Det var for fem år siden. Vi hadde allerede to barn, og hele familien bodde på et lite ettroms på Grønland i Oslo. Det sier seg selv at vi trengte mer plass til familien vår, men på den tiden ble det mest bare snakk.
Men da vi fikk vite at vi ventet vårt tredje barn, måtte vi ta grep for å utvide boflaten. Den eneste muligheten vi hadde til å skaffe større leilighet, var å selge den gamle og legge til litt ekstra penger for å kjøpe en treroms om så det måtte bli i utkanten av byen.
Det var akkurat det vi gjorde. Leiligheten i sentrum ble solgt, og vi fant oss en sårt etterlengtet treværelses i en gammel bygård på Torshov. Mye var allerede pusset opp, så vi kunne bare flytte inn møblene våre.
Vi levde lykkelige den første tiden, men snart begynte lykken å få noen skår. Beboerne i etasjene over meg gikk sammen i et fellesskap og ville vise oss nye hvem det egentlig var som bestemte i bygården.
Vi ble stadig utsatt for klager og misnøye fra de andre.
Hvorfor stod dørene til oppgangen oppe så lenge?
Vi bar jo inn møbler og esker etter innflyttingen, så det tok litt tid, svarte jeg.
Hvorfor parkerer du bilen under vinduet mitt?
Bilen står jo under mitt eget vindu, jeg bor i første etasje. Dine vinduer er over mine, jeg får ikke gjort noe med det.
En klage satte virkelig sinnet mitt i kok:
Når barna dine kommer hjem fra barnehagen, løper de rundt som gale. Det forstyrrer meg! Og dere har på barnetv for høyt når de kommer hjem.
Hvordan kan barna mine forstyrre deg, når du bor over oss?
Det som virkelig fikk begeret til å renne over, var da naboene valgte å kjefteskjelle på min høygravide kone som bare hadde en måned igjen til termin. De kom en ettermiddag da jeg var ute og hun var alene hjemme. Damene løp opp trappa og begynte å skrike og klage.
Vi vil snakke!
Hva gjelder det?
Din mann, han slapp inn en fremmed mann i oppgangen da han skulle ut og røyke. Denne mannen gikk rundt og tilbød dørbrikker til porttelefonen.
Min mann røyker ikke … (jeg har faktisk aldri røkt i mitt liv). De la til: Hvis denne mannen lager flere nøkler, kan hvem som helst komme inn.
Da jeg kom hjem og fikk høre alt, gikk jeg bestemt opp til naboene og gjorde det klart på en ganske lite hyggelig måte at dette måtte ta slutt.
Etter denne hendelsen ble det roligere. Vi holdt oss til oss selv, og naboene hilste aldri mer men det fikk bare være. Siden har vi hatt et fredelig naboforhold, på norsk vis.
