Jeg husker dagen for nesten to år siden da Anders, min mann, kom hjem og sa noe som har brent seg inn i minnet mitt for alltid: «Du lever så forutsigbart at jeg blir lei av deg». Selv om han mente hverdagen vår var kjedelig, var jeg fornøyd med den. Hver morgen stod jeg opp tidlig, spiste frokost, trente litt og kledde meg for arbeid. Først lagde jeg matpakke til ham, siden han måtte ute tidlig, og så gjorde jeg meg klar. Alle måltidene ble tilberedt hjemme; jeg fylte beholdere med mellommåltid til både meg og ham. På vei hjem fra jobb stoppet jeg ofte innom nærbutikken, deretter lagde jeg middag, ryddet og vasket klær. Kveldene endte med en film før jeg sovnet.
Jeg var overbevist om at jeg hadde rett. Alt var perfekt: mannen min var velstelt og mett, hjemmet var ryddig og komfortabelt. Hva mer kunne jeg ønske? Hver lørdag gjorde jeg grundig rengjøring i hele leiligheten, bakte noe godt og laga mat. På kveldstid inviterte vi venner hjem eller gikk ut i byen. Søndag besøkte vi foreldrene våre først en halv dag hos morens side, så en halv dag hos farens side. Vi hjalp til med husarbeid, pratet og nøt tiden med slektningene.
Kveldene tilbrakte vi i ro hjemme. Vi kranglet aldri, ropte ikke. Det var harmoni og fred i vårt hjem. Men så, en dag, erklærte Anders at han var lei av meg. I flere timer fortalte han meg at han var misfornøyd og pekte på venner som festet og levde livet fullt ut. «De har det gøy og oppfyller seg selv», sa han, mens han mente at vi aldri kranglet. På den dagen dro han bare fra seg.
Jeg var helt fornøyd med livet vårt og ville ikke endre noe. Men for Anders skyld var jeg villig til å gjøre alt, også endringer. Først bestemte jeg meg for å endre utseendet. Jeg renset garderoben, gikk på shopping og brukte pengene vi hadde spart til en liten hybel på å kjøpe nye klær. Jeg klippet håret kort og skiftet farge jeg ville ikke fremstå som kjedelig lenger. Deretter fant jeg en ny jobb, ikke som kontorarbeider, men som arrangementsplanlegger. Gjennom den nye stillingen oppdaget jeg et hav av spennende aktiviteter.
Uken etter kom Anders tilbake, målløs over det jeg hadde blitt. Jeg lovte ham at vi skulle leve på en helt annen måte, og det gjorde vi. Siden da var hjemmet sjelden et stoppested. Vi var stadig på farta, på reise, møtte mange nye folk. Hver kveld dro vi på bar, restaurant, nattklubb, til en venns leilighet eller til en fest. Vi kunne dra på camping, sykle, padle kajakk eller ta en helgetur til en annen by kanskje Bergen, Stavanger eller Trondheim.
Etter noen måneder med dette livlige tempoet begynte Anders å snakke om at han lengtet etter ro, stillhet og å bare sitte hjemme. Han savnet hjemmelagde måltider og mine kaker. Jeg hadde ikke lenger tid til å stå ved komfyren. Jeg hadde endret meg så mye at han ikke lenger savnet meg.
En uke senere sa han at han ikke kunne holde dette aktive livet lenger. Han ønsket å gå tilbake til de gode, stille dagene med koselig hygge hjemme, til å tilbringe kvelder i leiligheten og i helgene besøke foreldrene for å spise fersk, hjemmelaget mat i stedet for takeaway.
Men jeg var ikke lenger interessert i den hverdagen. Jeg hadde lært meg å sette pris på den voksne, uavhengige livsstilen, og jeg ville ikke gå tilbake. Den nye livsstilen passet meg perfekt. Selv om jeg savnet noen ting fra før, ville jeg ikke endre tilbake. Da Anders krevde at alt skulle bli som før, eksploderte det i en skikkelig krangel.
Det endte i en liten katastrofe: glass ble knust, naboene hørte bråket og ringte politiet. Anders tok med seg noen av sine ting og dro til morens hus. Han tror kanskje jeg vil være den samme igjen, men det er umulig. Vi er ikke filmkarakterer som kan endre seg på et blunk. Når Anders kommer hjem, vil han finne papirer på bordet skilsmissepapirer og et brev hvor jeg skriver at jeg er lei av ham og ikke kan bo sammen med ham lenger.
