Sønnen min lette lenge etter den rette kvinnen å gifte seg med, men jeg stilte aldri spørsmål ved valgene hans. Da han fylte 30 år, fant han endelig Maren, som virket perfekt for ham. Nesten hver dag hørte jeg hvor snill og vakker hun var. Sønnen min var virkelig forelsket, og jeg likte også Maren godt. Med stor entusiasme fortalte han meg og vennene sine om alle de fine sidene ved henne – hun virket som den ideelle kvinnen for ham, så han nølte ikke med å gifte seg med henne. Som en kjærlig mor støttet jeg selvfølgelig avgjørelsen hans. Bryllupsarrangementet var ikke bare krevende; vennene mine trådte virkelig til, og Maren hadde flotte foreldre vi kom godt overens med. Alt var nydelig i begynnelsen, men etter hvert begynte ting å endre seg. Ekteskapet begynte å rakne, og konfliktene ble stadig vanligere. Jeg visste det bare var deres første år sammen, og håpet alt ville ordne seg, men jeg bekymret meg fremdeles for dem – jeg ønsket jo at de skulle få et lykkelig ekteskap. Den kvelden ble jeg virkelig opprørt. Sent på kvelden dukket sønnen min opp hjemme hos meg med sakene sine. Han sa at han ikke hadde noe sted å bo, fordi svigerdatteren min hadde kastet ham ut. Han bodde hos meg i flere dager, og Maren dukket aldri opp for å prøve å snakke. Dette gjentok seg gang på gang. Da svigerdatteren min fortalte at hun var gravid, bestemte jeg meg for å snakke med dem begge. Jeg ville gi noen råd som kanskje kunne hindre flere konflikter, men det endte med at jeg bare gjorde situasjonen verre. Uenighetene deres økte, og sønnen min overnattet stadig oftere hos meg. Jeg så hvor vondt han hadde det. Han var ikke lenger den glade personen han pleide å være – jeg kunne se skuffelsen i blikket hans. Jeg klarte ikke å se sønnen min i et så dårlig ekteskap og rådet ham derfor til å vurdere om det virkelig var verdt å bli. Han kunne bli en flott far selv om han bodde for seg selv. Det endte med at han kort tid etter leverte inn skilsmissepapirer. Ikke lenge etter kom Maren til meg for å be om hjelp. Hun ville at jeg skulle overtale sønnen min til å trekke tilbake søknaden om skilsmisse, fordi hun ikke ønsket å ødelegge familien. Jeg hadde flere ganger rådet henne til å kjempe for forholdet. Men resultatet var at jeg ble beskyldt for å blande meg for mye. Nå vet jeg ikke om jeg burde ha presset sønnen min til å skille seg. Hans kone har fått avsmak for meg, og han selv trekker seg også mer unna. Kanskje elsker de hverandre fortsatt? Det er vondt både å bo hver for seg og å leve sammen.

Min sønn leitet lenge etter den rette kvinnen å gifte seg med, men jeg stilte aldri spørsmål ved valgene hans. Da han til slutt fylte 30 år, traff han Synnøve, som var akkurat det han hadde drømt om.

Nesten hver dag hørte jeg hvor snill og vakker hun var. Min sønn var virkelig betatt, og han strålte når han snakket om henne. Jeg likte Synnøve også. Han fortalte lidenskapelig både meg og vennene sine om hennes gode sider hun var blitt et slags ideal for ham, så det tok ikke lang tid før han fridde. Som en kjærlig mor støttet jeg selvfølgelig valget hans uten forbehold.

Bryllupsforberedelsene føltes som om jeg forsøkte å binde blomster med hansker på, men vennene mine hjalp meg som selve nissene en mørk juleaften. Synnøve hadde flotte foreldre, og fra første øyeblikk gikk vi overraskende godt overens. Alt var vakkert i starten, nesten som et eventyr, men snart forandret det hele seg til noe mørkt og ustadig. Ekteskapet begynte å slå sprekker, og skyer av misforståelser drev inn over dem. Jeg visste at det bare var det første året, at livet kanskje ville jage skyene bort men likevel var jeg urolig, for jeg ønsket at deres ekteskap skulle bli som solskinn over Hardangerfjorden.

Den kvelden ristet verden under føttene mine. Sent på kvelden, som om han hadde gått seg vill i en labyrint av granskog, kom sønnen min hjem til meg med kofferten i hånden. Han sa at han ikke hadde noe sted å dra Synnøve hadde kastet ham ut. Han ble hos meg noen netter, og Synnøve dukket aldri opp, ikke engang for å prøve å lappe sammen de knuste bitene. Dette mønsteret gjentok seg merkelig mange ganger.

Da svigerdatteren min fortalte meg at hun var gravid, bestemte jeg meg for å snakke med dem begge i håp om å lindre stormene og gi noen milde råd som kunne roe havet mellom dem. Resultatet ble bare mer forvirring, som om ordene mine var tåke i en norsk fjellheim. Kranglene økte, og sønnen min lå stadig oftere på sofaen min. Han hadde mistet gløden, og jeg så et skuffet blikk som stakk dypere enn småregn i november.

Synet av sønnen min i et livløst ekteskap var vanskelig å bære, så jeg rådet ham til å spørre seg selv om dette virkelig var verdt å kjempe for. Han kunne fortsatt bli en god far selv om han bodde alene. Snart deretter ble papirene levert til tingretten i Oslo, og skilsmissen var på vei.

Ikke lenge etter stod Synnøve på dørterskelen min med blikket til en elg som har forvillet seg inn i lysløypa. Hun ba meg trygle min egen sønn om å ombestemme seg hun ønsket ikke å ødelegge det lille som var igjen av familien deres. Jeg hadde allerede rådet henne flere ganger til å stelle pent med familien, og nå følte jeg meg som et ekko av avgjørelsene deres, ikke som en mor. Rykters vind blåste gjennom bygda og noen mente jeg blandet meg for mye kanskje hadde jeg det, kanskje ikke.

Nå vet jeg ikke om jeg burde presset sønnen min ut i denne skilsmissen. Synnøve liker meg ikke, og også min sønn trekker seg stadig lenger unna; som om han svømmer ut i fjorden uten å vende blikket tilbake. Kanskje elsker de hverandre fremdeles, et sted der inne? Å leve hver for seg er tungt men sammen er det som å spise tørrfisk uten hverken smør eller øl. Alt virket meningsløst i drømmens virkelighet, som om jeg svevet over et landskap jeg ikke lenger forsto.