Ni røde roser… Svigermor kom på besøk noen timer, og svigersønnen skjønte raskt: dette holder jeg ikke ut. Sa han skulle i badstuen. Kledde på seg og dro. Men enda en nedtur ventet ham: badstuen var stengt for oppussing. Humøret ble borte. Gikk jo ikke an å dra hjem igjen! Han tuslet rundt i gatene – å gå inn i butikker er jo ikke noe for menn. Satt seg trist ned på en benk. Plutselig fikk han øye på et ektepar, begge nær seksti, pent kledd, de gikk rolig sammen: hun holdt ham under armen og de småpratet. Mannen betraktet dem: “Se der, de har fortsatt noe å snakke om. Vi har vært gift i femten år og har sagt alt, vi pleier bare å tie stille.” Ekteparet stoppet opp, mannen rettet forsiktig på skjerfet hennes, så gikk de videre. Han tenkte: “De har klart å bevare kjærligheten. Vi ser ikke hverandre lenger.” Hans egen kone var liten og sliten, alltid travel, jobbet på fabrikk, to barn å ta seg av, gikk hjemme i gammel morgenkåpe, bustete hår og hadde aldri tid til å sette seg ned. Hun smilte nesten aldri, så stadig alvorlig og sliten ut, og kom sjelden til frisøren – bare når hun absolutt måtte. Mannen tenkte tilbake: de elsket hverandre så mye før. Hvor tok det veien? Han prøvde å fremkalle de gamle følelsene og kjente en ømhet stige opp – den fylte ham med varme. Nå måtte han gjøre noe godt for henne. Han reiste seg og gikk, visste ikke helt hvor. Kom plutselig rett borti en blomsterkiosk: “Kanskje jeg skulle kjøpe blomster? Kona kommer bare til å le – sier jeg sløser vekk penger som kunne gå til Marihkes nye joggesko.” Han nølte, men følelsen av ømhet slapp ikke taket. “OK, jeg gjør det.” Gikk inn, hilste på blomsterdamen – sist han kjøpte blomster var for femten år siden. Kanskje kjøpe én rose? Men én rose betyr jo ikke noe… Nei, jeg tar ni! Ble nesten skremt av sitt eget påfunn, men ordene var ute. Gikk ut, følte at forbipasserende så forundret på ham. Ringte og sjekket om svigermor var dratt. På vei opp trappen var han litt nervøs: “Tenk om kona bare jager meg ut sammen med rosene.” Hun stod med henda rene, la fra seg melposen da han kom. Hun ante ingenting. Han ble stående, taus og nervøs, hun snudde seg — og så rosene. Frøs til. “Masha, de er til deg. Hadde bare lyst. Blir du sur?” Hun tok dem forsiktig, så forbauset ut. “De er til deg, Masha, til deg.” Hun løftet rosene mot ansiktet, smilte svakt. Da fantes det ikke lenger fabrikk, husarbeid, eller femten slitne år! Hun hvisket nesten: “Tusen takk.” Vasens ni røde roser midt på bordet lyste opp rommet. Hun kjente på blomstene, ble stående tankefull foran speilet og la håret på plass. Ansiktet ble mykere, bekymringen gav plass for ettertanke. Han la armene om henne. De stod helt stille. I et øyeblikk sto alt, bare for et øyeblikk.

Ni røde roser

Svigerinna var kommet på besøk for noen timer, og svigersønn skjønte med én gang: dette klarer jeg ikke. Sa at han måtte på badstua. Kledde på seg og gikk ut.

Men enda en skuffelse ventet: badstua var stengt for oppussing. Da forsvant alt håp om bedre humør. Hjem igjen, det gikk ikke an.

Ruslet rundt i Oslos gater, det fristet ikke å gå inn på kjøpesenter ikke mannfolksak. Satt seg ned trist på en benk.

Plutselig fikk han øye på et ektepar. De var sikkert nær seksti, pent kledd og gikk sakte. En spasertur, uten mål og mening. Hun holdt ham under armen, de snakket lavt sammen.

Han observerte: De har fortsatt noe å prate om. Jeg har bodd med Ingrid i femten år vi snakker sjelden, alt er sagt for lengst. Stort sett er vi tause.

Så stoppet paret, og mannen rettet forsiktig skjerfet rundt halsen hennes. De gikk videre, som om ingenting hadde skjedd.

Han tenkte: Tenk at de har klart å holde kjærligheten i live. Vi har sluttet å legge merke til hverandre.

Hans egen kone, en liten sliten kvinne en av de alltid trette. Hun har for lengst sluttet å stille seg foran speilet. Hun gjør det hun må ingenting mer.

Jobber på fabrikken, to unger, alltid opptatt med ett eller annet. Hun suser rundt hjemme, sitter aldri ned. Gammel, nuppete morgenkåpe, håret på snei, alltid med klut eller mopp i hånden.

Hun har glemt å smile. Et alvorlig ansikt, ingen forandring der. Frisøren ser hun knapt kun når det ikke går an å vise seg utendørs. Da kommer panikken, og hun går til salongen.

Han ble sittende og fundere: Vi elsket hverandre en gang. Hvor ble det av alt sammen?

Han prøvde å hente frem en gammel følelse, og plutselig kjente han en svak varme strømme gjennom seg. En mild ømhet la seg over hjertet, etterlot gullglitrende spor. En plutselig lengsel etter å gjøre noe godt for henne.

Kunne ikke bli sittende nå, med én gang, måtte det gjøres noe pent. Han reiste seg, skjønte ikke helt hvorfor beina førte ham av gårde.

Så, nesten ufrivillig, holdt han på å gå rett på en blomsterkiosk: Kjøpe blomster? Ingrid kommer bare til å le, kalle meg idiot og si pengene burde gått til nye joggesko til Solveig, hun fryser jo på gymmen.

Han ble stående rådvill, varm av ømheten som veltet rundt i brystet.

Han slo ut med armene: Ja, så får det heller stå til!

Gikk inn. Jenta bak disken hilste med det samme, spørrende øyne. Han hadde ikke kjøpt blomster siden bryllupsdagen.

Kanskje en rose én?

Men noe i ham hvisket: Ikke vær puslete, én rose betyr ingenting.

Bestemte seg brått: Jeg tar ni!

Han skammet seg nesten, dette var galskap. Men ordene kunne ikke tas tilbake.

Kom ut, det føltes som om hele gaten stirret foraktelig. Han ringte hjem, ville vite om svigermor hadde gått.

Han gikk opp trappen. Nervene kilte dette hadde aldri skjedd før. Kaster hun meg ut sammen med rosene? Hvis hun roper, så kaster jeg dem i søpla med én gang.

Hun satte akkurat ned en pose hvetemel på kjøkkenbordet, hendene var fortsatt rene. Han gikk frem, sto stille, pustet tungt. Hun snudde seg og oppdaget blomsterbuketten ble stående urørlig.

Ingrid, de er til deg. Plutselig fikk jeg lyst. Ikke bli sint, da?

Hun tok ikke blomsten med det samme, stirret forvirret som om det var en drøm.

De er til deg, Ingrid. Bare deg.

Hun tok dem, løftet dem mot ansiktet, smilte svakt. Plutselig var det ingen fabrikk, ingen travle ettermiddager, ingen femten år som var slukt av hverdagen!

Med nesten uhørlig stemme: Takk

Vasen sto på midten av bordet; ni røde roser, de lyste opp hele rommet. Hun strøk forsiktig blomsten med hånden, ble stående tankefull foran speilet, rettet på håret.

Trekkene ble mykere, bekymringene smeltet til en mild, fjern drøm. Han gikk bort, la armene om livet hennes. De sto tause sammen.

Så, for et øyeblikk, ble tiden stille. Bare et øyeblikk.