Hvem bryr seg, så sur som du er
Hvem er det egentlig som trenger deg, gamle kjerring? Du er bare til bry for alle. Tusler rundt her og lukter vondt. Hadde det vært opp til meg, så men jeg må bare holde ut. Jeg hater deg!
Silje nesten satte teen i halsen. Hun hadde akkurat pratet med mormoren sin, Aslaug Kristiansen, via videosamtale. Aslaug hadde reist seg fra lenestolen med et stønn for å hente noe i gangen.
Vent litt, vennen min, jeg er straks tilbake, sa hun, og forlot skjermen.
Telefonen lå igjen på stuebordet, kamera og mikrofon fortsatt på. Silje bladde over til PC-skjermen et øyeblikk. Og så så skjedde det. En stemme, lav og skarp, boret seg gjennom fra gangen.
Silje trodde hun hadde innbilt seg det. Men da hun så på skjermen oppdaget hun tegn: noen åpnet døren og trådte inn i stuen. Først armer, så en side av kroppen, til slutt et ansikt, halvveis skjult.
Ingvild. Broren hennes kone. Selvfølgelig, stemmen var hennes også.
Ingvild gikk bort til mormorens seng, løftet på puten og så under madrassen, rotet rundt med hånden.
Sitter her og slafser te Kunne du ikke bare finne på å dø snart, helt ærlig. Hva er vitsen med å dra det ut? Det er ingen som har bruk for deg mer, tar bare opp plass og senker luftkvaliteten freste svigerinnen.
Silje satt musestille. Et sekund sluttet hun nærmest å puste.
Ingvild gikk ut igjen, uten å legge merke til kameraet. Straks etter kom mormor tilbake. Hun smilte, men et sånt smil som aldri når øynene.
Der var jeg igjen! Forresten hvordan går det med jobben? Alt i orden? spurte Aslaug helt tilsynelatende vanlig.
Silje nikket kort. Hun prøvde fortsatt å ta inn det som hadde skjedd, mens alt inni henne tryglet henne om å reise seg og kaste den frekke kjerringa på dør. Nå med det samme.
Aslaug Kristiansen hadde alltid vært Siljes jernkvinne. Hun hevet aldri stemmen. Det var lærerstyrken, finslipt etter årtier i klasserom med unger og foreldre.
Førti år underviste hun i norsk litteratur. Barna forgudet henne Aslaug kunne gjøre selv Ibsen og Hamsun magiske.
Da morfar døde, holdt hun seg oppreist, men silhuetten fikk en svak bøy. Hun gikk sjeldnere ut, blev oftere syk. Smilet visnet litt, men livsgleden beholdt hun alltid. Hun mente alder var vakkert, at hver dag skulle leves.
Silje hadde alltid elsket mormor for tryggheten hun utstrålte. Ingenting var farlig så lenge mormor var nær. Aslaug ga hytta si til barnebarnet, Siljes bror Mikkel, så han kunne betale studiet sitt; til Silje ga hun de siste pengene hun hadde spart, og det var det som fikk henne gjennom boligkjøpet.
Da Mikkel og Ingvild etter bryllupet slet med dyre leiepriser, tilbød Aslaug selv dem et rom.
Det er nok plass i treroms-leiligheten, sa hun glad. Dessuten kan jeg holde litt øye. Plutselig får jeg høyt blodtrykk, eller blodsukkeret går helt bananas!
Det er jo alene så kjedelig, tenkte hun. De unge kan trenge litt støtte, det er godt for alle.
Mikkel fikk ansvar for ærender; Silje hjalp Aslaug fast med matvarer, medisiner, og faktisk også felleskostnader. Lønna strakk til, og samvittigheten lot henne ikke la være. Noen ganger ga hun kontanter, andre ganger overførte hun på nettbanken, og ofte tok hun med fersk fisk, kjøtt, meierivarer og frukt rett fra butikken. Alt for å sikre at mormoren fikk ordentlig mat.
Diabetikeren du, må passe ekstra på, fleipet Silje når hun fylte kjøleskapet.
Mormor takket, men turte ikke møte blikket hennes. Det virket som det var vondt å «belaste» noen.
Ingvild, Mikkels kone, hadde Silje aldri klart å like. Ord smørbløte som smør, så kald i blikket at det fikk Silje til å fryse på ryggen. Men hun blandet seg ikke. Det var ikke hennes forhold. Bare spurte mormor om alt virkelig var i orden.
Vi har det utmerket, kjære deg, beroliget Aslaug. Ingvild lager mat og holder det pent. Litt uerfaren ennå, men det kommer seg, vettu.
Nå skjønte Silje: alt var løgn. Utenfor var Ingvild som ei uskyldig søye. Men bak lukkede dører
Mormor, jeg hørte alt Hva i all verden var dét?
Mormoren stivnet til, som om hun ikke forsto, så senket hun blikket.
Ikke no, Silje, det var bare hun er utslitt, hun. Det er litt strevsomt for dem for tiden, Mikkel jobber turnus vettu. Da er det lett å være litt amper.
Silje myste på henne som om hun så henne for første gang. Oppdaget alle nye rynker, oppdaget at det ikke lenger fantes den gamle gnisten der. Stae blikket holdt stand, men trøttheten skinte gjennom. Og nå, også en frykt.
Amper? Hørte du egentlig hva hun sa, mormor? Dette er ikke å være amper. Dette er
Silje avbrøt Aslaug mykt. Jeg klarer meg. Hva så om hun blir sint hun er bare ung og glovarm i hodet. Og jeg jeg er jo gammel. Trenger ikke mye.
Mormor, ikke prøv å lure meg. Enten så forteller du nå, eller så setter jeg meg i bilen og kommer. Valget er ditt.
Mormor ble stille lenge. Så sank hun sammen i skuldrene, satte briller på, illusjonen sprakk. Det var ikke lenger den glade dama med stolt holdning; nå stirret en mørbanket liten gammel dame tilbake.
Jeg ville ikke si noe. Du har jo nok å stå i, hvorfor plage deg med dette også? Jeg trodde det kom til å ordne seg
Ingvilds historie viste seg verre enn Silje hadde forestilt seg. Og langt styggere.
Unge Ingvild og Mikkel hadde stukket til Aslaug med svære kofferter og store planer om å spare til bolig på et halvt år. Mormor gledet seg leiligheten levde: morgensteg, matlukt fra kjøkkenet og stemmer, latter (litt påtatt kanskje, men dog). Ingvild bakte, serverte te, tok Aslaug til legen.
Men så dro Mikkel på jobb i Nordsjøen, og alt ble mørkere.
Først var hun bare muggen, fortalte Aslaug. Jeg trodde det var savn etter Mikkel. Så begynte hun hente mat til seg selv, sa hun trengte det mer, og at jeg sikkert fikk nok av deg uansett. Skulle visst slanke meg, mente hun.
Det viste seg at Ingvild hadde bedt om kontantlån, og Aslaug ga henne de pengene Silje hadde overført til medisiner. Ingvild kjøpte seg et kjøleskap, satte det inne på sitt rom, og hengte lås på døra. Alt det beste Silje tok med havnet bak den døra.
Penger fikk ikke mormor tilbake, og etter hvert begynte Ingvild å lete etter «gjemmesteder» og forsyne seg.
TV-en tok hun, mente jeg ødela synet. Og slår av internett jeg som får telefoner, leser nyheter og slikt Av og til føles det som fengsel, sa mormor og tørket tårer med krøllete fingre.
Men Mikkel da, vet han dette? spurte Silje.
Aslaug ristet på hodet.
Hun sier at hvis jeg sier noe, så vil hun fortelle alle at jeg fikk henne til å miste barnet at jeg gnagde på nervene hennes. Jeg vet ikke engang om hun var gravid egentlig. Men hun truer med at alle vil synes synd på henne, og hate meg.
Silje visste knapt hva hun skulle si. Ville rope, frese ut sitt raseri mot svigerinnen men sa bare:
Mormor, ingen har lov til å behandle deg slik. INGEN. Ikke unga, ikke gamle, ikke slekt, ikke fremmede.
Mormor brast i gråt. Silje strøk henne over håret, men visste nå: en storm var på vei. Hun ville ikke tie lenger.
En halvtime senere satt Silje og ektemannen Lars i bilen på vei til mormor. Hun forklarte ham alt på veien. Han klarte ikke tro det, men hadde ingen grunn til å tvile.
Aslaug åpnet døren straks de kom. Hun sto og famlet nervøst i et lommetørkle, ville ikke møte blikket deres.
Jøss, rett inn, dere må jo si fra først, man rekker jo ikke koke kaffe engang
Vi er ikke kommet for kaffe, mormor, svarte Silje mildt. Vi er kommet for rettferdighet. Hvor er Ingvild?
Hun har gått ut. Ingen rapporterer til meg Men kom inn da, når dere først har kjørt.
Aslaug trakk seg til side. Silje gikk rett mot kjøkkenet. Kjøleskapet var nesten tomt: et par poser med sur melk, noen gamle egg, et glass sylteagurk med mugg. I fryseren bare is.
Silje så på Lars, han nikket. De handlet raskt videre. Soverommet til Ingvild var selvsagt låst, men med en enkel skrutrekker fikset Lars det.
Der sto det et kjøleskap. Inni fant Silje akkurat de yoghurtene hun hadde levert til mormor to dager før. Osten, hjemmelaget pølse, grønnsaker fra butikken alt hun visste Aslaug likte.
Silje kokte innvendig, men beholdt roen. Da satte de seg i mormorens soverom og ventet.
Ingvild kom hjem etter en halvtime.
Hvem har vært inne på rommet mitt?! ropte hun, knyttet nevene.
Da viste Silje seg i døråpningen.
Jeg.
Ingvild stanset, flakkende blikk, prøvde å skjule frykten bak ny spydighet:
Du har ikke noe her å gjøre!
Silje gikk tett på, stirret ned på henne. Ingvild var lav.
Jeg er barnebarnet til dama her. Hvem er du? Ti minutter på å pakke sakene. Eller så flyr de ut av vinduet etter deg, skjønner du?
Jeg sier det til Mikkel!
Si det til hvem du vil! Han er ikke her. Og prøver du deg da kaster jeg deg ut med håret først.
Ingvild fnyste, men pilte inn og slang ting i en bag, bannet og trykket på Siljes tålmodighet, men Silje forble rolig, steinansikt.
Mormor stod gråtende i gangen.
Silje hvorfor må det bli sånn? Folk hører oss jo
Da strøk Silje bort, favnet Aslaug og hvisket:
Det er ikke skandale, mormor. Vi tar bare ut søpla.
De overnattet hos henne og fylte neste morgen kjøleskapet til randen, la nyinnkjøpte medisiner utover i skapet. Da de skulle gå, gråt Aslaug. Silje håpet det ikke var av dårlig samvittighet eller redsel for ensomheten. Hun forbød strengt å slippe inn Ingvild igjen, uansett.
Samme kveld ringte Mikkel, vrælte i røret så mobilen ristet.
Er du gal? Ingvild gråter! Hvor skal hun bo? Tror du du kan alt, bare fordi du har penger?
Silje la bare på. Senere sendte hun lydmelding:
Du burde finne ut av ting før du klager. Ingvild plaget mormor, nektet henne mat. Husk mormor ga deg alt hun hadde en gang i tiden. Kommer du med henne til mormor igjen, tar jeg øra deres begge.
Mikkel svarte aldri. Og det trengtes nok ikke lenger.
Ingvild bodde midlertidig hos en eller annen venninne. På nett la hun ut statuser om «giftig familie» og «falske folk». Mikkel likte alt hun skrev. Mer hørte ikke Silje til fra dem.
Hjemme hos Aslaug kom roen tilbake. Etter et par uker ba mormor om hjelp til å se NRK-serier på telefonen. Hun startet på «Kampen for tilværelsen», gikk så over til komedier. Noen ganger så de sammen.
Du, jeg har ikke ledd sånn på årevis, betrodde Aslaug en kveld. Kinnene sprenger! Er jo ikke vant til det, hehe.
Silje smilte bare. Nå var det fred i hjertet hennes. En gang beskyttet mormor henne nå var det hun som beskyttet mormor.
«Var det så farlig, om jeg ble litt sint?» – Hvem trenger deg egentlig, din gamle kjerring? Du er bare til bry for alle. Går her og lukter vondt. Hadde det vært opp til meg, så… Men jeg må bare holde ut. Hater deg! Polina holdt på å sette teen i halsen. For bare et øyeblikk siden hadde hun snakket med bestemoren, Zinaida Sergejevna, på videosamtale. Bestemor hadde akkurat reist seg fra stolen, stønnet litt og forsvant ut i gangen. Telefonen lå igjen på bordet – kameraet på, mikrofonen også. Plutselig kom stemmen borte fra gangen. Polina trodde først hun hørte feil. Men da hun så på skjermen, ble det ikke lenger noen tvil. Døren gikk opp, noen fremmede hender sås i bildet, så en side, til slutt ansiktet: Olya. Svigerinnen. Kvinnen gikk bort til bestemors seng, løftet på puten, så på madrassen, rotet rundt. – Sitter her og drikker te… Skulle ønske du snart døde, ærlig talt. Hva er vitsen? Du tar bare opp plass og forpester lufta. – Svigerinnen surmulte. Polina satt frosset. I noen sekunder visste hun ikke engang hvordan hun skulle puste. Ganske snart kom bestemor tilbake – kameraet hadde stått på hele tiden. Bestemoren smilte, men det smilet nådde ikke øynene. – Sånn, der er jeg tilbake. Forresten, jeg har ikke spurt – hvordan går det på jobb, vennen? Går det bra? Polina nikket kort. Fortsatt i sjokk. Hun visste hun måtte reagere. Nå. For ingen skal måtte tåle noe sånt – ikke hun, og i hvert fall ikke bestemor. En varm, sterk fortelling om hverdagsheltinner, familie, svik og hvor langt vi går for å beskytte dem vi er glad i – når vi endelig slutter å tie. (Original tittel på norsk bokmål tilpasset norske forhold, navn og miljø, samtidig som all viktig informasjon og detaljnivå er bevart.)
