Enda ett helt år sammen… Den siste tiden hadde Arkadi Ivanovitsj ikke gått ut alene. Siden den dagen han gikk til legekontoret og glemte både hvor han bodde og hva han het, hadde han ikke turt å gå ut alene. Han hadde gått i feil retning og vandret lenge rundt i nabolaget, helt til blikket hans festet seg på en veldig kjent bygning. Da viste det seg at det var urfabrikken hvor Arkadi Ivanovitsj hadde jobbet i nesten femti år. Han så på fabrikken og visste at han kjente stedet, men kunne ikke huske hvorfor, eller hvem han selv var — ikke før noen slo ham lett på skulderen bakfra: “Ivanitsj! Onkel Arkadi, har du kommet på besøk? Vi snakket om deg her om dagen, om hva for en god mester og veileder du var! Arkadi Ivanovitsj, har du ikke kjent meg igjen? Det er jo meg, Jørgen Akulov, du gjorde meg til et ordentlig menneske!” Plutselig “klikket” det i hodet til Arkadi Ivanovitsj, og han husket alt. Gud være lovet… Jørgen ble glad, omfavnet sin gamle veileder: “Du kjenner meg igjen? Jeg har bare barbert barten, og ser ikke ut som meg selv, men vil du bli med en tur til de andre gutta?” “Vi tar det igjen senere, Jørgen. Jeg er sliten,” innrømmet Arkadi Ivanovitsj. “Jeg har bilen her, jeg kan kjøre deg, jeg husker adressen din,” svarte Jørgen begeistret. Han kjørte ham hjem, og siden har Natalia Løvdal aldri latt ektemannen gå ut alene, selv om hukommelsen hans ble helt fin igjen. Fra da av gikk de alltid sammen til parken, legekontoret og butikken. Men en dag ble Arkadi syk, med feber og hoste. Kona løp alene til apoteket og butikken, selv om hun også følte seg dårlig. Hun kjøpte medisiner og litt mat, men en merkelig svakhet kom over henne, og hun fikk tung pust. Det føltes som om matkassen hennes veide uante mengder. Natalia Løvdal stoppet og pustet ut, dro med seg posen videre. Hun kom noen skritt til, og måtte igjen sette fra seg den tunge posen i snøen og… sank mykt ned på stien mot hjemmet. Hennes siste tanke var — hvorfor kjøpte hun så mye, hun hadde da ikke flere vettige tanker som gammel! Heldigvis kom naboene ut, så henne og ringte ambulansen… Natalia Løvdal ble kjørt til sykehuset, og naboene tok med posen med mat og medisiner til døren hennes. “Mannen hennes, Arkadi, er sikkert hjemme, kanskje han er syk. Har ikke sett ham på noen dager,” sa Nina Mikkelsen, “Han sover sikkert, Natalia sa han ofte er dårlig, ja — alderdom er ikke alltid gledelig, jeg prøver igjen senere…” Arkadi Ivanovitsj hørte ringeklokken. Men hosten hindret ham i å puste ordentlig, og da han skulle reise seg, svimlet det for ham av feber og svakhet… Hosten stilnet, og Arkadi sovnet i en slags merkelig drøm, nesten virkelig. Hvor ble det egentlig av hans Natalia, hvorfor kom hun ikke tilbake? Han lå i halvsøvne lenge, men plutselig hørte han lyden av lette skritt. Og der, foran ham, sto hans kone, hans Natalia — så godt at hun var tilbake. “Arkadi, gi meg hånden, hold deg til meg, reis deg opp,” sa hun. Og han reiste seg, holdt i hennes merkelig kjølige og svake hånd. “Nå må du åpne døra, åpne fort,” sa Natalia stille. “Hvorfor?” undret Arkadi, men åpnet, og inn kom straks hans nabo, Nina Mikkelsen, og Jørgen, hans unge kollega fra fabrikken: “Ivanitsj, hvorfor åpner du ikke? Vi ringte og banket!” “Natalia, hvor er Natalia? Hun var jo nettopp her?” Arkadi Ivanovitsj spurte, med bleke lepper, mens han prøvde å forstå hvor kona plutselig forsvant. “Men hun er jo på sykehuset, på intensivavdelingen,” svarte Nina Mikkelsen overrasket. “Jeg tror han hallusinerer,” sa Jørgen, og rakk akkurat å fange sin gamle venn da han svimet av… Naboen og Jørgen ringte ambulansen, det var besvimelse av feber… To uker senere ble Natalia Løvdal utskrevet fra sykehuset. Jørgen kjørte henne hjem, han og naboen hjalp Arkadi Ivanovitsj hele tiden, og han ble også bedre. Det viktigste — de var fortsatt sammen. Da Arkadi Ivanovitsj og kona endelig var alene, holdt de begge på å gråte. “Godt at det finnes gode mennesker, Arkadi. Nina er ei god kvinne. Husker du da barna hennes kom hjem etter skolen, vi gav dem middag, hjalp med leksene, og så kom Nina fra jobb og hentet dem?” “Ja, men ikke alle husker godhet, men hun har beholdt varmen i hjertet, og det er fint,” svarte Arkadi Ivanovitsj. “Og Jørgen, han var bare en ung gutt. Jeg var mentor for ham, hjalp han på beina. Unge glemmer ofte de gamle, men se, han sviktet ikke meg.” “Det er snart nyttår, Arkadi, og jeg er så glad for at vi er sammen igjen,” sa Natalia og holdt tett rundt ektemannen. “Natalia, kan du fortelle meg — hvordan klarte du å komme til meg fra sykehuset og få meg til å åpne døra for dem som reddet meg? Jeg holdt på å dø her uten deg,” våget Arkadi Ivanovitsj å spørre. Han fryktet hun skulle tro han hadde mistet vettet, men Natalia så overrasket på ham: “Var det virkelig sant? De sa jeg hadde klinisk død, og i en slags drøm besøkte jeg deg? Jeg husker det også, hvordan jeg så meg selv på intensiv, og så forlot sykehuset og gikk til deg…” “Merkelige ting skjer med oss når vi blir gamle, men jeg elsker deg som før, eller egentlig enda mer,” sa Arkadi Ivanovitsj og tok hendene hennes. De satt lenge sammen og så hverandre inn i øynene, som om de var redde for at noe enda en gang skulle skille dem… Kvelden før nyttår kom Jørgen innom med hjemmebakte kaker fra kona. Så stakk nabo Nina innom, de drakk te med kaker, og alt føltes trygt og varmt. Nyttår feiret Natalia Løvdal og Arkadi Ivanovitsj bare sammen. “Vet du, jeg ønsket meg at hvis vi møter dette nyttåret sammen, så er året vårt. Da får vi leve et år til,” sa Natalia til ektemannen. Og de lo begge av denne gledelige tanken. Enda ett helt år med livet sammen, det er mye — det er virkelig lykke.