Alt må deles likt
Ingrid, vi må snakke om utgiftene. Dine utgifter, altså om hvor sløsaktig du er.
Ingrid ble stående med kaffekoppen halvveis mot munnen. Klokka var sju om morgenen, hun hadde knapt våknet, og Eirik stod allerede i kjøkkendøra med ansiktet til en dommer som nesten skulle lese opp dommen.
Hvilke utgifter? Og hvorfor er jeg sløsaktig? hun tok en slurk likevel, men kaffen smakte plutselig som kaldt regnvann over en grå asfalt.
Du bruker for mye penger på deg selv. Hver uke er det nye poser og esker. Enten er det en kjole, eller en krem til fem tusen kroner.
Ingrid satte koppen ned med en langsom, nummen bevegelse. For en start på dagen uten forvarsel, uten et «god morgen, kjære» engang.
Kremen kostet tre tusen, om tallene er så viktige, og jeg kjøper ikke noe hver uke men kanskje annenhver måned.
Ingrid, vi har felles økonomi.
Eirik sa det i en tone som en mattelærer forklarer gangetabellen til en håpløs elev. Ingrid bet tennene sammen. Telte sakte til fem. Ingenting forandret seg.
Eirik, skal jeg minne deg på hvor mye du bruker på bilen hver måned?
Han rynket pannen, overrasket over motangrepet så tidlig på morgenen.
Det er noe annet.
Ja, det er dét. Bensin, vask, noen tilsetninger, forsikring, service to ganger i året. Jeg har aldri kjørt den Volvoen din, forresten. Ikke en gang satt meg bak rattet.
Jeg bruker den til jobben, sa Eirik og krysset armene det er arbeidsverktøy.
Ingrid lo høyt, men latteren klang skjevt og nervøst i kjøkkenet.
Arbeidsverktøy, ja? Men hva med klærne og kosmetikken mine, tror du det er for moroskyld? Jeg møter kunder og skal representere på jobben. Kan ikke møte opp i en sliten hettegenser med vinterlepper.
Men du kan jo… være litt mer økonomisk?
Helt klart, svarte hun. Skal jeg gå til alle møter i samme blazer tre år på rad? Da foreslår jeg at du selger Volvoen og kjøper en gammel Toyota. Kommer seg likevel frem til jobben, ikke sant?
Eirik åpnet munnen, lukket den igjen og gned seg over neseryggen.
Du overdriver.
Nei, du overdriver. Når det er dine utgifter, er det investeringer. Når det er mine, er det sløsing. Deilig regnskap.
Han ble stående litt, så viftet han med hånden og gikk ut. Innerdøra smalt.
Kaffen var blitt iskald. Ingrid helte den i vasken, lente pannen mot den kalde, hvite flisen over kjøkkenbenken.
For en drømmeaktig morgen. Fantastisk.
På jobb holdt Synøve på å sette salaten i halsen da hun hørte historien.
Vent, sa han det virkelig? Rett etter du sto opp?
Ingrid stakk til kjøttkakene med gaffelen, uten matlyst. Sulten hadde ikke dukket opp, selv etter fem timer på jobben.
Jepp. Fikk ikke engang drukket ferdig kaffen.
Klassiker. Synøve lente seg bakover og knep øynene sammen. Eksmannen min ville også dele alt nøyaktig likt moderne og rettferdig, kalte han det.
Og da?
Jeg regnet raskt. Sa: du spiser dobbelt så mye som meg. Jeg tar yoghurt til frokost, du steker fire egg med bacon. Jeg tar salat til lunsj, du har to varme retter. Betal proporsjonalt for maten, kjære deg.
Ingrid smilte. Synøve burde vært advokat alltid solide argumenter.
Tok han det til seg?
Gjett om. Tasset med kalkulator og kvitteringer i tre dager. Stilnet. En måned etter var det slutt.
På grunn av dette?
Det var bare et symptom, egentlig. Synøve rynket brynene og rørte i salaten. Hvis mannen teller småpengene dine, er han ikke med deg, men med et regnestykke i hodet sitt.
Ingrid sa ingenting. Synøves ord føltes altfor sanne.
Senere gikk hun fortere hjemover, men tok én trikkestopp tidligere for å gå langs de sølete Oslo-gatene. Det luktet våt asfalt, kanskje epler, kanskje noe svidd. Hjernen hennes var tom, og det var nesten deilig.
Leiligheten var tyst da hun kom hjem. Eirik var ikke der. Hun dro av seg den støvete jakka, tok ut kylling og grønnsaker og begynte på middagen med hendene på autopilot. Kutte, salte, rett i stekepanna tankene slo tomt rundt.
Eirik kom hjem ved åtte-tiden. Stakk hodet inn på kjøkkenet.
Brukte du noe ekstra i dag?
Ingrid snudde seg ikke. Hun fortsatte å røre i grønnsakene.
Nei. Kjøpte ikke noe i dag.
Han nikket og gikk for å skifte. Ingrid dekket på bordet. To tallerkener, salat, kylling med grønnsaker men porsjonene var litt mindre enn vanlig. Kjøleskapet var ganske tomt, og hun hadde ikke orket handle.
De satte seg. Eirik så ned på tallerkenen sin, løftet blikket mot henne.
Hvorfor så lite mat?
Ingrid la rolig gaffelen på kanten av tallerkenen. Så på ham med blikket som en som har sett alt.
Du ville jo ha alt delt på midten. Her er halve.
Eirik blunket sakte, som om han sto på bunnen av en fjord og svelget sjøvann. Gaffelen hans hang i løse luften.
Hva mener du?
Helt bokstavelig. Jeg lagde middag og delte nøyaktig på to. Det er din porsjon. Min holder også til frokost. Men jeg vet ikke hva du skal spise i morgen. Vi deler jo alt, ikke sant? Kan ikke bruke matvarene bare på deg.
Eirik la fra seg gaffelen. På kjevene hans begynte det å vibrere, og ansiktet hans fikk noen bisarre, røde skjolder.
Ingrid, dette føles… feil.
Feil? Ingrid hevet øyenbrynene, lente seg bakover. Hva nøyaktig er feil? Du foreslo at vi deler utgiftene. Så jeg deler.
Det var ikke det jeg mente!
Å? Mente du bare at mine utgifter måtte ned, mens dine ikke skal røres?
Han mumlet. Ingrid kunne se at han strevde med et argument, men fant ingen.
Forresten, hun løftet glasset med vann, hvor mye brukte du på bensin i dag?
Hva har det med noe å gjøre?
Akkurat. Hvor mye?
Han regnet seg litt frem, løftet et øyebryn.
Kanskje to hundre kroner. Noe sånt.
Da tar jeg min halvdel, svarte Ingrid rolig og reiste seg.
Hun gikk ut i gangen. Skapdører gled opp, noen papirer raslet. Hun kom tilbake med Eiriks lommebok.
Hva gjør du? Han spratt opp fra stolen.
Jeg tar min andel, svarte Ingrid. Hun åpnet lommeboka, tok ut to hundrelapper, brettet dem forsiktig og la dem i lomma på pysjbuksa. Eirik ble sittende målløs.
Ingrid, tuller du nå?
Overhodet ikke. Hun la lommeboka elegant tilbake på bordet. Du brukte to hundre kroner på bensin, da skal jeg få like mye til mine behov. Helt rettferdig, akkurat slik du ville.
Dette er jo absurd!
Det var din idé, Eirik. Jeg følger bare reglene. Kanskje jeg får råd til ny bluse snart.
Han sa ikke et ord. Kjeven hans dirret, halsen pulserte som om han holdt på å forvandle seg til en elg. Ingrid spiste rolig videre.
Middagen forsvant uten en lyd.
Uken gikk uendelig tregt. Hver kveld lagde Ingrid nøyaktig doble porsjoner, presist delt. Eirik svelget og så skeptisk på maten. Hver morgen spurte hun om hvor mye han skulle bruke på bensin. Hver kveld hentet hun sin halvdel fra lommeboken hans.
Mot onsdag begynte Eirik å ta T-banen til jobben.
På fredag så han ut som en utmagret fisker etter lange netter på Lofothavet.
Mot helg hadde Ingrid spart nesten tre tusen kroner i en egen konvolutt. Eirik måtte kjøpe lunsj selv på jobben middagsrestene strakk ikke til. Ingrid visste alt sammen, og hadde på mandag kveld regnet gjennom alle pengene hans. Halvparten er halvparten.
Lørdag morgen satt Eirik på kjøkkenet med en kopp ferdigtraktet te. Da Ingrid kom inn, så han opp, mørk under øynene.
Ingrid han kremtet, gned nakken. Jeg hadde feil. Unnskyld.
Ingrid helte kaffe i koppen, satte seg overfor ham. Sa ingenting, holdt bare rundt den varme koppen og ventet.
Alt dette er dumt, sukket Eirik. En eller annen idiotisk idé. Lest for mye moderne tull, funnet på deling av penger. Kan vi glemme det?
Ja, sa hun. Men jeg har ikke regnet inn husarbeidet ennå.
Hva mener du?
Alt jeg gjør matlaging, vasking, klesvask, stryking. Om jeg tar markedspris, skylder du meg sikkert tre tusen til. Minst.
Eirik satte te i halsen, hostet, grep etter en serviett.
Men jeg kommer ikke til å regne det, sa Ingrid. Ikke hvis du slutter å gjøre husholdningen til et regnskap. Avtale?
Avtale, nikket han ivrig. Æresord. Ingen flere delinger.
Så bra.
Ingrid smilte og rakte over fatet med kjeks. Eirik så på henne som om han hadde sluppet unna et stort jordras.
Og Ingrid tenkte at av og til må man bare trekke slike påfunn helt ut i det absurde vise dem fra innsiden. Da kan man redde ekteskapet. Og vinne krangelen. Sånn kan enkel matte se ut i en drøm.
