Kjære dagbok,
I kveld endte jeg opp med å føle meg som en tjener i vårt eget hjem, og ikke engang som en ekte kone. Jeg og Eirik har nettopp begynt å pusse opp leiligheten vår i Oslo, og mens vi river ned veggene har mora til Eirik, Marit, flyttet inn midlertidig. Det er et ledig rom, så hvorfor skulle hun sitte i støvet? spurte Eirik, mens han ropte fra stua. Jeg merket hvordan han så på meg med en blanding av irritasjon og resignasjon, noe han aldri viser til Marit.
Jeg har ingen andre valg enn å jobbe hjemmefra, og jeg trenger ro for å kunne holde fokus. Eirik er borte på kontoret hele dagen, så det er ikke lett å holde både ham og svigermoren under samme tak. Jeg er vant til å være alene i leiligheten, så denne konstant påtrengende tilstedeværelsen føles som en inntrenging i mitt eget lille fristed.
Da vi satte oss til bords for middag, spurte Eirik meg om å rekke ham salaten han pleier å vise frem. Marit nikket og sa: Eirik, ikke spis den kjemiske greia, jeg har laget en annen, den er sunnere. Jeg så på henne med et tomt blikk. Jeg vet at Eirik er allergisk mot tomater, men Marit ser ut til å ha glemt det helt. Da hun var liten, brydde hun seg aldri om hans allergi, og hun mente alltid at en pille ville fikse alt.
Jeg spurte rolig: Hvorfor har du puttet tomater i salaten? Han er allergisk. Hun svarte med et smil: Det er bare ett tomat, det er ikke så farlig. Jeg tenkte på at han kunne bli syk. Han blir syk, sa jeg, men Marit avfeide meg: Eirik, ro deg. Du har aldri hatt en allergi. Din egen mor kjenner deg bedre enn deg selv. Jeg prøvde å forklare at jeg er hans kone og passer på ham.
Marit var rask til å si: Du er ikke en kone, du er en tjener. Du har ingen barn! Når du får det, skal vi snakke om det. Jeg reiste meg fra bordet, følte magen krype, og løp opp til soverommet. Marit har alltid en måte å treffe de mest sårbare punktene på. Eirik kom etter meg, med et bekymret ansiktsuttrykk, og prøvde å trøste meg.
Eirik, jeg er lei meg. Jeg tror jeg skal bo hos foreldrene mine en stund, eller kanskje bare gå på kontoret. Jeg vil ikke bo under samme tak som mor din, sa jeg. Han tok tak i meg og svarte: La meg snakke med henne, så stopper hun. Jeg ristet på hodet: Vi har gått gjennom dette tusen ganger. Vi klarer ikke å bli enige under samme tak.
Vi bestemte oss for å leie en liten leilighet et annet sted en periode, for å unngå enda en familiekrise. Marit protesterte, men hadde ingen andre valg. Jeg er takknemlig for at Eirik er så forståelsesfull og tålmodig, selv om jeg føler meg liten og overveldet. Kanskje dette lille avbrekket vil gi oss rom til å puste, og for meg til å finne tilbake til følelsen av å være mer enn bare en hushjelp.
Med håp om roere dager,
GørilEtter noen uker i den lille leiligheten begynte både jeg og Eirik å finne tilbake til den gjensidige respekten som gjorde oss til ekte partnere.
