Marit Johansen, en åtteogførti år gammel bestemor, satt på busstoppet rett utenfor hytta si i en liten bygd utenfor Bergen og visste knapt hvor hun skulle gå videre. På benken lå en stoffpose og en papirpose hvor nesten alle hennes ting hadde blitt pakket ned.
«Jeg har kastet Ragnhild ut, hun ga seg ikke, og hun sa: Gå du vekk, bestemor, så får du gå deg av veien, du skal ikke spise opp resten av livet mitt med meg og Eirik», tenkte hun.
For bare tre år siden hadde de fem i den lille treromsleiligheten levd som en liten familie: Marit, datteren Solveig, barnebarnet Eirik med kona Kari og deres sønn, Marits oldebarn Lars.
Alt begynte å rakne da en ny regnskapsfører, Ragnhild, kom fra byen og fikk plass i en hybel på ungdomsgården. Hun fikk jobb, et rom og sånn var det. Men hun hadde andre planer. Hun begynte å sjekke gutta og satte blikket på Eirik, selv om han var gift. Som man sier: «En kone er ingen murvegg».
En dag i april kom Eirik hjem fra jobben med kofferten sin, og han sa farvel:
Jeg er først 45 år gammel før jeg skjønner hva ekte liv og kjærlighet er!
Kari sa ingenting, ventet til Lars skulle ta eksamen på skolen, og så begynte hun å planlegge:
Vi drar til byen, så må Lars begynne på universitetet. Vi skal bo i det gamle huset til foreldrene mine. Det står tomt og er rotting, men vi fikser det. Hvis vi ikke klarer det selv, får broren min hjelp. Jeg skal finne en jobb på skolen.
To dager senere kom broren hennes med en varebil, de pakket inn tingene, og de dro. På avskjed ga Lars bestemor en fast klem:
Ikke tenk på meg, bestemor, jeg kommer og besøker deg.
Han besøkte henne to ganger, helt til Solveig døde. Da flyttet Eirik og Ragnhild inn i leiligheten, og Lars dukket aldri opp igjen.
Det ble virkelig tøft for Marit. Ragnhild begynte å sette sine egne regler. Først var hun litt sjenert, men så kalte hun Marit til kjøkkenet og ga henne maten hun selv hadde laget til Eirik. Så ga hun bestemor beskjed om å holde seg inne:
Du lager mye rot på kjøkkenet, så det er lettere for meg å rydde ditt rom én gang i uka enn å feie gulvet tre ganger om dagen her.
Siden den dagen lagde Ragnhild grøt til bestemor havre, bygg eller semule og Marit spiste den til frokost, lunsj og middag, og drakk te uten sukker.
En dag kom Ragnhild med nyheten om at sønnen hennes skulle komme om en uke. Hun og Eirik diskuterte hvilken jobb han skulle ha, for etter en oppholdsstasjon ville han ikke få noen enkel stilling.
Morgenen etter gikk Eirik på jobb, og Ragnhild beordret Marit:
Her er adressen til aldershjemmet, gå dit og si takk for at du ikke ble kastet på gaten.
Hun dyttet et lapp med adressen inn i Marits hånd og smålgjorde døren bak seg.
Marit gikk så langt til busstoppet, men visste ikke hvor hun skulle videre hun så dårlig, kunne ikke lese adressen. Plutselig stod en ung mann der.
Unnskyld, kan du lese adressen og fortelle meg hvilken buss jeg skal ta?
Mannen så på henne og svarte:
Hvor skal du, bestemor Marit? Lars har kommet, han leter etter deg. Jeg ringer ham med en gang.
Fem minutter senere kom Lars løpende. Det viste seg at Kari, den gamle naboen, hadde ringt og fortalt at Ragnhild ville flytte Marit inn på et aldersinstitutt. Naboen hadde tidligere jobbet som pleier på et slikt sted før hun pensjonerte seg, så Ragnhild hadde spurt om adressen. Så hadde Kari sagt til Lars at han måtte komme raskt tilbake til bygda og hente bestemor.
Lars pakket tingene hennes og sa:
Jeg tar deg som en dronning i en taxi til byen. Mamma har allerede gjort klar et rom til deg. I hagen vår blomstrer epletrærne nå så vakkert!
Da Ragnhild og Eirik fikk vite at Lars hadde tatt bestemor med seg til byen, ble de glade. Men gleden var kortvarig. Da de så på papirene, oppdaget de at leiligheten fra starten av hadde tilhørt Marit. Selv mannen hennes hadde kun rett til livslangt opphold. Så måtte Ragnhild og Eirik flytte tilbake til hybelen.
Marit solgte leiligheten og ga pengene til oldebarnet Lars, så han kunne kjøpe seg et sted i byen. Prisene i sentrum av Bergen er jo høye, så han fikk kun en ettromsleilighet, men den var ny og romslig. Nå skal han gifte seg, så det er tak over hodet for den unge familien.
