Hvorfor måtte hun få et liv preget av slik skjebne For hvert år som gikk og hun ble eldre, skjønte Lyuba at hun aldri ville leve slik som moren sin, Varvara. Varvara var ei fortsatt ung kvinne, men så sliten og eldre ut enn hun var, mye takket være mannen hennes, den evig fulle Semjon. Lyuba var sytten år, og etter videregående søkte hun seg ikke noe sted – hun var redd for å etterlate moren alene. Hun hadde kanskje for lengst stukket av hjemmefra, men hun syntes synd på moren. Faren kunne i sinne gjøre hva som helst. Hvis hun stakk, hvem skulle hjelpe moren, legge noe kaldt på blåmerkene, gi et glass vann. I dag kom faren igjen hjem drita og plasserte seg ved kjøkkenbordet. Varvara satte stille en tallerken suppe foran ham, men så straks at den fløy gjennom lufta og knuste på gulvet, nesten i henne. – Din suppe er jeg lei av, sa mannen og stirret vilt på kona. Lyuba hoppet opp for å hjelpe moren å plukke opp skårene, mens faren reiste seg brysomt, og dyttet kona bort med kneet. Til datteren utbrøt han hardt: – I morgen tidlig drar vi og fisker, får vi fisk så denne kjerringa får laget seg litt fiske­suppe. Lyuba håpet at faren skulle glemme planen sin, men våknet av at han stod bøyd over henne og dyttet i henne. – Opp, ellers går vi glipp av bettet, tidlig på morgenen napper fisken best! Datteren kledde seg fort, men i døra sto nå Varvara med bøtta med melk, akkurat hentet fra kua. – Har du sett ut, har du sett på himmelen, spurte hun ektemannen. – Snart braker tordenværet løs, du kan da ikke dra på elva nå! Varvara satte melkebøtta forsiktig fra seg og stilte seg i veien for Lyuba. – Jeg slipper deg ikke ut, du drukner jenta vår. Men Semjon skjøv kona hardt, hun falt og veltet melkebøtta. Med et grådig glis tok mannen hardt tak i datteren og dyttet henne ut døra. Lyuba så den mørke uværsskyen nærme seg fra baksiden av huset, og da de satte seg i båten, blåste det voldsomt opp. Hun ble redd, men faren rodde tross striere bølger ut til midten og nærmere andre bredden, der var det dypere, der beit fisken. Den andre siden var ikke langt unna, da vinden tok til for alvor og regnet pisket mot dem. Lyuba stivnet av skrekk og grep hardt om ripene på båten. – Ha! Min far sa bestandig det napper best i uvær! – ropte faren, da de nærmet seg land. Plutselig reiste faren seg i båten med fiskestanga, men en kraftig vindkast slo over båten, han mistet balansen og falt i vannet. Lyuba så bølge etter bølge skylle over ham, han kjempet hjelpeløst. Hun ville rekke ham ei åre, men flakset ut i vannet selv – båten veltet, noe slo henne hardt i hodet, og alt ble mørkt. Da Lyuba våknet, lå hun på en seng i et lite rom som luktet fukt. En skjeggete mann kom inn. Det var tungt å puste, hun orket nesten ikke å røre seg. – Å ja, du våknet, bra, sa han og begynte å fyre i ovnen. Men Lyuba duppet av igjen, drømte om en ung kvinne, visste det var moren hennes. Neste gang hun våknet, satt den skjeggete mannen ved henne og ga henne noe beskt med ei skje – urtete, forsto hun. – Drikk, du vil få det bedre og du må spise også, sa han. Etter lang tid orket Lyuba å reise seg, beina skalv, hun gikk bort til vinduet, det var dyp høst. Hun hadde på seg en diger pysj, skjøtet bort til speilet, der flettet håret hennes var bustete. Hun var i et trehus, kjente at hun var sulten, gikk ut i stua. – Ja, du er våken, kom og sett deg, ta litt brød, sa mannen mens han rørte i gryta. Lukten av mat fylte rommet. Lyuba, sjenert og forvirret, satte seg, og han satte foran henne en tallerken suppe. Han spiste selv. – Hvordan kom jeg hit? – Spis først, så snakker vi… Hun turte ikke trosse ham, spiste opp suppa. – Husker du virkelig ingenting? spurte han. – Nei, svarte hun og ristet på hodet. – Ja, slik lever man med et menneske, steller for henne, og så husker hun ingenting. Kanskje du har mistet hukommelsen av sykdommen. Du holdt på å drukne i elva, jeg dro deg opp. Lyuba husket virkelig ingenting, visste ikke hva hun skulle si. – Husker du i det minste navnet ditt? – Hun ristet på hodet igjen. – Nei, se der, men vettu hva; du er min kone, Valentina – Valja, det er du. – Det kan ikke stemme! utbrøt Lyuba, hun var sjokkert, men hun husket ingenting. – Joda, du, sa skjeggemannen med et ekkelt smil. – Kom til rommet så skal jeg minne deg på det, sa han, grep hånda hennes. – Jeg har ventet lenge på at du skulle våkne igjen, du lå syk i to måneder. Han dro henne inn på soverommet, hun kjempet imot, men han slo henne og kastet henne på senga. – Uten takknemlighet, jeg pleide deg, reddet deg fra døden, nå skal du huske hvem som er mannen din… Lyuba hadde vondt, følte seg skitten og klarte ikke å kjempe mer. Hun lå som en filledukke og tårene rant. Ute hørte hun motorsaga. Etter ei stund dro hun på seg en stor jakke fra knaggen, snek seg forbi den skjeggete, og løp ut til skogen ved elvebredden. Lyuba så båten med motor, men bak hørte hun grener som knakk – skjeggemannen løp etter henne og slo henne over ende. Han tok tak i henne i jakkekragen og glefset: – Hva prøver du på, du ble fornærmet? Greit, ikke vær sur, jeg bare ble frustrert, du husker ikke, jeg trodde ikke du skulle overleve. Skulle du prøve å stikke av? Nei, det går ikke. Nå skal jeg fyre opp badstua, så får du varmen igjen. Husker du hva jeg heter forresten? Klem, jeg heter Klem. Som forhekset fulgte Lyuba etter hjem, hun husket virkelig ingenting. Hun ga opp, flyktet ikke mer, hadde ikke krefter, men bestemte seg for å vente på en sjanse. – Herregud, hvorfor har jeg fått en sånn skjebne? tenkte hun ofte. Klem lastet på henne alt husarbeidet. Alt skulle skinne, maten være god, klærne reine, hun skulle stulle i fjøset, men verst var det når han med det ekle gliset presset henne i senga. Hvis hun nektet, banket han henne. Da skjønte hun, det var best å bare la være å kjempe imot. Tida gikk. Klem dro stadig ut for å fiske, jakte og selge kjøtt og fisk på markedet i byen. Når han var borte, fikk Lyuba puste ut, det fantes ingen tv, men hun leste støvete bøker. Når Klem kom tilbake, ble hun redd igjen. En dag gikk Lyuba ut for å samle ved ved elva, og så båten hans i kjetting med lås. Nøkkelen hang på veggen inne, det visste hun. En dag sovnet Klem etter middag, og hun grep nøkkelen, kledde seg varmt, listet seg ut, fiklet lenge før hun fikk opp låsen, satte seg i båten og skjøv ut fra land – men plutselig peip en kule over hodet henne. Hun snudde seg, så Klem med geværet, visste han traff alltid. – Ro tilbake, ellers skyter jeg neste gang – sa han, skjøt ei gang til. Hun rodde til land. Han hjalp henne ut av båten, slo henne i bakken, og slo og slo. Da hun kom til seg selv igjen, lå hun i senga hjemme. – Skjønner du ikke det gode, neste gang låser jeg deg i fjøset og setter deg på kjetting, der skal du bo… sa han og gikk. Ei uke gikk. Lyuba tenkte at et slikt liv skulle drive henne til vanvidd. Hun ble sakte sterkere, men etter hvert kjente hun seg uvel og løp ut på tunet. Klem så mistenksomt på henne. – Jasså, er du gravid nå da? Snart skjønte de begge at hun ventet barn. Klem ble mildere, lot henne slippe unna det tyngste, slo henne ikke, bare veivet mot henne. En dag skulle han til byen igjen. Han pleide å ro over, og tok bussen derfra, slik kom han også hjem. Hun gikk ned til elva for å trekke frisk luft, det var midt i november, vinteren kom snart. Da hørte hun plutselig motordur, en båt nærmet seg, men det var ikke Klem. En mann med fiskeutstyr gikk i land, så henne, og ble målløs. – Lyuba – er det virkelig deg? sa han utro. – Jeg tror du tar feil, jeg heter Valja, svarte hun. – Ikke tull, jeg har kjent deg siden du var liten, bar deg på armene, du er jo nabojenta vår. Mor di, Varvara, begravde faren din for litt siden, og deg trodde de druknet også. Hun har aldri kommet over det. Jeg er jo naboen din, onkel Kolja. Husker du ikke hvordan du kom hit? – Jeg bor her med mannen min, svarte Lyuba forvirret. – Jeg trodde aldri noen bodde her, har aldri sett noen – Men Lyuba grep hånda hans. – Onkel Kolja, kan du kjøre meg over til andre sida, jeg skal fortelle deg alt om hvordan jeg har det… jeg er redd Klem dreper meg. – Kom, fort deg i båten, – de løp oppover til strandkanten da de hørte skudd bak seg og skyndte seg å gjemme seg bak en kolle. Da Lyuba kom inn i huset der Kolja førte henne, så hun kvinnen hun hadde sett i drømmene. – Hei… sa hun sjenert. – Jenta mi! ropte Varvara og kastet seg om henne. – Kolja, hvor fant du henne, hvordan gikk det til? Morens lykke var grenseløs. Kolja forklarte hvor han hadde funnet Lyuba, men hun husket fortsatt ingenting. Men så, bit for bit, kom minnene tilbake – mor og far, alt sammen. Til slutt husket hun også at faren forsvant i vannet. Hun fortalte hvordan hun hadde bodd hos Klem, han hadde faktisk reddet henne. – Mamma, hvis han finner meg nå, dreper han både meg og deg… Han er ikke et menneske – han er et villdyr. Da kom også naboen Tatjana, kona til Kolja, og de sa: – Varja, jenta di har rett, du må bort. Reis til søsteren min på landet, hun bor alene. Så kan dere finne ut av alt siden. Pakk sakene, Kolja kjører dere. Mor og Lyuba satte seg i den gamle bilen, så en siste gang på huset og dro. Klem fant etter hvert fram til huset, men så kun låste dører. – Hvem leter du etter, spurte Tatjana da hun kom ut. – En bekjent, vet du hvor hun har reist hen? – Nei, svarte Tatjana, men hun så at denne skjeggete ikke trodde på henne, og han gikk irritert sin vei. Etter hvert hjalp Kolja dem å selge huset til Varvara, kom med pengene og fant et lite hus til dem på landet. Kolja og Tatjana kom ofte, hjalp til med alt, og fikk det koselig. Lyuba hadde for lengst fått tilbake alt av minner og prøvde å glemme alt det grusomme med Klem. Det eneste som minnet henne om det fortiden, var lille sønnen Nikita – men hun elsket ham mer enn alt annet, det gjorde også bestemoren. Og foran henne ventet lykken – Grigorij, nabogutten, lengtet allerede etter å fri til henne.

For hvert år som gikk, skjønte jeg mer og mer at jeg aldri ville leve slik moren min, Astrid, gjorde. Astrid var egentlig en ung kvinne, men hun så sliten ut, eldre enn sine egne år. Årsaken var selvsagt faren min, Hans, som stadig var full.

Jeg heter Ingrid og var sytten år. Etter videregående turte jeg ikke begynne på noe universitet, jeg kunne ikke forlate mamma alene hjemme. Hadde det ikke vært for henne, ville jeg rømt for lengst, men far kunne bli så voldsom når han var rasende. Hvis jeg dro, hvem skulle da hjelpe mamma, holde en ispose mot blåmerkene hennes, eller gi henne et glass vann?

I dag kom pappa hjem dritings igjen, slang seg ned ved kjøkkenbordet. Mamma satte rolig en bolle med suppe foran ham, men idet hun snudde ryggen til, så vi plutselig at bollen suste ned i gulvet, bare så vidt unna henne.

Den suppa di er jeg lei av, sa han og stirret på mamma med glassaktige øyne.

Jeg spratt opp og hjalp henne med å plukke opp skårene, mens han stavret seg opp, og da han gikk forbi, dultet han henne hardt med kneet. Til meg sa han plutselig:

I morgen tidlig skal vi på fisketur. Kanskje mor di får fisk til middagen for en gangs skyld.

Jeg håpet virkelig han ville glemme det til i morgen, men våknet av at han ristet meg.

Kom igjen, kle på deg, det biter best i grålysningen, sa han.

Jeg dro på meg klærne, men mamma kom imot oss i døra, hun bar en bøtte med fersk melk. Hun hadde stått opp for å melke kua.

Har du sett ut, Hans? Det blir storm i dag, dere kan da ikke dra ut på fjorden når det er slikt uvær på gang!

Hun satte bøtta foran meg og stilte seg i veien.

Jeg slipper deg ikke ut, du drukner jenta.

Men pappa dyttet henne voldsomt så hun falt, melkebøtta veltet, og så grep han hardt tak i meg og nærmest kastet meg ut. Jeg så de mørke skyene trekke inn over låven, og vinden tok til da vi satte oss i båten. Jeg ble redd, men han rodde ut i uværet, nærmere den andre bredden, der hvor det pleide å være dypest og hvor fisken visstnok skulle bite.

Vi var langt ute før vinden virkelig raste, regnet pisket oss. Jeg klamret meg til båtens kanter.

Dette sa alltid faren min, at fisken biter best på slike dager! ropte pappa. Den andre siden er ikke langt unna nå.

Han reiste seg med fiskestangen, men et voldsomt vindkast slo bølger over båten. Plutselig mistet han balansen og falt i vannet. Jeg så bølgene velte over ham, han famlet desperat. Jeg rakte ut åren til ham, men mistet taket selv og falt uti; båten veltet, og etter et hardt slag mot hodet husker jeg ikke mer.

Da jeg åpnet øynene, lå jeg i en fremmed seng i et lite, fuktig rom. En skjeggete mann kom inn. Jeg pustet tungt og klarte knapt bevege meg.

Endelig våknet du, sa mannen og begynte å fyre opp i vedovnen, men jeg sovnet igjen, drømte om en ung kvinne, forstod det var mamma jeg drømte om.

Neste gang jeg våknet, satt den skjeggete mannen ved siden av meg, han matet meg forsiktig med en bitter urtete.

Drikk, så kommer kreftene og matlysten tilbake, sa han.

Det gikk lang tid før jeg kom meg på bena. Jeg listet meg bort til vinduet det var blitt senhøst. Jeg hadde på meg en altfor stor pysjamas, og da jeg så meg i speilet, oppdaget jeg at håret mitt var flettet men flokete. Jeg var i et gammelt tømmerhus og kjente sulten gnage. Jeg gikk ut i stua.

Der er du våken endelig, kom og spis, sa han og rørte i en gryte. Hele huset luktet mat.

Flau satt jeg meg ned, han satte en tallerken suppe foran meg og begynte selv å spise.

Hvordan havnet jeg her? spurte jeg.

Spis først, så snakker vi, svarte han.

Jeg turte ikke si ham imot. Jeg fikk i meg suppen.

Husker du virkelig ingen ting? spurte han.

Nei, svarte jeg og ristet på hodet.

Slik er det, altså. Har man bodd sammen og stelt for ei, og så husker du ikke engang hvem jeg er? Kanskje du har glemt på grunn av sykdommen. Jeg dro deg opp fra elva, du var nær ved å dø.

Jeg hadde ingen svar. Jeg var tom.

Husker du navnet ditt da? Igjen ristet jeg på hodet.

Sånn er det blitt Men du er altså kona mi, sier han, du heter Bodil. Altså min Bodil.

Det kan ikke stemme! utbrøt jeg men hjernen var tom.

Jo da, smilte han bredt og ekkelt. Kom inn på rommet, så skal jeg minne deg på det og så dro han meg med seg, grep hånden min hardt. Jeg har ventet lenge på at du skulle våkne, du har vært syk i nesten to måneder.

Han dyttet meg inn på rommet igjen, jeg forsøkte å kjempe imot, men han slo meg og kastet meg på senga.

Din utakknemlige kjerring! Jeg har pleid deg, reddet deg nå skal du kjenne hvem du er gift med

Jeg følte meg sønderrevet og tom, tårer rant lydløst. Utenfor hørtes motorsag. Noen timer senere, tok jeg en stor jakke fra knaggen, la den over skuldrene og listet meg ut. Jeg løp gjennom hagen mot elva. Jeg så motorbåten hans, men hørte greiner brekke bak meg. Han kom farende, rev meg overende.

Han dro meg brutalt opp.

Ville du stikke av, du? Ikke vær sur, jeg skulle kanskje vært snillere, men du mistet hukommelsen, jeg trodde du skulle dø. Hadde du tenkt å stikke? Nei, du slipper ikke unna. Nå får du varme deg i badstua, og forresten, husker du navnet mitt? Jeg heter Leif.

Som i transe fulgte jeg ham tilbake. Jeg husket virkelig ingen ting. Jeg ga opp å stikke av, orket ikke kjempe. Sykdommen hadde tappet meg, jeg ventet bare på riktig øyeblikk.

Kjære Gud, hvorfor måtte jeg få et slikt liv? tenkte jeg stadig.

Leif satte meg til å gjøre husarbeid. Han krevde at jeg holdt huset strøkent, alt tøy rent, maten god, og jeg måtte også ordne i fjøset. Men verst var det når han tvang meg i senga. Svarte jeg nei, ble jeg slått. Til slutt forstod jeg at det var bedre å ikke gjøre motstand.

Tida gikk. Leif dro på jakt og fiske, til byen for å selge kjøtt og fisk. Da han var borte, nøt jeg stillheten. Det var ingen TV, men jeg leste gamle, støvete bøker. Men når Leif kom tilbake, kom frykten tilbake med ham.

En dag gikk jeg for å sanke ved ved elvebredden. Jeg oppdaget båten hans, låst med kjetting. Nøkkelen til låsen hang inne, jeg visste det. En dag sovnet Leif etter middagen, jeg tok nøkkelen, tok på varme klær og smøg meg ut. Jeg strevde med låsen, satte meg i båten og skjøv fra land. Plutselig suste et skudd forbi. Jeg snudde og så Leif med hagla.

Ror du ikke inn igjen, skyter jeg deg neste gang! brølte han og fyrte av på nytt. Jeg snudde og rodde inn.

Han hjalp meg opp, slo meg så jeg gikk i bakken. Jeg våknet igjen i senga.

Vil du ikke forstå, låser jeg deg i fjøset på kjetting, der kan du råtne, sa han.

En uke gikk. Jeg følte livet forsvant sakte fra meg. Men jeg kom gradvis til krefter. Så begynte jeg å kjenne kvalme, og løp ut. Leif så mistenksomt på meg.

Er du gravid? spurte han plutselig.

Kort etter visste jeg at han hadde rett. Jeg ventet barn. Leif ble mildere, fritok meg fra tungt arbeid, slo meg ikke lenger, bare truet. En dag reiste han til byen for å handle på markedet. Han tok alltid båten sin over fjorden før han tok bussen.

Mens jeg ruslet ved fjorden i den kalde novemberlufta, hørte jeg motorlyd. En båt la til men det var ikke Leif. En kraftig mann med fiskestang steg i land, kikket rart på meg.

Ingrid! Er det deg? utbrøt han med store øyne.

Du tar feil, jeg heter Bodil, svarte jeg.

Slutt å tull, jeg har kjent deg siden du var liten! Foreldrene dine trodde du druknet mora di er fra seg av sorg. Jeg er naboen din, Onkel Per! Husker du ingenting? Hvordan kom du hit?

Jeg bor her med mannen min, sa jeg forvirret.

Jeg har aldri sett noen bo her, svarte Per. Plutselig grep jeg hånden hans.

Onkel Per, kan du ta meg med til andre siden? Jeg må fortelle deg alt, jeg er redd Leif skal drepe meg!

Fort deg uti, svarte han. Da vi steg i land, hørtes skudd fra motsatt bredd, men vi kom oss unna.

Onkel Per tok meg med hjem til landsbyen. Da vi kom inn, sto mamma Astrid der. Hennes øyne fyltes av tårer.

Ingrid, min datter! ropte hun og kastet seg om halsen på meg. Per, hvor fant du henne, hvordan?

Gleden i mamma hadde ingen grenser. Per forklarte hvor han fant meg, men jeg husket fortsatt ikke alt. Men etter hvert kom minnene tilbake. Jeg husket mamma og pappa, til slutt også fisketuren og alt som hendte etterpå. Jeg fortalte alt om Leif at han faktisk hadde reddet meg, men at livet hos ham hadde vært et mareritt.

Mamma, hvis han finner oss, dreper han oss! Han er ikke et menneske, han er som et dyr!

Naboen Karin kom løpende, Pers kone, og sa støttende:

Astrid, hør på datteren din. Dere må komme dere vekk! Dra hjem til søsteren min på landet, hun har plass og bor alene. Samle tingene, Per kjører dere med bilen.

Vi satte oss i Pers gamle Volvo. Mamma og jeg så for siste gang på huset vårt og dro. Leif fant oss aldri. Han dro til huset vårt en gang, men det var låst.

Leter du etter noen? spurte Karin.

En bekjent, vet du hvor hun har dratt?

Nei, svarte hun og så at han ikke trodde henne.

Per hjalp oss selge huset i bygda, kom senere med pengene, rundt 500 000 kroner. Med dem kjøpte vi oss et lite hus på landet. Karin hjalp oss med å male over vegger og fikse. Livet ble roligere og sakte kom jeg meg.

Tiden gleder alle sår, sies det, og etter hvert ble de vonde minnene svakere. Bare min lille sønn, Niklas, minnet meg på det som hadde vært. Men jeg elsket ham mer enn noe annet. Mamma var like glad i ham. Og etter hvert kom lykken sammen med Ola, en snill mann som bodde like ved, og som drømte om å fri til meg en dag.

Jeg har lært at livet er skjørt og sårbart, men også at det alltid finnes en vei ut av mørket, om man tør å håpe og gripe den lille sjansen som livet gir.

Rate article
Intigue Life
Hvorfor måtte hun få et liv preget av slik skjebne For hvert år som gikk og hun ble eldre, skjønte Lyuba at hun aldri ville leve slik som moren sin, Varvara. Varvara var ei fortsatt ung kvinne, men så sliten og eldre ut enn hun var, mye takket være mannen hennes, den evig fulle Semjon. Lyuba var sytten år, og etter videregående søkte hun seg ikke noe sted – hun var redd for å etterlate moren alene. Hun hadde kanskje for lengst stukket av hjemmefra, men hun syntes synd på moren. Faren kunne i sinne gjøre hva som helst. Hvis hun stakk, hvem skulle hjelpe moren, legge noe kaldt på blåmerkene, gi et glass vann. I dag kom faren igjen hjem drita og plasserte seg ved kjøkkenbordet. Varvara satte stille en tallerken suppe foran ham, men så straks at den fløy gjennom lufta og knuste på gulvet, nesten i henne. – Din suppe er jeg lei av, sa mannen og stirret vilt på kona. Lyuba hoppet opp for å hjelpe moren å plukke opp skårene, mens faren reiste seg brysomt, og dyttet kona bort med kneet. Til datteren utbrøt han hardt: – I morgen tidlig drar vi og fisker, får vi fisk så denne kjerringa får laget seg litt fiske­suppe. Lyuba håpet at faren skulle glemme planen sin, men våknet av at han stod bøyd over henne og dyttet i henne. – Opp, ellers går vi glipp av bettet, tidlig på morgenen napper fisken best! Datteren kledde seg fort, men i døra sto nå Varvara med bøtta med melk, akkurat hentet fra kua. – Har du sett ut, har du sett på himmelen, spurte hun ektemannen. – Snart braker tordenværet løs, du kan da ikke dra på elva nå! Varvara satte melkebøtta forsiktig fra seg og stilte seg i veien for Lyuba. – Jeg slipper deg ikke ut, du drukner jenta vår. Men Semjon skjøv kona hardt, hun falt og veltet melkebøtta. Med et grådig glis tok mannen hardt tak i datteren og dyttet henne ut døra. Lyuba så den mørke uværsskyen nærme seg fra baksiden av huset, og da de satte seg i båten, blåste det voldsomt opp. Hun ble redd, men faren rodde tross striere bølger ut til midten og nærmere andre bredden, der var det dypere, der beit fisken. Den andre siden var ikke langt unna, da vinden tok til for alvor og regnet pisket mot dem. Lyuba stivnet av skrekk og grep hardt om ripene på båten. – Ha! Min far sa bestandig det napper best i uvær! – ropte faren, da de nærmet seg land. Plutselig reiste faren seg i båten med fiskestanga, men en kraftig vindkast slo over båten, han mistet balansen og falt i vannet. Lyuba så bølge etter bølge skylle over ham, han kjempet hjelpeløst. Hun ville rekke ham ei åre, men flakset ut i vannet selv – båten veltet, noe slo henne hardt i hodet, og alt ble mørkt. Da Lyuba våknet, lå hun på en seng i et lite rom som luktet fukt. En skjeggete mann kom inn. Det var tungt å puste, hun orket nesten ikke å røre seg. – Å ja, du våknet, bra, sa han og begynte å fyre i ovnen. Men Lyuba duppet av igjen, drømte om en ung kvinne, visste det var moren hennes. Neste gang hun våknet, satt den skjeggete mannen ved henne og ga henne noe beskt med ei skje – urtete, forsto hun. – Drikk, du vil få det bedre og du må spise også, sa han. Etter lang tid orket Lyuba å reise seg, beina skalv, hun gikk bort til vinduet, det var dyp høst. Hun hadde på seg en diger pysj, skjøtet bort til speilet, der flettet håret hennes var bustete. Hun var i et trehus, kjente at hun var sulten, gikk ut i stua. – Ja, du er våken, kom og sett deg, ta litt brød, sa mannen mens han rørte i gryta. Lukten av mat fylte rommet. Lyuba, sjenert og forvirret, satte seg, og han satte foran henne en tallerken suppe. Han spiste selv. – Hvordan kom jeg hit? – Spis først, så snakker vi… Hun turte ikke trosse ham, spiste opp suppa. – Husker du virkelig ingenting? spurte han. – Nei, svarte hun og ristet på hodet. – Ja, slik lever man med et menneske, steller for henne, og så husker hun ingenting. Kanskje du har mistet hukommelsen av sykdommen. Du holdt på å drukne i elva, jeg dro deg opp. Lyuba husket virkelig ingenting, visste ikke hva hun skulle si. – Husker du i det minste navnet ditt? – Hun ristet på hodet igjen. – Nei, se der, men vettu hva; du er min kone, Valentina – Valja, det er du. – Det kan ikke stemme! utbrøt Lyuba, hun var sjokkert, men hun husket ingenting. – Joda, du, sa skjeggemannen med et ekkelt smil. – Kom til rommet så skal jeg minne deg på det, sa han, grep hånda hennes. – Jeg har ventet lenge på at du skulle våkne igjen, du lå syk i to måneder. Han dro henne inn på soverommet, hun kjempet imot, men han slo henne og kastet henne på senga. – Uten takknemlighet, jeg pleide deg, reddet deg fra døden, nå skal du huske hvem som er mannen din… Lyuba hadde vondt, følte seg skitten og klarte ikke å kjempe mer. Hun lå som en filledukke og tårene rant. Ute hørte hun motorsaga. Etter ei stund dro hun på seg en stor jakke fra knaggen, snek seg forbi den skjeggete, og løp ut til skogen ved elvebredden. Lyuba så båten med motor, men bak hørte hun grener som knakk – skjeggemannen løp etter henne og slo henne over ende. Han tok tak i henne i jakkekragen og glefset: – Hva prøver du på, du ble fornærmet? Greit, ikke vær sur, jeg bare ble frustrert, du husker ikke, jeg trodde ikke du skulle overleve. Skulle du prøve å stikke av? Nei, det går ikke. Nå skal jeg fyre opp badstua, så får du varmen igjen. Husker du hva jeg heter forresten? Klem, jeg heter Klem. Som forhekset fulgte Lyuba etter hjem, hun husket virkelig ingenting. Hun ga opp, flyktet ikke mer, hadde ikke krefter, men bestemte seg for å vente på en sjanse. – Herregud, hvorfor har jeg fått en sånn skjebne? tenkte hun ofte. Klem lastet på henne alt husarbeidet. Alt skulle skinne, maten være god, klærne reine, hun skulle stulle i fjøset, men verst var det når han med det ekle gliset presset henne i senga. Hvis hun nektet, banket han henne. Da skjønte hun, det var best å bare la være å kjempe imot. Tida gikk. Klem dro stadig ut for å fiske, jakte og selge kjøtt og fisk på markedet i byen. Når han var borte, fikk Lyuba puste ut, det fantes ingen tv, men hun leste støvete bøker. Når Klem kom tilbake, ble hun redd igjen. En dag gikk Lyuba ut for å samle ved ved elva, og så båten hans i kjetting med lås. Nøkkelen hang på veggen inne, det visste hun. En dag sovnet Klem etter middag, og hun grep nøkkelen, kledde seg varmt, listet seg ut, fiklet lenge før hun fikk opp låsen, satte seg i båten og skjøv ut fra land – men plutselig peip en kule over hodet henne. Hun snudde seg, så Klem med geværet, visste han traff alltid. – Ro tilbake, ellers skyter jeg neste gang – sa han, skjøt ei gang til. Hun rodde til land. Han hjalp henne ut av båten, slo henne i bakken, og slo og slo. Da hun kom til seg selv igjen, lå hun i senga hjemme. – Skjønner du ikke det gode, neste gang låser jeg deg i fjøset og setter deg på kjetting, der skal du bo… sa han og gikk. Ei uke gikk. Lyuba tenkte at et slikt liv skulle drive henne til vanvidd. Hun ble sakte sterkere, men etter hvert kjente hun seg uvel og løp ut på tunet. Klem så mistenksomt på henne. – Jasså, er du gravid nå da? Snart skjønte de begge at hun ventet barn. Klem ble mildere, lot henne slippe unna det tyngste, slo henne ikke, bare veivet mot henne. En dag skulle han til byen igjen. Han pleide å ro over, og tok bussen derfra, slik kom han også hjem. Hun gikk ned til elva for å trekke frisk luft, det var midt i november, vinteren kom snart. Da hørte hun plutselig motordur, en båt nærmet seg, men det var ikke Klem. En mann med fiskeutstyr gikk i land, så henne, og ble målløs. – Lyuba – er det virkelig deg? sa han utro. – Jeg tror du tar feil, jeg heter Valja, svarte hun. – Ikke tull, jeg har kjent deg siden du var liten, bar deg på armene, du er jo nabojenta vår. Mor di, Varvara, begravde faren din for litt siden, og deg trodde de druknet også. Hun har aldri kommet over det. Jeg er jo naboen din, onkel Kolja. Husker du ikke hvordan du kom hit? – Jeg bor her med mannen min, svarte Lyuba forvirret. – Jeg trodde aldri noen bodde her, har aldri sett noen – Men Lyuba grep hånda hans. – Onkel Kolja, kan du kjøre meg over til andre sida, jeg skal fortelle deg alt om hvordan jeg har det… jeg er redd Klem dreper meg. – Kom, fort deg i båten, – de løp oppover til strandkanten da de hørte skudd bak seg og skyndte seg å gjemme seg bak en kolle. Da Lyuba kom inn i huset der Kolja førte henne, så hun kvinnen hun hadde sett i drømmene. – Hei… sa hun sjenert. – Jenta mi! ropte Varvara og kastet seg om henne. – Kolja, hvor fant du henne, hvordan gikk det til? Morens lykke var grenseløs. Kolja forklarte hvor han hadde funnet Lyuba, men hun husket fortsatt ingenting. Men så, bit for bit, kom minnene tilbake – mor og far, alt sammen. Til slutt husket hun også at faren forsvant i vannet. Hun fortalte hvordan hun hadde bodd hos Klem, han hadde faktisk reddet henne. – Mamma, hvis han finner meg nå, dreper han både meg og deg… Han er ikke et menneske – han er et villdyr. Da kom også naboen Tatjana, kona til Kolja, og de sa: – Varja, jenta di har rett, du må bort. Reis til søsteren min på landet, hun bor alene. Så kan dere finne ut av alt siden. Pakk sakene, Kolja kjører dere. Mor og Lyuba satte seg i den gamle bilen, så en siste gang på huset og dro. Klem fant etter hvert fram til huset, men så kun låste dører. – Hvem leter du etter, spurte Tatjana da hun kom ut. – En bekjent, vet du hvor hun har reist hen? – Nei, svarte Tatjana, men hun så at denne skjeggete ikke trodde på henne, og han gikk irritert sin vei. Etter hvert hjalp Kolja dem å selge huset til Varvara, kom med pengene og fant et lite hus til dem på landet. Kolja og Tatjana kom ofte, hjalp til med alt, og fikk det koselig. Lyuba hadde for lengst fått tilbake alt av minner og prøvde å glemme alt det grusomme med Klem. Det eneste som minnet henne om det fortiden, var lille sønnen Nikita – men hun elsket ham mer enn alt annet, det gjorde også bestemoren. Og foran henne ventet lykken – Grigorij, nabogutten, lengtet allerede etter å fri til henne.