Stekepanne til pannekaker
Alle klokkene i huset varslet at Ingrid allerede lå etter skjema hun ville komme for sent på jobb, og det betydde enda en bot og en ny, trykkende samtale med den punktlige sjefen på billettkontoret. Det hadde sannelig vært en vanskelig morgen. Andreklassingen Eirik gråt fordi han ikke ville spise grøt, og klaget over vondt i halsen. Med brillene på nesen undersøkte Ingrid ham grundig etter det minste tegn til rødhet i halsen. Da ingen slike spor fantes, truet hun den smarte ungen mildt med straff og hjalp ham med å henge skolesekken på ryggen.
Samtidig raste eldstesønnen, Pål, febrilsk rundt fra stue til kjøkken på jakt etter dagboken sin. Av alt dette maset snurret det i hodet på Ingrid, og hun sa strengt fra før hun grep Eiriks hånd og stormet ut på trappen. Men de kom ikke av gårde med bilen umiddelbart ektemannen, Lars, hadde brukt tid på vaskingen, og Ingrid kunne ikke gjøre annet enn å vente med hevede skuldre. Da familien endelig fikk kommet seg ut og ut på E18, var det åpenbare marerittet av en bilkø nok til å knuse det siste håpet om å komme tidsnok på jobb.
Ingrid løp så raskt hun kunne mot kontoret for forhåndssalg av togbilletter. Såpeglatt asfalt holdt nesten på å sende henne i bakken; det var bare den svære kofferten hun fikk tak i som reddet henne fra å falle, og med lettelse leverte hun kofferten tilbake til den eldre kvinnen som tydelig eide den, før hun hastet inn. Da Ingrid oppdaget at sjefen fortsatt ikke hadde kommet, kunne hun endelig trekke pusten, bælme et glass vann og sette seg ved pulten.
Snart var hun helt oppslukt av dagens arbeider, og de trøblete timene hjemme føltes med ett langt unna. Ved lunsjtider kikket hun ut vinduet. Den samme eldre kvinnen med kjempekofferten satt fortsatt utenfor det var noe hjelpeløst over henne, et blikk av tomhet og oppgitthet, et stille aksept i de utvaskede øynene som hvilte på billetten hun holdt krampaktig i hånden, mens vinden gjorde alt for å rive den bort. Kvinnen merket det ikke engang. Hun var stille som en statue, helt uberørt av den rå høstvinden og duskregnet.
Har hun sittet der lenge? spurte Ingrid kollegaen sin.
Andre dagen nå, sier de.
Vet du hvor hun skal?
Til Bergen.
Merkelig, det går nok tog til Bergen hver dag. Hvorfor drar hun ikke? Ingrid fylte stålkoppen med te fra termosen, tok med et stykke hjemmebakt eplekake, gikk ut og satte seg ved siden av den gamle kvinnen.
Du husker meg nok, jeg holdt nesten på å falle over kofferten din i morges. Kan jeg spørre hvor du skal hen?
Til Bergen, svarte kvinnen uten å se opp, mens hun nippet til teen.
Ingrid så på billetten hennes.
Men toget ditt gikk for to dager siden. Hvorfor reiste du ikke?
Kvinnen rettet på den gamle filthatten sin, kremtet og svarte hest:
Jeg bare forstyrrer alle, uansett hvor jeg er. Ikke bry deg med meg. Skal flytte meg straks. Hun satte fra seg tekoppen og reiste seg møysommelig, men Ingrid la en hånd på armen hennes.
Nei, nei, sitt i ro! Det er både kaldt og fuktig her…
Jeg kjenner ingenting lenger… som om alt er gått ut av meg, sa den gamle lavt. Hun tok frem et brodert lommetørkle, trykket det mot øynene og fortsatte:
Saken er jeg har ingen steder å dra. Du vet, slik familieliv kan være. Sønnen min eller rettere, kona hans, hun er pen men vanskelig, fann ikke plassen sin i mitt hjem. Kjærligheten hans til henne gjorde ham blind for alt mitt. For å glede henne, kvittet han seg med meg; ordnet en billett til min søster i Bergen, pakket sakene og kjørte meg hit. Stakkaren visste ikke at søsteren min døde for tre år siden og huset ble solgt for lenge siden. Jeg klarte bare ikke å si sannheten. Tenkte kanskje alt ville ordne seg for de unge om jeg ikke tråklet rundt hjemme. Så nå sitter jeg her, av egen skyld… venter, på hva vet jeg ikke. Kanskje jeg bare sovner inn av skam, eller at noen fra omsorgstjenesten kommer og gir meg et rom på et gamlehjem. Takk for maten, jente. Først nå kjenner jeg hvor sulten jeg er…
Jente… Dette lille ordet fra en fremmed rev Ingrid brått tilbake til sin egen barndom, til oppveksten på barnehjem. Hvor mange år siden var det, men likevel sved misunnelsen over alle de små barna som ble adoptert inn i lykkelige hjem. Hun selv, rødhåret og klossete, uten evne til å lese dikt vakkert, var det ingen som ville ha. Etter barnehjemmet ble hun lærling på en ullfabrikk, fikk tildelt et lite rom i en kommunal leilighet, og det var det før hun endelig møtte Lars og fant seg til rette i sitt eget liv.
Jente… En varme hun aldri før hadde kjent, strømmet gjennom kroppen. Forsiktig la hun hånden på den eldre kvinnens skuldre.
Ikke gå noe sted. Jeg er ferdig på jobb om tre timer, og da drar vi hjem sammen, du og jeg. Vi har stort hus, det er plass til alle. Om det ikke passer, kan du alltids dra. Ok?
I rynkete ansikt så hun haken dirre, og tårer som gled ned over kinnene.
De ble kjent i bilen.
Jeg heter Ingrid, mannen min heter Lars, barna våre er Eirik og Pål. Hva skal vi kalle deg?
Du kan bare kalle meg bestemor Tora, svarte hun, allerede tinende i varmen fra bilen.
Neste morgen var det søndag. Ingrid våknet til duften av pannekaker fra sommerkjøkkenet. Hun trakk på seg morgenkåpen og gikk ut til verandaen. På bordet sto et fjell av blonderte pannekaker. Bestemor Tora styrte stekepannen med sikker hånd, snudde pannekakene kjapt, fylte barnas tallerkener, og smilte varmt til Lars.
Ikke bli sint, jente. Jeg fant denne gamle stekepannen i ovnen du vet, den det ikke setter seg fast i. Så jeg svingte meg litt rundt. Kom og smak.
Frokosten ble familiens beste måltid på langt tid. Etterpå samlet de løv i hagen og brente det sammen. Midt i røyken sang Tora lavt på en ukjent vise og fikk kinnene friske og røde.
Du skjønner, jeg har alltid vært utholdende, jente. Ikke rart de i felten kalte meg Tora hesten, jeg bar så mange sårede på ryggen ut fra fronten den gangen. Hjalp dem alle helt til jeg selv ble truffet og måtte hjem for å leges. Fant mannen min der, fikk en sønn, men han døde ung av sårene sine. Så da ble jeg stående alene, men jeg klarte det. Oppdro gutten og fikk ham i arbeid.
Tora forsvant inn i egne tanker, før hun plukket opp riva og begynte å synge igjen.
Mandag morgen vendte det travle livet tilbake. Eirik sutret, Pål sprang etter bøker, og Lars puslet med bilen. Da Ingrid og guttene kom ut på trappen, sto bestemor Tora der, ferdigkledd og klar med kofferten.
Takk for gjestfriheten, jente. Nå har jeg vært lenge nok.
Bestemor Tora! Var det ikke bra hos oss?
Jo… Men hvem vil vel ha en fremmed i huset?
Vær så snill, bli! Hvem andre skal lage oss slike pannekaker? Jeg har da aldri fått det til! Bli, vær så snill… Nå er du jo vår!
Ingrid tok kofferten, som nå virket lett som en fjær, la armen under Tora og de gikk sammen inn igjen.
Familien var allerede på vei til bilen da Tora ropte:
Jenta mi, du må kjøpe en stekepanne til. Det går så mye greiere med to når det er pannekaker …
Hun hørte ikke engang Ingrid, som hvisket stille tilbake:
Ja, mamma Tora…
