Gutten våknet av morens stille stønn.
Han gikk bort til sengen hennes:
Mamma, har du vondt?
Emil, kan du hente litt vann til meg?
Selvsagt, svarte han og løp ut på kjøkkenet.
Et minutt senere kom han tilbake med et fullt krus:
Her, mamma, drikk!
Det banket på døren.
Gå og åpne, gutten min! Det er sikkert bestemor Ingrid.
Naboen kom inn med et stort krus i hånden.
Hvordan har du det, Maren? Hun kjente på pannen. Du er jo helt varm. Jeg har tatt med litt varm melk med smør til deg.
Jeg har tatt medisinen min.
Du burde være på sykehus. Der får du god behandling. Og du må spise ordentlig, men kjøleskapet ditt er jo helt tomt.
Tante Ingrid, jeg har brukt opp alle pengene mine på medisin, det glinset av tårer i øynene til den syke. Ingenting hjelper.
Du må legge deg inn.
Og hvem skal passe på Emil da?
Hvem passer på ham om du ikke kommer deg? Du er knapt fylt tretti, har verken mann eller penger, hun strøk håret til den syke. Jaja, ikke gråt nå!
Tante Ingrid, hva skal jeg gjøre?
Nå ringer jeg legen, bestemte naboen og fant mobilen.
Hun fikk kontakt og ordnet alt.
De sa de kommer i løpet av dagen. Jeg må gå nå. Når de kommer, send Emil til meg.
Naboen gikk ut i gangen, gutten fulgte etter:
Bestemor Ingrid, mamma dør ikke, vel?
Jeg vet ikke, gutten min. Nå får vi be til Gud om hjelp, selv om mammaen din ikke tror på slikt.
Kan bestefar Gud hjelpe? det glitret et håp i guttens øyne.
Vi får gå i kirken, tenne et lys og be, så hjelper han. Nå må jeg gå.
***
Emil gikk tankefullt tilbake til moren:
Emil, du er sikkert sulten, men vi har jo ingenting. Hent to glass.
Da han kom tilbake helte Maren oppi melk:
Drikk!
Han drakk, men ble bare mer sulten. Maren la merke til det. Med store anstrengelser reiste hun seg, tok lommeboken fra bordet:
Her er femti kroner. Gå og kjøp to boller, spis dem på veien, så skal jeg prøve å lage noe mat. Gå nå!
Hun fulgte ham til døren og sank mot veggen før hun slepte seg mot kjøkkenet. I kjøleskapet fantes bare en billig boks sild, litt margarin, to poteter og en løk på vinduskarmen.
Jeg får lage suppe
Det svimlet for henne, og hun sank utmattet ned på krakken:
«Hva skjer med meg? Jeg har ikke mer krefter. Halve ferien er gått, pengene er borte. Hvordan skal jeg få Emil klar for skolestart? Han skal jo begynne i første klasse om en måned. Ingen slekt, ingen som kan hjelpe. Og denne sykdommen jeg skulle gått til legen med én gang. Om de legger meg inn nå, hvem passer på Emil da?»
Med nød og neppe reiste hun seg og begynte å skrelle poteter.
***
Emil var veldig sulten, men tankene var et helt annet sted:
«Mamma lå i sengen hele gårsdagen. Hvis hun faktisk dør? Tante Ingrid sa jeg må be bestefar Gud om hjelp», han stanset og svingte inn mot kirken.
***
«Det har gått et halvt år siden jeg kom hjem fra Afghanistan nå. Jeg overlevde på mirakuløst vis. Nå klarer jeg meg selv, men alltid med stokken. Alle arrene synes, men det gjør ikke så mye lenger jeg blir ikke gift uansett, tenkte Henrik idet han nærmet seg kirken. Jeg må tenne lys for gutta. Det har gått et år siden de døde og jeg overlevde så vidt.»
Han dro i militæret for tjue år siden. Nå var han sivil, men det var sårt å kjenne på at ingen trengte ham. Pensjonen var stor nok til et godt liv, han hadde endatil spart mye fra kontrakten. Men hva hjelper det, når man står alene?
Utenfor kirken satt tiggere. Henrik tok fram noen 100-kronerssedler, gav dem bort og sa:
Be for mine kamerater, Ole og Stian, som falt i krigen!
Han gikk inn i kirken, kjøpte lys, tente dem og begynte å be den bønnen presten hadde lært ham:
Kom ihåg, Herre Gud
Han korset seg, mens bildene av vennene flimret forbi øynene.
Da han var ferdig, ble han stående og tenke på det harde livet sitt.
Gutten, liten og tynn, sto ved siden av med et billig lys i hånden. Han så seg forvirret rundt, visste ikke helt hva han skulle gjøre videre. En eldre dame kom bort:
Kan jeg hjelpe deg?
Hun tente lyset for ham og satte det i staken.
Sånn skal du gjøre korsets tegn, hun viste ham. Og fortell Herren hvorfor du er her.
Emil så lenge på ikonet, så sa han:
Hjelp, bestefar Gud! Mamma er syk. Jeg har ingen andre. Få henne til å bli frisk. Vi har ikke penger til medisin, og jeg skal begynne på skolen snart, men jeg har ikke ransel engang
Henrik ble stående som frosset. Alt det som nettopp hadde virket så stort i hans eget liv, ble plutselig smått og uviktig. Han ville rope ut:
«Folkens, hvordan kan ingen ha hjulpet denne gutten, kjøpt medisin til moren, eller ransel til ham?»
Men Emil sto og så forventningsfullt på ikonet, ventet på et mirakel.
Kom, vi går, sa Henrik bestemt.
Hvorfor? gutten stirret forskrekket på den skremmende mannen med stokk.
Vi finner ut hvilke medisiner moren din trenger, og så går vi på apoteket.
Mener du det?
Bestefar Gud ba meg ta vare på deg.
Virkelig? Emil så spent på ikonet.
Kom, smilte mannen. Hva heter du?
Emil.
Du kan kalle meg onkel Henrik.
***
Fra leiligheten hørte de stemmene til moren og naboen:
Hun har skrevet ut så mye, men medisinen er dyr. Hvordan skal jeg få råd? Jeg har bare fem hundre kroner igjen.
Emil åpnet døren resolutt. Stemningen ble stille. Naboen kikket ut og hvisket forskrekket til Maren:
Se, Maren!
Maren så ut, ble stiv av skrekk hun også.
Mamma, hvilke medisiner trenger du? Onkel Henrik og jeg går til apoteket og kjøper dem.
Hvem er du? spurte Maren forundret.
Alt ordner seg, svarte mannen med et smil. Vis oss reseptene!
Men jeg har bare fem hundre kroner, mumlet Maren usikkert.
Vi skal nok finne ut av det, Henrik la hånden på Emils skulder.
Mamma, gi oss reseptene!
Maren rakte dem stillferdig frem. Hun visste ikke hvorfor, men hun fikk en følelse av at denne mannen, til tross for sitt skremmende ytre, hadde et varmt hjerte.
Maren, hva gjør du? utbrøt naboen, da de forsvant ut. Du kjenner ham jo ikke!
Tante Ingrid, jeg tror han er snill!
Ja, ja, Maren, jeg går jeg
***
Maren satt og ventet spent på sønnen sin, som hadde gått av sted med mannen. Hun glemte nesten at hun var syk.
Døren gikk opp, Emil stormet inn med glitrende øyne:
Mamma, vi har kjøpt medisiner og godsaker til deg!
I døråpningen sto mannen, og smilte lykkelig. Ansiktet hans så faktisk ikke så skremmende ut lenger.
Tusen takk! sa Maren og prøvde å bukke litt. Kom inn, kom inn!
Mannen forsøkte å ta av seg skoene, det gikk litt tungt, han var tydelig nervøs. Han ble med inn på kjøkkenet.
Sett deg! sa vertinnen.
Mannen satte seg, så seg rundt, visste ikke hvor han skulle legge stokken.
Jeg setter den her, hun plasserte den så han kunne nå den. Unnskyld, jeg har ikke stort å by på.
Mamma, vi har handlet alt sammen, meddelte Emil og tømte posene på bordet.
Å, det skulle du ikke gjort! utbrøt Maren, og la merke til at halvparten bare var unødvendig søtsaker. Hun så en pakke med dyr te. Jeg skal sette på tevann!
Hun satte straks over tevannet. Hun syntes nesten hun følte seg friskere, eller kanskje hun bare ikke ville vise seg så syk foran mannen. Som om han hadde lest tankene hennes, spurte han:
Maren, dette går vel greit? Du ser jo ganske bleik ut.
Ikke noe å bry seg om Jeg tar medisinen min nå. Tusen takk!
***
De drakk varm te med søtsaker, og så på Emil som oppglødd snakket i vei. Blikkene deres møttes av og til. Alle tre nøt fellesskapet rundt bordet, men selv hyggelige stunder tar slutt.
Takk for meg! sa Henrik og reiste seg, tok fatt i stokken. Dere får passe på å bli frisk.
Takk for hjelpen, Maren reiste seg også. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.
Han gikk ut i gangen, mor og sønn fulgte ham.
Onkel Henrik, kommer du tilbake?
Selvsagt kommer jeg! Når mammaen din blir frisk, skal vi alle sammen kjøpe ransel til skolestart.
***
Henrik gikk. Maren ryddet og vasket opp.
Se litt på TV, gutten min, så må jeg legge meg litt.
Hun la seg og sovnet tungt.
***
To uker gikk. Sykdommen var borte for lengst, de dyre medisinene hadde tydeligvis hjulpet. Maren hadde til og med jobbet de siste dagene, de trengte henne på jobben nå i månedsavslutningen. Det var hun glad for, det ble ekstra penger. Nå var det allerede august, og hun måtte få Emil klar for skolestart.
En lørdag stod de opp som vanlig og spiste frokost.
Emil, gjør deg klar, vi går til butikken og ser hva du trenger til skolen.
Har du fått penger?
Ikke enda, men jeg får lønn neste helg. Jeg lånte tusen kroner, så vi kan handle litt etterpå.
De holdt på å gjøre seg klare da det ringte på dørtelefonen.
Hvem er det? spurte Maren.
Maren, det er Henrik
Han rakk ikke å si mer før Maren trykket på åpneknappen.
Mamma, hvem er det? Emil kom løpende ut.
Onkel Henrik! Maren klarte ikke skjule gleden.
Hurra!
Henrik kom inn, støttet seg på stokken som før, men han var forandret. Nye bukser og skjorte, fresht klippet hår.
Onkel Henrik, jeg har ventet! Emil løp ham i møte.
Jeg lovte deg jo det, svarte Henrik med et smil. God dag, Maren!
God dag, Henrik!
At de var på hils som venner nå, gledet dem begge.
Er dere klare? Da går vi!
Hvor da? forstod ikke Maren ennå.
Emil begynner snart på skolen.
Henrik, men jeg
Jeg lovet Emil, og løfter skal holdes.
***
Maren så alltid etter det billigste, i enhver butikk. Hun hadde aldri ekstra penger, ingen slekt, ingen mann. Bortsett fra den gutten fra skolen, som forsvant.
Nå gikk hun ved siden av en mann som ivrig handlet inn til Emils skolestart. Han spurte henne om råd, men så ikke på prisene.
Belastet med poser tok de taxi hjem.
Maren fór straks mot kjøkkenet.
Maren, vent litt, sa Henrik. Skal vi ikke gå ut og spise alle sammen?
Ja, mamma, bli med! tryglet Emil.
***
Denne natten slet Maren med å få sove. Bildene fra dagen flimret forbi, og hun så de varme øynene hans. Fornuften og hjertet kranglet intenst:
«Han er jo hverken kjekk eller ung,» sa hjernen strengt.
«Men han er god, snill og ser så varmt på deg,» svarte hjertet.
«Han er jo minst femten år eldre enn deg.»
«Så? Han og Emil sammen han er som en far for ham.»
«Du kan jo fortsatt finne en jevnaldrende, kjekk og slank.»
«Det trenger jeg ikke, det har jeg prøvd. Jeg vil ha en god, trygg mann.»
«Men det var jo aldri drømmen din før!»
«Det er det nå.»
«Du forandrer deg fort!»
«Jeg har bare funnet den rette. Jeg elsker ham!»
***
Tre måneder senere sto Henrik og Maren ved alteret i den samme kirken hvor Henrik og Emil først hadde møtt hverandre.
Henrik holdt seg stødig, uten stokk, og Emil så på ikonet han hadde betrodd seg til ikke så lenge siden, og hvisket:
Takk, bestefar Gud!
