Jack, ikke tell kråker! I flere dager nektet Jack å spise maten han fikk av Ludmila: – Men kjære deg, dette er de samme kotelettene som Dagfinn kjøpte til deg. Han kommer ikke med det første… Ikke vent på ham, – Ludmila trakk på skuldrene… Et underlig syn… På den lange, gule busskuret sto alle fra fabrikken samlet i en flokk på den ene siden. Den andre delen av holdeplassen var tom, om man ser bort fra en rufsete, rødhåret hund som hadde strukket seg ut foran benken… Jack hadde rundet tre år, og livet kjente han like godt som sine fire labber. Alle dagene sine tilbrakte han ved bussholdeplassen utenfor brakkeriggen. Bak den lå fabrikken, og deretter et jorde. Ikke noe spennende – Jack hadde vært overalt før. Hvordan han ble Jack, husket ikke den rødhårede bikkja lenger. Han ble bare kalt det av noen unge kvinner fra brakkeriggen, som matet ham av medfølelse for hans harde skjebne. De fleste andre mennesker holdt seg langt unna Jack. Han så deg aldri bedrøvet i øynene eller logret vennlig med halen… Jack var ikke sånn. Tre år gammel, men allerede som en gretten gammel mann, misfornøyd med alt og alle. Med sitt dårlige gemytt skremte han stadig folk vekk. Folk… Hva godt er det å si om folk flest? Ikke stort! De to jentene som matet ham, regnet Jack barmhjertig som et unntak. Jack likte ikke folk, og ikke kråker, og han så med avsky på småfuglene som kvidret og badet i sølepyttene. Den smånaive valpetiden, der man tror at hvert menneske vil deg vel og vil klappe deg, tar slutt. Også for Jack. Egentlig mente han, på sitt hundevis, at folk – som kråker – laget like irriterende lyder. Først begynner de å krangle på holdeplassen. Ruser. Jager bikkja bort, så den ikke er i veien. Hvorfor skulle han like dem? Kråkene var enda verre. De frekke fjærdottene prøvde å rappe til seg godsakene Jack fikk fra brakkeriggen. Han jagde på fuglene. Kråkene trakk seg unna, diskuterte, og bestemte seg for ikke å gi seg uten kamp. Og slik gikk dagene. Kjefting på kråker, telling av rampete fjærkre – og bjeffing på folk med to bein som trodde de var noe. Alt i alt, var det slett ikke ille å bo på den gule holdeplassen. Ikke akkurat et slott, men ly for regn og vind, og skygge på varme dager. Bare litt for mange mennesker av og til… — Jaså, ligger du her og later deg! Slipp meg forbi benken, bikkje! — En sko vekket Jack fra ettermiddagsdøs. Han åpnet øynene. Skosålen prøvde å tråkke over labbene hans, men holdeplassens herre ville det annerledes: «Klar for basketak? Vent bare!» Jack spratt opp. Skoen kjempet for å komme seg vekk, men plutselig kom eierens buss. Det Jack likte aller minst, var folk som sprang inn på bussen sin, det gikk ryktet om disse bussene hele tida. Slik hadde mange plageånder sluppet unna ham. Skoen ble igjen på holdeplassen, alene og forlatt. «Det fortjente du!» tenkte Jack fornøyd, pirket og tygde litt på troféet, før han stolt dro det bak søppelkassen. — Tonje, hold deg unna den gale bikkja, – sa en lyshåret dame og dro venninnen unna. – Den hunden er ikke riktig klok, – støttet en mann med sigarett. Sneipen havnet like utenfor søplekassen og holdt på å treffe Jack. Igjen måtte han ut med bjeffingen. Mannen snerret og gikk til den andre enden av holdeplassen… *** Neste dag møtte Jack den samme sko-eieren. Han hadde med seg en annen mann. — Der! — Sko-eieren pekte frustrert på Jack, og holdt seg så langt unna hunden som mulig. — Der er den hissige bikkja! Gjør noe! — Hva? — spurte den andre mannen forvirret. — Dere er ikke de første som klager. Men her i tettstedet finnes det ikke noen hundefanger. Sko-eieren sluttet å peke og viftet i stedet med armene, skravlet som en skjære. Jack lyttet nøye. Til slutt begynte også den andre mannen å skjelle ut. Jack glodde tilfreds på menneskene. Var ikke dette underholdning så vet ikke han! — Men du er jo vaktmester! — utbrøt sko-eieren. Jack lot være å åpne kjeften. Heh, folk bjeffer på hverandre! Mye artigere enn all fuglekjeftingen. Sko-eieren syntes faktisk det så ut som Jack smilte skadefro. Men det kunne vel ikke være! — Jeg passer på brakkeriggen, ikke holdeplassen! — vaktmesteren gikk mot jobben sin. Han stoppet og kastet et siste blikk over skulderen: — Bare hiv en bein til ham, så jager han deg ikke fra holdeplassen. Vaktmesteren mente det vel. — Åh, tusen takk! Kanskje jeg skal ta med halve kantina også, eller? — kom det spydig fra sko-eieren. Han kastet et blikk på Jack og la til: — Og du, bikkje, hvorfor holder du deg så rolig? For lat for å bjeffe? Skremmende dyr! Bikkja, som om den forsto at den hadde blitt snakket stygt om, hjalp raskt eieren av skoen ombord på bussen med et fresende bjeff. Jack gjødde etter bussen, mens et sint fjes – Dagfinn, som mannen egentlig het – fortsatte å skjelle bak duggvinduet… Unngå neste møte gikk ikke. Dagfinn hadde nettopp blitt assisterende fabrikksjef, og alt var nytt. Dette tullet med den bråkete bikkja på holdeplassen passet dårlig. Bilen var på verksted, og hver morgen ble han møtt av bjeffing fra Jack. Hvorfor skulle akkurat han utstå denne flekkete bulldoseren?! Fra den dagen så det ut til at Jack hadde fått Dagfinn som sin spesielle uvenn. De andre tobeinte var plutselig uinteressante. Han ventet spent på den kjente bussen hver dag, bare for å jage på Dagfinn. Lei av spottende blikk fra fabrikkfolk og oppfordringen fra vaktmesteren i tankene, kjøpte Dagfinn en kotelett til Jack i kantina. — Spis, – krøllet han ut maten utenfor holdeplassen og glodde på bikkja. Jack var allerede klar til enda en bråkete avskjed, men den deilige duften av kotelett var fristende… Kotelettbiten forsvant på et blunk. Kun støvete asfalt lot til å holde igjen den beste duften i verden. Jack slikket seg og ventet på mer. — Sannelig! Vil du ha mer? Jeg har ikke kone og kan ikke lage koteletter selv. Skal jeg bære med deg mat fra kantina hver gang kanskje? * Neste morgen ble Dagfinn forfjamset. — Dagfinn, Jack har slutta å bjeffe på deg? Se, ikke en lyd! — lo den runde Ludmila, sekretæren. — Ja, Ludmila, visst har han fått respekt for meg nå, – svarte Dagfinn og så forbløffet på Jack. Fra den dagen ventet den rødhårede, ensomme hunden på Dagfinn – hver dag kom kotelettene med ham. Kanskje folk ikke var fullt så dumme som Jack trodde? Kanskje de var annerledes enn kråkene, som hele morgenen kranglet om blanke sølvpapir? Det ble kaldere… Vinteren meldte sin ankomst med første snølag på den gule holdeplassen. Med de første snøfnuggene kom isende vind fra jordet. Dagfinn la etter tradisjonen litt ekstra mat, kotelett eller noe annet – rett foran snuten til Jack. Den skjelvende hunden rakk såvidt å sjekke hva det var før det var borte i en jafs. Ærlig talt, den mest magiske koteletten som noen gang har eksistert! Dagfinn stod og så på hvor han skalv i kulla. — Bussen, Dagfinn, – Ludmila trakk ham i ermet, men han viftet henne unna. — Æsj! — sukket Dagfinn og snudde tilbake til porten. Litt senere la han forsiktig en varm pappbit foran Jack og strøk ham over ryggen med en hanskekledd hånd. — Frossen, er du? Ikke så krigersk nå, bikkje min. Legg deg på pappen så blir det litt varmere. Og her er en kotelett til… * Lørdagen var Dagfinn hjemme. Bedene utenfor den nye eneboligen på byens utkant var dekket av snø. Vinden føyset små iskrystaller over tunet. Dagfinn stekte eggerøre med pølse. Etter frokosten tok han spaden og begynte å måke tunet, mens tankene surret avgårde… Han stoppet, studerte snøfnuggene, mumlet for seg selv, kastet spaden og løp ut porten… Ingen var på holdeplassen. Jack visste at sånn var det iblant – noen dager kom nesten ingen mennesker. Bussen åpnet likevel dørene. Bare noen få steg ut i snøen. Slike morgener rumlet Jack ekstra høyt i magen. Ingen av kvinnene fra brakkeriggen var der heller. Jack reiste seg. Han visste han måtte løpe langt for å finne butikken og husene. Kanskje fikk han litt mat der hvis ikke noen matet på holdeplassen. Jack var klar til å forlate skuret, da bussen plutselig stanset rett foran snuten hans. — Hvor skal du? Kjempe deg bort i snøstormen? Dagfinn la ned flere pølser foran ham. Jack slukte i seg, som om pølsene skulle forsvinne hvert øyeblikk. — Ingen koteletter i dag, kantina er stengt, – unnskyldte Dagfinn seg. — Men her er noe annet… En stor eske med et gammelt, mykt teppe inni dukket opp på holdeplassen. — Kom, kryp nedi. Ikke så verst der inne… Plutselig forsvant både snø og kulde for Jack. Inni ham spredte det seg noe varmt og rart. Jack tenkte: Aldri har noen gitt ham noe sånt før… * Flere dager ville han ikke spise maten fra Ludmila. – Men kjære, det er de samme kotelettene som Dagfinn pleide å gi deg. Han kommer ikke akkurat nå, har blitt veldig forkjølet… Ikke vent lenger, – Ludmila trakk oppgitt på skuldrene. Med halen mellom beina så Jack på henne. Hver gang bussen stanset eller det kom folk fra fabrikken, spratt han opp. Men han var ikke der… Han la seg trist ned på pleddet i esken. Bak holdeplassen slåss kråkene om en brødbit – hver ville ha byttet sitt til sitt hemmelige gjemmested. Jack så ettertenksomt på dem. Bjeff! Ubrukelige fugler! Han hadde da sitt eget hemmelige sted – et hull bak søppelkassa under holdeplassen. Ut av senga og mot hullet. Han var ikke som de dumme bråkekråkene som glemte skjulte skatter. Der lå skoen. Han hadde hatet den så inderlig før. Nå… Hva er det som river i ham nå? Han trakk ut skoen. Hvor er Dagfinn? Jack hadde skjønt hvilket kallenavn de andre brukte på hans menneske. «Hans menneske»… Var han ikke venn, da? Var han ordentlig bikkje, om han hadde fått en eier, og klarte å miste ham? Jack freste iltert mot kråkene. Noe nytt våknet i ham. Nok! Han orket ikke mer med de fjærkledde bandittene! — Dagfinn! Dagfinn! Jack spisset ørene og så håpefullt på jenta med mobilen. — Det er dårlig dekning… Går ombord i bussen. Har tatt med papirene deres til signering… Ludmila satte seg tungt i setet, merket ikke at en rød logrende hale smatt inn bak henne… *** Med håp i blikket satt bikkja og så på henne, mens hun flere ganger ropte kallenavnet til hans menneske. Ludmila surrer skjerfet tettere rundt halsen, hopper ut av bussen. Jack – etter. I tennene holder han den svarte skoen fast. Humøret til Jack steg. Hvordan hadde han kunnet tro at snøen var fæl og kald? Den knaset jo så morsomt under støvlene til Ludmila. Ludmila trykket på ringeklokken, og snart kom den velkjente stemmen i porten. Jack satte i med bjeffingen. Ludmila, som ikke hadde brydd seg om følget sitt på hele turen, skvatt og skled. Mappen med papirer landet mykt i snøen… — Dagfinn, kanskje du kan hjelpe meg opp før du begynner å klemme hunden? Blikket til Dagfinn var nesten tårevått. Hvorfor de tårene? — Kom du til meg? Har du kommet til meg? Og jammen har du med gave også? — Han omfavnet Jack med den ene armen og grep skoen med den andre. Ludmila, naturligvis, ble hjulpet opp og fikk varm te. — Men Dagfinn, hvorfor tok du aldri med deg Jack hjem tidligere? Privat hus, plass nok… — Jeg var redd, – Dagfinn sukket, – var så mye alene, skjønner du. En hund er ansvar, det er jo nesten en familie… Nå slipper jeg ham aldri. Når formen er bedre skal jeg lære å lage koteletter… — Da må man jo storme huset, da! – lo Ludmila og ristet på hodet. — Det var fint Jack kom til deg selv. Og Ludmila prøvde å skjule smilet bak tekoppen…

Author Fame LovingViews 14

Mats, ikke tell skjærene!

Det er mange år siden nå, men vi husker det fortsatt, vi som bodde i arbeiderboligene ved hjørnet av fabrikken i den lille norske byen Notodden. Den røde blandingshunden Mats lå på sin faste plass ved den lange, gule busskuret. De som ventet på bussen, pleide alltid å stimle sammen i den ene enden den andre var forbeholdt Mats, den lurvete, rødsprengte av en hund som lå så makelig foran benken, uanfektet av folk.

Mats var blitt fire vintre gammel og kjente livet slik han kjente hver av sine poter. Han hadde tilbrakt alle dager ved bussskuret like utenfor arbeiderboligen. Bakenfor der lå fabrikken, og videre lå vidstrakte jorder. Ikke mye å utforske Mats hadde sett det meste før.

Navnet Mats fikk han av noen unge kvinnfolk på huset, kvinner som kom fra hele regionen, og kanskje hadde med seg sin egen bagasje av godhet. De syntes synd på hunden og kom ofte med mat. Men ellers holdt folk seg unna Mats.

Han så aldri på deg med store, lengtende øyne, viftet ikke halvt belasende eller logret vennlig nei, slik var ikke Mats. Han var bare sånn, i sine tre hele år virket han allerede som en gammel, gretten kjuagutt misfornøyd med verden. Mats jaget folk vekk med skremmende gretne utbrudd og hadde rykte for å være vrang.

Folk? Hva kunne man egentlig si pent om dem, tenkte Mats? Av de fleste var det lite å berette. De to unge kvinnene som delte ut mat, fikk han seg til å unnta. Men ellers?

Nei, Mats unngikk både folk og skjærer, og så med rent hat på spurvene som chilret og vasket seg i vanndammene.

Den tiden, da man er valp og tror at alle mennesker kommer for å klappe deg, går fort over. Det gjaldt også for Mats. Nå mente han bestemt at folk lik skjærene lagde bare skarpe, stygge lyder. Snart begynte de å krangle ved bussholdeplassen, dytte, og jagde gjerne Mats vekk så han ikke skulle være i veien.

Og hvorfor skulle han like dem? Det var ikke noe å lure på!

Skjærene var en annen sak. De hadde begynt å stjele de små godbitene Mats fortsatt fikk fra kjøkkenvinduet. Mats knurret på fuglene. De fløy opp, samlet seg, og bestemte seg for ikke å gi opp kampen lett.

Slik gikk dagene: han kjeftet på skjærene, regnet opp hvor mange som hadde hale igjen, bjeffet mot de tobente …

Joda, det gikk an å leve under det gule taket. Ikke et palass, men nok ly for regn, vind og brennende sol. Det eneste var: det ble så mange folk etter hvert.

Se der ja! Breier deg ut, du! Kan du ikke flytte deg litt? En støvel tærte på søvnen hans.

Mats åpnet øynene. Støvelen prøvde å klatre over potene hans, men her bestemte Mats: Ville du sloss, kanskje? Bare vent litt!

Mats spratt opp. Støvelen kjempet for å komme seg fri og helskinnet forbi, men akkurat da kom det bussen.

Det var dette Mats likte aller minst: at folk spratt inn i bussene sine som de stadig snakket om. Slik slapp mange unna hans bjeff.

Men støvelen ble igjen på holdeplassen, forlatt og still.

Får du sånn skal du ha! tenkte Mats, fornøyd med seieren. Litt triumferende smakte han på trofeet fra alle kanter før han dro det med seg bort til søppeldunken.

Synnøve, hold deg unna den gale bikkja, sa den lyshårede kvinnen og dro venninna si med seg.

Den hunden er helt sprø, ingen får bukt med den, istemte en mann med sigarett.

Sneipen føk forbi søppelkassa, nesten i Mats. Han var nødt å bjeffe igjen. Mannen, bannende, trasket til den andre enden av skuret.

*****

Neste dag traff Mats igjen eieren av støvelen. Nå hadde han med seg en annen kar.

Der! Det er den aggressive hunden! Gjør noe!

Hva da? svarte den andre uvørent. Du er ikke den første som klager, men her i bygda har vi ingen hundefanger.

Støvel-eieren veivet med hendene, like snakkesalig som en skjære, og Mats fulgte nøye med. Etter hvert begynte den andre å krangle også. Mats satte seg og så på; var det ikke vakkert? Folk som glefset på hverandre! Det var jammen underholdende for en hund ved holdeplassen.

Men du er vakt, vel?! ropte støvel-eieren, indignert.

Mats åpnet ikke engang munnen. Heh, folk som knurret mot hverandre, var straks mer morsomt enn skjærene som kjempet om en nøtt.

Vakten snudde seg mot ham med et råd: Du får slenge ut ei kjøttbolle tiln, så lar han deg være.

Det var jo godvilje i rådet.

Å neida, kanskje jeg skal hente halvparten av kjøttkakene fra kantina også, haha! hånte støvel-eieren, gløttet på Mats og la til: Og du, bikkje, hvorfor tier du? Skulle du ikke ha bjeffa? For en villstyring!

Villstyringen, som forstod den uvennlige tonen, hjalp på sin måte støvel-eieren å komme seg raskt inn i bussen.

Mats bjeffet etter bussen, og det rødblussende ansiktet til Olav Halvorsen (for det var det eieren het), bannet bak den duggede ruta

Det var ikke siste gangen veiene deres krysset hverandre, nei. Olav Halvorsen hadde nylig blitt nestleder på fabrikken. Alt var nytt for ham og så måtte denne bustete bikkja på bussholdeplassen være så vrang. Bilen hans sto på verksted, så han måtte ta bussen. Hver morgen ble han møtt av et rasende bjeff. Hvorfor hadde denne lusete krabaten hengt seg opp nettopp i ham?

Fra den dagen så det nesten ut som om Mats kun hadde øyne for Olav Halvorsen. Alle andre tobente fantes ikke mer.

Han ventet utålmodig på den riktige bussen det var Olavs fot han følte på lang vei!

Etter å ha tenkt gjennom vaktrådet (og at han ville bli kvitt det spottende blikket til arbeidsfolkene), kjøpte Olav en kjøttkake i kantina til Mats.

Her, sa han og ristet ut godbiten ved skuret. Han så spent på bikkja.

Mats sto klar til å jage støvelen, men duften av kjøttkaken fikk ham til å trekke nærmere. Vips, var den spist. Bare støvet på asfalten lå igjen, fylt av deilig lukt. Mats så opp på mannen.

Er det mulig! Vil du ha mer? Nåvel! Jeg har ikke dame, kan ikke lage kjøttkaker, og fra kantinen skal du ikke få hver gang, ikke akkurat blid er du heller!

*****

Neste morgen var det forandring. Mats bjeffet ikke da Olav kom.

Han liker deg ikke lenger, Olav, lo kontordamen Ragnhild, rød i kinnene.

Jada, Ragnhild, respekt må til, svarte Olav med et blikk på Mats.

Fra den dagen ventet Mats på kjøttkaken fra Olav hver morgen.

Kanskje var ikke folk like dumme alle sammen? Kanskje var det noe annet enn bråket til skjærene?

Vinteren kom mjukt, og en morgen lå det et hvitt dryss på det gule taket. Med de første snøfillene kom den bitende vinden fra jordene.

I tråd med morgenritualet la Olav nå kjøttkake og annet snadder foran Mats.

Den skjelvende hunden rakk aldri å se ordentlig på maten borte var den på et blunk. Dypt, dypt i magen, kunne Mats kjenne en slags glede han aldri hadde kjent.

Olav sto og så på den skjelvende hunden.

Bussen, Olav, minnet Ragnhild ham på, men han vinket bare bort.

Ah! sukket Olav, snudde og gikk sakte mot porten.

Kort tid etter la en svart skinnkledd hånd seg varsomt på ryggen til Mats. Hunden så opp.

Fryser du, gamle venn? Nå er du ikke fullt så krigersk. Her, ligg på pappen, det er noe varmere. Og her har du enda en kjøttkake.

*****

Lørdagen var Olav hjemme. Staute snøhauger lå over bedene foran huset i utkanten av byen. Vinden blåste snøkrystaller i ring.

Olav stekte egg og pølse, spiste, og gikk ut for å skuffe snø. Hendene jobbet, snøen fløy, men tankene var langt borte.

Han stanset, så på snøfnuggene mumlet noe for seg selv, slang fra seg spaden og løp ut porten.

Ingen folk på holdeplassen. Mats visste at på slike dager kom det nesten ikke noen. Bussen åpnet markedisk dørene sine, men ut strømmet bare noen få sjeler.

Da var magen hans alltid ekstra tom. Ikke så mye som et brødsmule fra kvinnene på huset denne dagen …

Mats reiste seg, klar for å springe langt bort mot det velkjente butikkområdet. Der vanket kanskje en tørr skorpe.

Men før han fikk gjort noe, stoppet bussen igjen foran ham.

Hvor skal du? Har du tenkt å gå deg vill i stormen?

Olav la flere wienerpølser fra butikkposer foran Mats. Han åt som om pølsene straks skulle forsvinne.

Beklager, Mats. Ingen kjøttkaker i dag, kantina stengt. Men her

En stor pappeske med et utvasket ullteppe i sto ved bussskuret.

Bedre klarte jeg ikke. Kryp inn, så slipper du vinterkulda.

Plutselig eksisterte ikke snø eller vind mer for Mats. Han kjente bare en sterk varme innvendig, underlig og vidunderlig.

Han tenkte: aldri før hadde noen brakt ham noe lignende.

*****

Etter flere dager nektet Mats å spise kjøttkakene Ragnhild tilbød.

Det er de samme kjøttkakene Olav pleide å gi deg, vennen. Han kommer ikke ennå, har blitt forkjølt Du må ikke vente.

Mats la ørene bakover og så trist på henne.

Hver gang bussens dør smalt, hver gang folk kom ut av porten, spratt han forventningsfullt opp. Men han kom ikke.

Mats la seg sammenkrøpet på teppet sitt i pappkassen. Skjærene kjempet om en brødbit i snøen bak skuret. Hver ville dra byttet til sitt hemmelige sted.

Mats så på dem. Gjeft! Tankeløse fugler! Men han hadde også et hemmelig sted hullet under bussskuret, bak søppeldunken.

Han krøp ut av esken og mot hullet sitt. Han var ikke som de kranglete skjærene, han glemte aldri sine hemmelige skatter.

Der lå den støvelen. Han husket godt hatet før. Men nå

Hva var denne følelsen som rev ham i brystet? Han dro ut støvelen. Hvor var Olav? Mats hadde skjønt hvilket kallenavn folk hadde gitt hans menneske. Hans menneske …

Men var han ikke en venn? Var han virkelig en hund, hvis han nå hadde fått en venn, men klart å miste ham?

Mats brysket seg og glefset etter skjærene. Noe nytt, noe hemmelig sterkt vokste i ham. Nok nå! Nå ville han ikke være her lenger!

Olav! Olav! Lyttet han oppmerksomt da Ragnhild sa noe i telefonen.

Det er dårlig dekning går inn i bussen nå. Tok med mappa med papirene til deg …

Ragnhild forsvant inn i bussen, og bak henne smatt en rød hale.

*****

Med håp i blikket fulgte Mats Ragnhild, som flere ganger sa hans menneskes navn høyt.

Ragnhild snurret skjerfet tettere rundt halsen og løp ut av bussen. Mats etter, med den sorte støvelen i munnen.

Humøret hans steg. Og hvem kunne si at dette snødekket var kaldt og ufyselig? Det knitrede så morsomt under skoene til Ragnhild.

Hun trykket på ringeklokken. Snart hørtes den velkjente stemmen fra hageporten. Mats satte i et gledeshyl. Ragnhild, som ikke hadde merket sin firbente følgesvenn, skvatt til og skled på isen. Mappa landet i snøen.

Olav, kanskje du kunne hjulpet meg opp, før du klemmer hunden din?

Olavs øyne var blanke bak brilleglasset. Hvorfor disse tårene?

Kom du til meg, du? Kom du virkelig til meg? Og se hvilket gjestebud du har tatt med! sa han og holdt Mats hardt i den ene armen og støvelen i den andre.

Ragnhild ble selvfølgelig hjulpet opp. Hun fikk også varm kaffe.

Men Olav, sa hun, mens Mats snuste rundt kjøkkenbordet, hvorfor tok du aldri med deg hunden før? Du har jo plass i massevis.

Olav sukket: Jeg var nok for redd, ser du. Vært alene så lenge… En hund er ansvar. Ja, nesten en liten familie … Men nå slipper jeg ham aldri vekk igjen. Når jeg blir frisk, skal jeg lære å lage kjøttkaker …

Så man må nesten ta deg med storm? svarte Ragnhild lattermildt. Godt Mats skjønte det selv.

Hun prøvde å skjule smilet med kaffekoppen alt mens Mats for første gang slapp tovet rundt sitt hjerte, og alt som var igjen av kulde smeltet.