10 år jobbet jeg som kokk og hushjelp i sønnens familie uten så mye som et takk
Jeg var lærerinne og gikk av med pensjon da jeg var 55. De neste ti årene bodde jeg hos sønnen min, sammen med hans familie. For ikke så lenge siden møttes vi igjen, og jeg kunne dele min glede: Jeg har tatt pensjon for andre gang.
Jeg husker godt den dagen jeg flyttet inn hos sønnen min, rett etter at jeg sluttet å jobbe. Min egen leilighet stengte jeg av, lot den ikke ut til noen. Kanskje var jeg redd for å slippe fremmede inn. Hvem vet.
Forholdet med sønnen og svigerdatteren har alltid vært godt. Ingen store krangler eller diskusjoner. Vi levde harmoni sammen, og hverdagslivet gikk på skinner.
Jeg mener fortsatt at det jeg gjorde for familien deres var beundringsverdig. Vi startet dette fellesskapet da mitt barnebarn fylte ett år. Og så ble jeg boende der, i over ti år.
Da svigerdatteren min begynte å jobbe igjen, falt hele husarbeidet på meg. Jeg kaller det hjemmets maratonløp. Det viktigste av alt var selvfølgelig å ta vare på et lite barn det er et stort ansvar, og ikke for hvem som helst.
Fra morgen til kveld var jeg barnepike, kokk, og rengjøringshjelp. De unge kom hjem fra jobb litt før klokka sju hver dag først da kunne jeg slappe litt av, før alt begynte på nytt igjen neste morgen.
Da barnebarnet mitt startet på skolen ble den daglige rutinen langt mer krevende. Buss og trikk, og jeg fulgte ham til undervisningen og hentet ham etterpå. Dette holdt jeg på med til han var rundt elleve. Samtidig tok ingen fra meg ansvaret for alt husarbeidet.
Jeg husker hun fortalte meg at hun ofte var for sliten til å se på TV om kvelden hun sovnet nesten så fort hun satte seg.
Ingen venninner, ingen fritidsaktiviteter, ingenting. På helligdager og feiringer dro de unge til vennegjengen, mens jeg ble hjemme med barnet.
Nå er gutten snart tenåring. Kanskje ville jeg fortsatt bodd og jobbet for dem, hadde det ikke vært for noen tilfeldigheter som ga meg friheten tilbake.
En dag overhørte jeg svigerdatteren si til sønnen min: «Moren din bruker nok for mye vaskemiddel igjen, derfor lukter klærne litt sterkt. Si det til henne, men vær forsiktig.» Altså, i ti år hadde jeg vasket klærne deres og ingen sa noe!
Jeg la lokk på irritasjonen, prøvde å dempe følelsene.
Men så kom det neste. Svigerdatteren foreslo at jeg skulle flytte ut av soverommet og inn på et gjennomgangsrom, for at barnebarnet skulle få sitt eget. Da forsto jeg endelig: Nå er det på tide å tenke på meg selv.
Så pakket jeg sakene og dro hjem til min egen leilighet. Vasket, ryddet og ordnet opp. Og så kom jeg hjem til meg selv. Etterpå ble det litt dramatikk sønnen og svigerdatteren ble såret fordi jeg flyttet ut. Kanskje hadde de trodd at jeg skulle være der for dem resten av livet. Det var slik de var blitt vant til!
Det triste er egentlig at ingen viste meg ordentlig omtanke. Det var som om det var en selvfølge at jeg skulle vaske, lage mat, og ta meg av alt. At jeg ikke blir sliten og ikke har egne ønsker.
De ble såret, og kontakten ble dårligere. Men jeg har alltid vært optimist. Jeg håper det vil ordne seg, at forholdet kan bli normalt igjen.
Nå kjenner jeg virkelig på gleden. Jeg trenger ikke å skynde meg noen steder. Jeg har ikke lenger det tunge ansvaret. Hva mer trenger man egentlig til seg selv?
Så her er jeg, 65 år gammel, og kjenner at livet endelig tilhører meg igjen. Jeg husker sangen: «En ny ungdomstid kommer til den som har tatt vare på den første.»
Jeg fikk oppleve den friheten. Min rett til å leve for meg selv. Kall det gjerne et vakkert ord, men det er ekte selvoppofrelse.
Jeg tror det er få som virkelig forstår hvor mye det krever, selv ikke egne barn. Man venner seg nemlig raskt til at noen vasker, lager mat, dekker på bordet og rydder av. Legger frem rene klær. Man venner seg til at ens barn er trygt tatt vare på, får mat, blir lagt, får hjelp med lekser. Det blir så fort noe man tar for gitt.
