To menn på ryggen
Nok er nok! Velg: enten meg, eller broren din og den flokken av jentebekjentskap. Du har da virkelig fått det for godt. Først hekter du familien din på meg, nå er det fremmede damer i stua også? Dere tar det visst som en selvfølge!
Inger sto midt på soverommet. Hun skalv av raseri, og i hånden knep hun beviset en nylonstrømpe hun hadde funnet under senga. Strømpen var ikke hennes. Det visste hun straks.
Even, derimot, fant ingen grunn til unnskyldning eller anger. Han vred seg, som om det var hun, Inger, som hadde tatt med en fremmed mann hjem. Rastløst kastet han blikk mot gangen.
Slutt å lage styr, Inger. Du overdriver alltid så innmari, fnyste Even. Det er gjesten vår, broren min Vebjørn. Han hadde bare med seg ei jente på besøk én kveld. Skulle det være så ille, liksom?
Inger hadde ikke vondt av det. Det var noe annet kaldt og tungt som la seg rundt henne. Avsky. Som å tråkke i sølevann med sine beste sko.
Hun så hvordan Even slet med blikket, lette etter støtte hos han som de siste seks månedene nærmest hadde inntatt leiligheten deres. Men Vebjørn løftet ikke en finger.
Dette er min leilighet, og jeg vil ikke ha fremmede her. Ikke broren din, heller. Kjøp din egen, så kan det bo både elefanter og sirkus der for min del, sa Inger, lavmælt og tydelig. Jeg vil ha min i fred.
Nå var det Evens tur til å bli overrasket. Selv om Inger syntes svaret var ganske opplagt dette var det uunngåelige resultatet.
Kom igjen, Ev, la oss stikke, da, kom det døsig fra Vebjørn ute i stua. Vi kan bo billigere et annet sted, uten mas. Når kjerringa drar du vet.
Even fulgte opp som på kommando. Han dro med seg sportsbagen fra skapet, kastet klær og ladere og undertøy i en salig blanding.
Du kommer til å angre, Inger, mumlet han, uten å møte blikket hennes. Hvem andre skulle ville ha deg
Da de forlot leiligheten, smalt døra så glasset skalv i vitrineskapet.
Inger ble sittende alene i den plutselige stillheten. Hun sank ned på senga, fremdeles med den forbannede nylonstrømpen i hånda. Hvordan kunne det gått så langt? Når ble bestemors gamle, trygge toroms om til et herberge?
Det var for to år siden hun hadde møtt Even. De var veldig ulike. Hun stille, forsiktig, litt sky. Han alltid høylytt og midtpunkt, bevegelig og impulsiv. De var begge studenter, men Even kjørte taxi ved siden av, og han sjarmert Inger med sjokolade og dikt, noen ganger tok han med ut på restaurant. For Inger, skolelys og sjenert, var det ren romantikk.
Samboerforslaget kom mistenkelig raskt knapt to måneder inn.
Jeg klarer meg ikke uten deg, vesla, sa han når han holdt rundt henne. Vil sovne og våkne sammen med deg.
Den gang smeltet Inger. Et halvt år etter skjønte hun sammenhengen: Even var kastet ut fra hybelen for bråk, og trengte et sted å bo. Inger fant unnskyldninger. «Alle har tøffe perioder. Det var bare uflaks,» sa hun til seg selv.
De levde rolig i den lille verden de delte. Mornene løp Inger til forelesninger, kvelder hadde hun undervisning for å få endene til å møtes og fylle kjøleskapet. Even bidro også en stund, så langt han maktet. Men etter to år kom forstyrrelsen.
Even, du sa jo at broren din skulle inn til universitetet? Kanskje vi skal invitere ham innom? Dere er jo tross alt brødre, sa Inger.
Hun visste ikke da hvor godt Vebjørn skulle like seg som gjest. Først stakk han innom annenhver dag, så kom han hver kveld, og til slutt flyttet han inn. Inger, oppdratt til å være god vertinne, dekket bord og ordnet etter to voksne karer: vasket opp, reide senger, tok klesvasken. Alt alene, ingen hjalp. Og det med instituttet glemte Vebjørn fort.
Du skulle vel begynne å studere, Vebjørn? Har dere ikke studentbolig? spurte Inger etter tre måneder.
Jeg kom ikke inn. Dårlige poeng. Jeg prøver igjen neste år, sa han. Hverdagslig.
Inger fikk hårreisende tanker. Hun skjønte fort at Vebjørn ikke hadde noen planer om å flytte ut. Hvorfor skulle han? Han hadde hele stua for seg selv, ble servert middag, fikk tjenester. Alt han trengte var å slappe av, glane på telefonen eller ta byen med gutta.
Situasjonen ble ekstra vanskelig da Even sa opp jobben i kolonialen.
Sjefen var dust, sa han. Kravene var mange og lønna som slavearbeid. Slapp av, jeg kjører drosje litt og ser etter bedre alternativer.
Jobbjakten dro ut i tid. Drosjekjøringen ble sjelden, kanskje én gang i uka. Ingers leilighet ble nå fylt av to voksne menn som stort sett lå på sofaen hele dagen. Begge levde på henne.
Økonomien tørket ut. Matvarene forsvant på et blunk. Stekepanna med karbonader, laget for to dager, ble borte samme kveld. Regningene økte. Og ikke en gang løftet Vebjørn eller Even en finger for å hjelpe.
Inger kom hjem sliten, og møtte hauger av skittent oppvask. Skitne klær strødd over badegulvet. Hybelkaniner i alle hjørner.
Da Inger en kveld forsøkte å protestere, så Even forbauset på henne.
Hva er det du klager for? Synes du synd på deg sjøl, eller er det maten du mener? Han har det vanskelig, vet du ny i byen, det er ikke bare-bare. Prøv å vise litt forståelse. Du er jo kvinne, skal du ikke være snill?
Hver gang ble hun stående igjen som den kjipe kjerringa som tyter om mat og arbeid. Så knep hun tennene sammen og serverte middag, vasket do, og var stille for å ikke lage bråk hjemme. Hun tenkte at alle har sånne perioder at det var normalt.
Men da hun en kveld fant en tom, billig vinflaske og tre glass og senere den andres nylonstrømpe da revnet noe inni henne.
Den første natten alene i leiligheten var urolig. Det var en ny, gjennomtrengende stillhet. Inger savnet faktisk Vebjørns snorking fra stuen, TV-lyden, Evens subbende tøfler på kjøkkenet.
Men om morgenen var det annerledes. Lettelse. Hun åpnet kjøleskapet. Osten lå der hun la den. Juicekartongen var full. Ingen hadde drukket melk rett fra kartongen. Ingen hadde latt kniv og smuler ligge igjen. Nå var hun sjef i sitt eget rom.
Utover kvelden kom tristheten tilbake. Inger dro til venninna si, Kari, for å snakke ut.
Å, Inger De har sikkert funnet seg ei ny stakkars jente allerede. Kanskje til og med hun som var der sist. Og hvem sier det var Vebjørn som tok henne med? Kanskje Even ville ha litt moro, han også?
Tror du Even var utro?
Det spiller vel ingen rolle nå. De utnyttet deg begge to. Vær glad den strømpe-dama ga deg et spark bak. Hadde hun ikke vært der, hadde du fortsatt dratt to voksne karer alene.
Tilbake hjemme gikk Inger på en rydde-runde som aldri før. Hun kastet gamle sokker, papirer, røykpakker alt minte om leiren som var blitt installert i hjemmet hennes. Til og med gavene røk. Hun byttet på senga, vasket hele leiligheten med klorin, og først da følte hun fred.
Da måneden var slutt, gikk hun gjennom økonomien. For første gang på lenge var det mulig å spare noen kroner.
Halvannet år gikk.
Inger hadde endret seg. Hun fikk jobb på en privatskole, lærte seg å si «nei», sluttet å forsøke å være til for alle andre. Så dukket Endre opp en rolig, eldre ingeniør med egen leilighet, om enn med høy boliglån.
Denne gangen hastet ikke Inger. Heller i et halvt år vurderte hun Endre, før hun sa ja til å bo sammen. De flyttet sammen hos Inger hun bodde nærmere sentrum. Endre begynte å leie ut sin egen bolig for å betale ned lånet.
Den nye hverdagen var god. Men en kveld sa Endre:
Inger, mamma ringte. Hun må på utredning. Ikke mulig hjemme i bygda, så hun må komme hit kanskje en uke, kanskje to. Går det greit for deg?
Isen bredte seg i magen. Bilder blafret: Vebjørn henslengt på sofa, snork, følelsen av å være gjest i eget hjem Frykten klemte til.
Hun så på Endre. Han ventet på svar. Nå stod alt plutselig på spill. Skulle hun tigge, holde ut for kjærlighetens skyld, gjøre seg selv usynlig?
Inger trakk pusten dypt.
Endre, jeg har stor respekt for moren din, men jeg har en regel. Ingen overnattingsgjester i mitt hjem. Ikke fra din familie, ikke fra min. Hjemmet vårt er bare vårt det er min ene regel. Håper du ikke tar det ille opp?
Det ble stille. Inger gjorde seg klar for anklager, skrik til og med for å bli forlatt.
Men Endre bare løftet brynet og nikket vennlig.
Ingen problem, sa han. Vi har jo min leilighet. Ellers kan jeg leie ei lita hybel til henne i nærheten av sykehuset. Blir bedre for alle.
Inger ble stående målløs, lettet.
Er du ikke sur?
Endre la fra seg telefonen, kom bort og ga henne en klem.
Det er jo helt greit, alle har sine måter. Man kan alltids løse det sammen.
Inger smilte og lente hodet mot Endres skulder. Nå kunne hun ikke bare si «nei» nå hadde hun funnet en som respekterte det. Fra da av var hjemmet og hjertet hennes kun åpent for dem som visste å tørke av seg før de kom inn.
