Forlot meg alene ved et pyntet bord og løp ned i garasjen for å gratulere venner.
Skal du virkelig gå nå? Bare reise deg og gå? stemmen til Aase skalv svakt, men det var mer stål enn sorg der.
Odd tok et steg forbi dørstokken og stakk armen i den gamle allværsjakka. På føttene hadde han ikke innetøfler, men joggeskoene han alltid brukte når han skulle tukle med bilen. Fra kjøkkenet fløt en lukrativ eim av ovnsbakt and med epler en rett som krevde fire timers tålmodighet og marinering. I stuen glimret krystallglassene på en nydelig heklet duk, salatbolle med millimeterbemessede terninger hadde Aase stått bøyd over hele dagen.
Aase, ikke start nå da, hæ? Odd rynket pannen som om han plutselig hadde fått tannpine. Gutta ringte. Karsten har fått motortrøbbel, trenger hjelp, han står fast. Vi fikser det fort en time, halvannen maks. Jeg er tilbake før anda blir kald.
Karsten har alltid trøbbel med bilen hver fredag klokka sju, svarte Aase like kjølig, og lente skulderen mot dørkarmen. Odd, i dag er det ti år siden vi giftet oss. Jeg tok fri fra jobb. Jeg har kjøpt din favorittvin, til prisen av en halv månedslønn. Og jeg har tatt på meg denne kjolen. Og du bare drar ned i garasjen?
Odd dro jakken over skuldrene og raske fingre saumfarte lommene etter bilnøkler.
Du overdriver. Det er bare en bil. Den trenger hjelp. Skjønner du ikke kameratskap mellom menn? Hvis det var min bil, hadde Karsten også kommet. Ikke vær egoistisk, da. Vi skal ikke på restaurant, jeg ordner det her. Legg nå fra deg den sure truten, jeg er straks tilbake.
Han kysset henne på kinnet kort, tørt, på vei ut og hoveddøra smalt. Lyden rev gjennom leiligheten som et kort pistolskudd.
Aase ble stående i gangen. I speilet så hun en pyntet kvinne med håret satt opp, iført en dypeblå kjole som skjulte og fremhevet alt akkurat som det skulle. Bare øynene var tomme.
Hun gikk sakte ut på kjøkkenet. Ovnen hadde stoppet, men det småputret fortsatt i fettet. Hun løftet ut det tunge fatet anda var perfekt: sprøstekt, med duft av norske epler og krydder. Kulinarisk mesterverk som ikke hadde noen til å smake.
Hun satte fuglen på stuebordet, satte seg blant tallerkener, glass og levende lys som hun aldri fikk tent. Leiligheten var trykkende stille. Et sted på den andre siden av veggen surret naboens TV nyhetsoppleseren messet om verden der ute, men her i stua var det bare tomrom.
Selvfølgelig kom han ikke tilbake på en time. Eller halvannen. Garasjen var et slags Bermuda-triangel. Der nedi, bøyde tid seg. Først skulle de “se på motoren”, så var det visst ikke den likevel, før noen fant frem ølet, og så kom naboen med nyheten om barnebarn eller en rømt katt og så gikk resten av natten.
Aase helte seg et glass vin. Dyprød, fyldig, med et sting mot ganen. Hun tok en slurk. Skar av et lår av anda det beste stykket. Hun spiste uten å kjenne smaken. Ingen hysteri, bare en kjølig, tung klarhet som bredte seg. Som om tåken foran øynene plutselig forsvant etter mange år.
Var dette egentlig første gang?
I fjor på bursdagen hennes kom han tre timer for sent fordi han “hjalp mor med å flytte sofa”. Selv om man kunne fått den levert for noen hundrelapper. Men Odd mente: “Hvorfor bruke penger når jeg har to sterke armer?” Han kom svett og sur, klaget hele kvelden på ryggen.
Og sommeren før? De skulle til hytta, billettene var kjøpt, men dagen før dro han halve feriepengene og ga til Karsten fordi “det stod om lånet hans”. “Vi er da kamerater, Aase han gir det tilbake.” Det tok Karsten et halvt år å betale tilbake, og i ferien satt de på rommet med nudler og tapetkaffe.
Aase stirret på den tomme stolen. Ti år. Tinnbryllup. De sier tinn er mykt, men bøyer du det ofte nok, knekker det til slutt.
Hun spiste anda, ikke et fnugg av tilbehør. Så blåste hun ut de uopplyste lysene, satte restene i kjøleskapet og korket vinen. Porselenet gikk i maskinen, men hun lot det stå urørt.
Klokken ett var Odd sin telefon uten dekning. Klokken to om natten lyste varselet: “Abonnenten er tilgjengelig”. Aase ringte ikke. Hun la seg, men søvnen kom ikke. Hun lå der og hørte på heisen i oppgangen.
Nøkkelen raslet i låsen halv fire. Odd prøvde å gå lydløst, men alt hørtes ut som tordenskrall i natten. Han snublet, bannet lavmælt, og kledde av seg. Han luktet blanding av billig røyk, motorolje og den karakteristiske surkålsånden som bare kan druknes i garasjeluft.
Han gled ned under dyna og forsøkte å legge armen om henne.
Sover du? hvisket han, pustet inn nakken på henne sprit og olje. Aase, kom igjen. Beklager, altså. Det ble bare litt ekstra… Det var ikke bare forgasseren til Karsten, hele motoren røyk. Måtte plukke fra hverandre halve bilen, kunne jo ikke bare stikke. Og mobilen var tom.
Aase flyttet seg helt ytterst på madrassen.
Ikke rør meg, sa hun lavt.
Slutt nå. Jeg kom jo hjem. Er jo frisk og rask. Hva så om jeg ble litt forsinka? Vi feirer i morgen. Eller i dag, da. Kan kjøpe kake…
Men snart sovnet Odd med snork, og Aase tok pute og dyne og gikk for seg selv til sofaen i stua. Der duftet det svakt av den utopiske anda festen som aldri ble.
Morgenen kom, uten unnskyldning, men med klager. Odd stakk inn på kjøkkenet ved lunsjtid bustete og hoven. Aase satt med kaffe og jobbet på laptopen.
Blir det ikke frokost, kanskje? spurte han, gløttet inn i kjøleskapet. Åh, jammen det er mer salat. Og anda?
I kjøleskapet. I en boks, sa Aase uten å se opp.
Du kan vel varme litt? Har skallebank, trenger noe skikkelig.
Aase lukket laptopen.
Nei.
Hva da, nei?
Jeg varmer den ikke. Du har to hender. De samme “gullhenda” du skrudde halve bilen med. Bruk dem.
Odd snudde seg overrasket. Vanligvis, etter krangel, ble Aase fornærmet et par timer, men fortsatte å stelle og ordne. Det var som et ritual: han dummet seg ut, hun ble såret, han ga en sjokoladebit eller snakket henne god så var alt glemt.
Er du fortsatt sur for i går? Jeg forklarte jo, uforutsett! Gode venner hjelper hverandre. Du er da voksen, du må forstå. Kan ikke sitte i bånd.
Jeg binder deg ikke, svarte hun rolig. Du er helt fri. Og jeg også. Fri fra å serve deg når du er fyllesyk.
Det var ikke fest, det var skrur! protesterte han, mens salaten forsvant med stor skje fra bollen. Forresten, du har blitt nervøs i det siste. Kanskje du mangler vitaminer? Eller er det mensen?
Aase så lenge på ham, som om hun aldri før hadde gjort det. Denne mannen som slafset på russisk salat, smuldret brød og bredte seg ut det skulle være hennes ektemann. Hun tenkte på at leiligheten de bodde i, hadde hun arvet av mormor. Odd var bare folkeregistrert der. Oppussingen hadde blitt gjort for felles penger, men mesteparten hadde hun lagt ut, fordi Odd stadig vekk “manglet oppdrag”, hadde “ødelagt verktøy” eller måtte “hjelpe mor”.
Odd, hvor er de pengene vi sparte til nye vinduer?
Han satt salaten i halsen.
Hva mener du? De er i boksen, der alltid.
Der er de ikke. Jeg sjekket i dag tidlig. Tomt. Femti tusen borte.
Odd så vekk. Ørene ble røde.
Jaha… Jeg tok dem. I går. Til Karsten. Deler til bilen. Han trengte dem. Men han gir det tilbake fra lønna.
Du tok femti tusen kroner fra felleskassen uten å spørre, ga dem til Karsten for deler til rasket hans? Vi brukte jo et halvt år på å spare til vinduene, for ikke å fryse til vinteren?
Åh, ikke bli så stressa av litt papir. Han slengte skjeen på bordet Han gir det tilbake! Lovet på ære og samvittighet. Og dessuten er jeg mannen her, jeg styrer økonomien. Skal jeg be kona om lov for hver eneste skrue?
Du skal spørre når du tar fra felleskassen. Spesielt når det er jeg som fyller den opp, nesten helt alene.
Slenger du det i trynet? ser han på henne Det er lavmål, Aase. Trodde du var høyere hevet. Blitt pengegrisk, du. Sånn var du ikke før.
Han reiste seg, dyttet stolen bakover, og forsvant inn på rommet. TV’en ble skrudd opp. Han ville vise hvor lite han brydde seg.
Aase ble sittende med kaffekoppen mens den siste tråden inni henne røk. Den som holdt denne skjøre konstruksjonen sammen som het “familie”. Da innså hun, de skulle aldri få skiftet vinduer. Og pengene ville Karsten aldri levere tilbake alltid et eller annet, lån, barn, uhell. Og Odd, han kom til å spille redningsmann for alles skyld, på hennes bekostning mens hun måtte spare på både lunch og leppestift.
Uken som fulgte var en kald krig. Enkle setninger, knapt med småprat. Odd oppførte seg som den fornærmede part, Aase ble ansett som ei plagesky kjerring. Han dro hjem sent, spise det han fant, sov vekkvendt mot veggen.
Torsdag kom han inn tidlig, i godt humør, og med et knippe gule krysantemum de rimelige som gamle damer står med ved T-banen.
Aase, kom igjen, nå må du slutte å surmule sa han, og rakte henne blomstene Fred?
Aase tok motvillig imot og satte dem i en vase.
Fred, sa hun nøytralt. Hun hadde allerede bestemt seg.
Flott! Vi kan ikke ha det sånn. Forresten… jeg har bursdag lørdag, vet du?
Jeg vet.
Jeg vil ikke ut og spise. Dyrt, og ikke koselig. La oss feire hjemme? Jeg inviterer Karsten med kone, og kanskje noen fra jobben. Seks-syv personer. Du fikser bordet, sånn du alltid gjør? Litt kjøtt, noen gode salater… de elsker maten din.
Aase så rolig på ham. I blikket hans lå det ikke snev av tvil selvfølgelig skulle hun stelle til fest, til tross for alt. Det skulle stekes kjøtt, pyntes bord, serveres hans venner.
Klart det, smilte hun, litt rart. Odd la ikke merke til det. Bare inviter. Kl to på lørdag.
Typisk deg! Han prøvde å klemme henne, men hun gled unna for å rette på duken. Skriv handleliste, så går jeg i butikken.
Nei, det trengs ikke. Overraskelse. Du liker overraskelser, ikke sant?
Elsker det! sa Odd fornøyd og forsvant for å ringe gutta.
Fredagen gikk rolig. Aase dro faktisk til butikken og kom hjem med poser. Odd prøvde å snoke, men hun lo det vekk: “Hemmelige saker”. Hele kvelden var det aktivitet på kjøkkenet, døra var alltid lukket. Luktene var… merkelige. Ikke noe typisk matlukt, mer kokt og smakløst. Odd tenkte det bare var forberedelser.
Lørdag. Festdagen. Odd våknet i forventning. Aase var allerede oppe, pent kledd i mørk dress.
Skal du ikke ha den røde kjolen, da? undret Odd.
Det passer med dress i dag, svarte hun. Når kommer gjestene?
Snart, Karsten var på vei. Jeg stikker i dusjen.
Mens han vasket seg, dekket Aase bordet. Like etter kom gjestene bråkende med plastposer, glassklirr og latter.
Gratulerer, gamle kamerat! ropte Karsten, Hva skal vi spise? Jeg kjenner ingen matlukt!
De kom inn i stua, og stivnet.
Bordet var dekket på det flotteste, men midt på stod et berg med billige “Fjordland pølser i brød” og en dam av utvannet suppe. Runde boller med utbløtt “Rask Nudelsuppe”. Ingen spekemat, bare klumper av hermetisk leverpostei plassert rett på fatet. I små boller var det saltstenger og noen fiskeboller på boks.
Hva er dette? Odd svelget tungt og pekte mot bordet Er det spøk? Hvor er kjøttet? Salatene?
Stillheten la seg. Karsten sendte blikk fra de utvannede pølsene til Odd og tilbake. Karstens kone presset leppene sammen.
Aase stilte seg midt på stuegulvet, helt rolig, nesten høytidelig.
Dette, Odd, er bursdagsmiddag á la “Garasje”. Du elsker jo klubben der nede så mye at ikke engang bryllupsdagen er hellig. Derfor har jeg gjenskapt ditt foretrukne miljø. Værsågod, spis, alle sammen. Dette fortjener den gutteklubben deres.
Har du blitt gal? snerret Odd, rød i fjeset. Foran vennene mine? Fjern dette og hent ordentlig mat! Jeg så at du lagde i går!
Maten til meg selv er i bokser i kjøleskapet. Dette er for dere. Forresten på din regning, ut av det som var igjen i kassa.
Karsten kremtet.
Ehm, vi… går nok ut en tur, Odd. Litt ubehagelig dette.
NEI! brølte Odd Alle blir sittende! Aase henter mat nå. Ikke sant? Du går nå, Aase, og henter den ordentlige maten, og så beklager du og så glemmer vi dette. Ellers…
Ellers? smilte Aase.
Ellers vet jeg ikke hva jeg gjør. Dette er mitt hjem, mine venner.
Ditt hjem? Aase lo, tørt og sprøtt. La oss presisere, så alle hører. Denne leiligheten eier jeg, fått i gave av mormor tre år før vi giftet oss. Ifølge norsk lov er den min eneeiendom. Du har kun bruksrett.
Odd stod som lamslått. Han hadde aldri hørt henne snakke slik. Hun snakket vanligvis om bakeoppskrifter og familielister.
Hva babler du om? Vi pusset opp sammen!
Håndtverkeren fikk betalt av min bonus. Jeg har kvitteringer. Din innsats var begrenset til to sekker sement og en helg med øl. Om du vil, kan du kanskje kreve noen kroner i retten, men selve leiligheten er min. Dessuten, du har brukt felleskassen på egne ting med jevne mellomrom, så du får neppe medhold uansett.
Dra til helvete! brølte han, stemmen vrengt. Jeg ringer politiet! Sier du lager bråk!
Gjør det. Her er sakene dine.
Hun trillet ut to kofferter fra soverommet.
Alt er pakket. Klær, sko, verktøyet ditt fra balkongen. Til og med din yndlingskopp fra mitt servise.
Gjestene rygget mot utgangen. Karstens kone dro ham raskt med seg.
Vi venter utenfor, Odd mumlet Karsten før døra smalt bak dem.
Odd stod igjen blant kalde pølser og kofferter.
Er du seriøs? spurte han, denne gang uten sinne, mer fortapt. Aase, vær så snill, jeg var idiot, jeg tjener dem inn igjen, jeg kan flytte til mamma men ikke kast meg ut, vær så snill…
Det er ditt problem, Odd. Du er voksen. Du har venner, du har garasje, du har en bil med ny motor. Lev som du vil. Bare… ikke her.
Du kommer til å angre! skrek han Hvem gidder deg når du er 38, skilt og alene! Jeg finner meg en ung jente på et blunk, og du sitter igjen med kattene!
Jeg tar sjansen, sa hun rolig og åpnet døra. Værsågod.
Odd rev tak i koffertene. Ansiktet knyttet seg.
Drittkjerring! Pengegal skrulle! Jeg skal ha halve møbler ut av deg! TV-en er min!
TV-en står på et lån i mitt navn. Jeg har alle papirer. Gå, Odd. Legg nøklene på kommoden.
Han nølte, men så blikket hennes og slengte nøkkelknippet på gulvet.
Ta ditt hus og ditt liv!
Han dro koffertene med seg ut. Døra smalt igjen.
Aase vred om låsen to ganger, hengte på kjettingen, og lenet seg, hjertet hamret. Hun fikk ikke til å gråte bare en lettelse, som om en sekk fylte med stein hadde glidd av skuldrene hennes etter ti år.
Hun samlet sammen alt på bordet pølser, nudler, leverpostei og dumpet alt rett i søpla. Vinduet ble åpnet, rommet fikk frisk, kjølig luft. Endelig fri for bismak av hermetikk og Old Spice.
Så fant hun flasken vin fra jubileet, helte et glass, satte seg i stolen.
Telefonen pep. Melding fra mamma: “Hvordan går festen? Odd fornøyd?”
Aase svarte: “Festen var helt perfekt, mamma. Den beste bursdagen han har hatt. Og den første dagen i mitt nye liv.”
I morgen bytter hun nøkkellås. Mandag leverer hun inn skilsmissepapirene. Ja, det blir bråk, krangler, kanskje vil han rive med seg bestikk og blomsterpotter. Men det har ingen betydning. For første gang på mange år spiste hun ikke alene. I kveld spiste hun middag sammen med seg selv sterk, klok og endelig fri.
