Alt som skjer, skjer til det beste Inga Viktoria – moren til Vilde – formet datteren etter sitt bilde, og Vilde fulgte alt hun sa. Moren anså seg selv som en sterk og vellykket kvinne og forventet at datteren nøye fulgte hennes råd. – Vilde, sa Inga Viktoria strengt, – hvis du vil oppnå det samme som meg her i livet, må du gå den veien jeg peker ut for deg. Ikke et skritt til siden. Har du forstått, og kommer du til å huske dette for resten av livet? – Ja, mamma, svarte datteren. Vilde elsket moren sin, så hun forsøkte å høre på henne og ville ikke skuffe henne. Moren ville se datteren som en perfekt miss Perfekt. Likevel, jo mer datteren prøvde, jo vanskeligere ble det å tilfredsstille kravene. Barn er barn, og Vilde sølte, ødela ting, falt og slo seg som liten. Men hun gjorde det svært godt på skolen, for hun visste at en “treer” var en katastrofe i morens øyne. – Vilde, skam og vanære. Hvordan kunne du få en treer? Respekterer du ikke meg og pappa? Ikke gjør oss til skamme, og gjør det godt igjen med det samme. – Ok, mamma, svarte datteren pliktoppfyllende, og prøvde forsiktig å protestere, – mamma, det var bare én treer, det var et uhell … – Uansett, du skal være bedre og smartere enn alle andre. Vilde ble lei seg, men fikset raskt karakteren. Hun gikk ut av skolen med gullmedalje – det kunne ikke ha vært annerledes. Inga Viktoria var fornøyd da datteren enkelt kom inn på universitetet. – Bra jobba, jenta mi, jeg er stolt av deg, sa moren for en gangs skyld, – du må bare fortsette sånn. Inga Viktoria drev et entreprenørfirma. Ikke akkurat typisk for kvinner, men hun styrte så bestemt at mange mannlige forretningsfolk beundret henne. Hun var aldri i tvil om at datteren skulle jobbe sammen med henne etter endt utdanning. Vilde ønsket selvsagt frihet fra mors kontroll, hun drømte om å studere i en annen by, men det var fåfengt. – Du skal være under mitt oppsyn, sa moren bestemt. – Hva tenker du på – en annen by? Vi har et universitet her, så der skal du gå. Selvsagt klarte ikke Vilde å protestere. På tredje året på universitetet ble Vilde forelsket for alvor. Hun hadde datet gutter før, i smug for moren, men det hadde aldri vært seriøst. Jørgen, en sjarmerende blond gutt med blå øyne, vant hjertet hennes. Han gikk i parallell klasse, også tredje året. Vilde var fortsatt toppstudent, mens Jørgen slet litt mer – særlig med oppgavene. En dag stoppet han henne i korridoren: – Vilde, kan du hjelpe meg med semesteroppgaven? Jeg har gått meg vill i stoffet … – Ja, jeg hjelper deg, svarte hun lykkelig – hun likte jo Jørgen godt. Siden skrev Vilde alltid oppgavene hans, og han betalte med kjærlighet og lot henne elske ham. De gikk på kino, kafé, og hygget seg. Inga Viktoria ante uro og spurte rett ut: – Har du blitt forelsket nå, Vilde? – Hvordan vet du det? spurte hun forbauset. – Det står skrevet i panna di … Ta ham med hjem så jeg får møte ham. Jeg må vite hva slags «fugl» dette er. Vilde inviterte Jørgen hjem, foreldrene hennes tok ham godt imot. Selv Inga Viktoria holdt kritikken tilbake. Da han hadde gått, sa moren: – Kjærlighet, Vilde? Den gutten utnytter deg bare. Han er ikke noe spesielt, og han har ikke mye å snakke om heller. Hva ser du i ham? – Det stemmer ikke, mamma, svarte Vilde for første gang og protesterte. – Jørgen er målbevisst, han er belest, interessert i historie. Du har bare trykket ham ned med din intelligens – ikke alle må være som deg, og han er jo ung. – Han er ikke den rette for deg, insisterte moren. Vilde bestemte seg for å stå på sitt. – Mamma, uansett hva du sier om Jørgen, så skal jeg elske ham og treffe ham fortsatt. Inga Viktoria så overrasket på henne og ristet på hodet. – En vakker dag ser du nok at din Jørgen bare er en grå mus. Men Vilde holdt på sitt – og etter studiene giftet hun seg med Jørgen. Hun var fornøyd – moren tok feil! Livet viste at de som var middels gode på skolen, ofte kom lenger i livet og ble mer suksessrike enn de med bare toppkarakterer. Slik gikk det også med Jørgen – han fikk en prestisjefylt jobb, mens Vilde jobbet under morens vinger. Jørgen hadde sin egen leilighet – foreldrene hans hadde gitt ham den mens han studerte. Etter bryllupet var Vilde glad for å slippe morens oppsyn, men hun gledet seg for tidlig – moren ansatte henne i sin egen bedrift. En dag kom Jørgen hjem og sa: – Vilde, jeg har fått en ny jobb som avdelingsleder, foreløpig på prøvetid. Men jeg skal gjøre alt for å leve opp til forventningene! Tre måneder senere fikk han fast jobben. Jørgen mislikte at kona med toppkarakterer fortsatte å jobbe for sin mor: – Vilde, så lenge du jobber hos mamma di, kommer du aldri noen vei i livet – du må slippe taket, sa han – skal du bare krype for henne hele livet? Hun trykker deg ned – hun er en heks, og du lar deg overkjøre. Selvfølgelig såret dette Vilde, men hun visste det var sant. Etter hvert sluttet Jørgen å bebreide henne, men det hjalp lite – han ble mer og mer innadvendt og kald, men Vilde syntes det var greit – bare han var der. Ett år senere kom Jørgen hjem og sa stille: – Jeg har møtt en annen kvinne. Jeg elsker henne. Jeg går fra deg. Hun er ekte, i motsetning til deg. For første gang i sitt liv mistet Vilde besinnelsen. Hun skrek, kranglet, knuste en tallerken og kastet mannens telefon i veggen, rev i stykker noen skjorter, før hun roet seg. Mannen så bare rolig på, så sa han: – Så du har temperament, likevel. Synd jeg ikke så det før – og så gikk han. – Jeg hater deg, jeg hater deg, sa hun, samlet tingene sine, fant seg en leilighet – og gikk. Hun sa ingenting til Inga Viktoria – hun visste hva moren ville si. En hel måned klarte Vilde å skjule situasjonen for moren, men hun skjønte det etter hvert. – Vilde, hva er det med deg – du ser nedtrykt ut, har du problemer med mannen din? – Hvor får du det fra? Jeg har ingen problemer med mannen min – fordi jeg ikke har noen mann. – Herregud, det kunne jeg tenkt meg. Han har forlatt deg? Når skjedde det? – I april. – Og du har holdt det skjult hele tiden? Vilde sukket. Hun avbrøt ikke moren, men tålmodig lyttet hun til alle negative kommentarer om både Jørgen og seg selv. – Jeg advarte deg, men heldigvis slipper du å være hans hushjelp – og så har dere ikke barn. Fremover bør du lytte til mine råd. Har du skjønt det? – Mamma, alt som skjer, skjer til det beste, svarte Vilde plutselig, reiste seg og la til: – Jeg jobber ikke hos deg mer, jeg er lei alt … – og gikk ut av kontoret, mens Inga Viktoria ble stående måpende igjen. Vilde bestemte seg for å komme seg langt unna moren; hun visste at moren ellers ville fortsette med formaninger og ikke tåle at hun tok egne valg. Hun gikk sakte avsted, visste ikke hvor, satte seg på trikken og gikk av på sitt stopp … og så falt hun med foten nedi et hull. Hvinte og satte seg ned. – Dette manglet jeg bare, tenkte hun. – Hvordan går det med deg? kom det fra en ung mann som hadde sett henne falle. Trikken hadde kjørt, han bøyde seg ned og hjalp henne opp. – Gjør det vondt? spurte han medfølende. – Ja, veldig, sa hun og bet tennene sammen. – Ok, ta rundt nakken min, sa han og løftet henne lett opp, bar henne til bilen og kjørte rett til legevakta. – Jeg heter Jens, hva heter du? – Vilde. På sykehuset viste det seg at det ikke var brudd, bare en kraftig forstuing, og de bandasjerte foten. Jens ventet hele tiden, og kjørte henne hjem. – Kan jeg få nummeret ditt? spurte han hyggelig. – Kanskje trenger du hjelp? Vilde hadde ingenting imot det, og dikterte nummeret. Dagen etter ringte Jens. – Hva skal jeg ta med til deg – regner med foten fortsatt er vond? – Eh … kanskje juice og frukt, og forresten jeg mangler brød, sa hun. Kort tid senere ringte det på døra, og Jens sto der med to fulle handleposer. – Å, herlighet, det var vel mye? – Vi får feire at vi har blitt kjent, hvis det går greit for deg? Ikke stress – jeg hjelper gjerne eller gjør alt. Kanskje vi skal si du til hverandre? Vilde lo. Hun hadde ingenting imot det – det var lett og hyggelig med Jens. Jens ordnet det meste, dekket bordet, varmet opp grillspyd i mikroen, helte opp juice. Alkohol drakk han ikke, noe han sa med det samme. Kvelden ble kjempefin. Fire måneder senere giftet Vilde og Jens seg, og ett år senere fikk de datteren Kine. Når folk spurte hvordan hun fant en så flott mann, lo hun: – Han fant meg i gata! Tror dere meg ikke? Spør ham selv … Takk for at du leste, takk for støtte og følg gjerne videre! Lykke til med livet!

Alt som skjer, skjer til det beste

Ingrid Johansdatter moren til Eira formet datteren etter sitt eget bilde, og Eira var lydig i alt. Moren så på seg selv som en sterk og vellykket kvinne, derfor forlangte hun også at datteren nøye fulgte hennes råd og regler.

Eira, sa Ingrid Johansdatter strengt, hvis du skal oppnå de samme resultatene som jeg har gjort i livet, må du gå nøyaktig den stien jeg viser deg, og ikke ta et eneste skritt til siden. Har du forstått det, og husker det for resten av livet ditt?

Ja, mamma, svarte Eira.

Eira var glad i moren sin, og hun gjorde sitt beste for å høre på henne og ville ikke skuffe henne. Moren drømte om å ha en datter som var ren perfeksjon. Men jo større Eira ble, desto vanskeligere ble dette.

Barn er nå en gang barn, og Eira sølte, reiv i stykker ting, falt og slo seg. Men på skolen var hun svært flink. For hun visste at om hun fikk en svak firer, ville det være en katastrofe for moren.

Eira, for en skam! Hvordan kunne du få en firer? Har du ikke respekt for oss, verken for meg eller pappa? Ikke gjør oss flaue, og gjør det bra igjen på en gang!

Ja mamma, svarte Eira lydig, og prøvde å protestere, mamma, det er da bare én firer, det var et uhell…

Det er ikke poenget, jenta mi. Du må være bedre og smartere enn alle andre.

Eira tok det tungt, men rettet fort opp karakteren til toppkarakter. Skolen gikk hun ut med beste vitnemål, som seg hør og bør. Ingrid Johansdatter var fornøyd da datteren lett kom inn på Universitetet i Oslo.

Bra jobba, jenta mi, jeg er stolt av deg, sa moren for en gangs skyld. Fortsett sånn videre.

Ingrid Johansdatter drev sitt eget byggefirma, ikke akkurat typisk kvinnebransje, men hun styrte med jernhånd, og mange mannlige forretningspartnere lot seg imponere av hennes sterke personlighet. Hun var aldri i tvil om at datteren skulle jobbe ved siden av henne etter endt utdanning.

Eira hadde gjerne ønsket seg litt mer frihet, å puste med magen, kanskje studere i Bergen eller Trondheim, men det skulle ikke skje.

Du må være under mitt oppsyn, sa moren kontant. Hva tenker du på? Andre byer? Vi har eget universitet her i Oslo, du skal gå der.

Eira turte ikke si imot. På tredje året på universitetet ble Eira for alvor forelsket. Hun hadde vært på dater før noen ganger bak mors rygg men ingenting hadde vært seriøst.

Det var da Simon, en kjekk, blond gutt med blide øyne, smeltet hennes hjerte. Han gikk i parallellklasse på samme årstrinn. Eira fikk gode karakterer, mens Simon sleit litt, særlig med større oppgaver. En dag stoppet han henne i korridoren.

Eira, kan du hjelpe meg med semesteroppgaven? Jeg drukner snart…

Selvfølgelig, svarte hun spent. Hun likte jo Simon.

Deretter hjalp hun ham stadig med oppgaver, og han betalte henne med kjærlighet og ømme blikk. De møttes, gikk turer, kino og kafé.

Ingrid Johansdatter merket at noe var på ferde og spurte rett ut.

Jenta mi, er du forelsket?

Hvordan vet du det? spurte Eira overrasket.

Det står skrevet i ansiktet ditt… Ta ham med hit. Jeg vil vite hvem denne “fuglen” er.

Eira inviterte Simon hjem, og foreldrene tok imot ham med åpne armer. Selv Ingrid lot være å kritisere. Men etterpå utbrøt hun:

Kjærlighet, Eira? Han bare utnytter deg. Han er ikke så smart, dere har jo ikke noe å snakke om. Hva ser du i ham?

Det stemmer ikke, mamma, svarte Eira for første gang. Simon er målbevisst, han leser mye og er interessert i historie. Ikke alle må være så skarpe som deg, og han er fortsatt ung.

Han er ikke den rette for deg, sa moren bestemt.

Eira bestemte seg for å stå imot.

Mamma, beklager, men uansett hva du sier om Simon, så kommer jeg til å være sammen med ham.

Ingrid Johansdatter så overrasket på datteren og ristet på hodet.

En dag skjønner du at denne Simon bare er grå og kjedelig.

Eira sto på sitt, og da universitetet var over, giftet hun seg med Simon. Hun gledet seg over at moren hadde tatt feil.

Livet viste at gjennomsnittselever ofte gjør det mye bedre, og stiger raskere i gradene enn beste-pikene. Det skjedde også med Simon. Etter studiene fikk han en god jobb, mens Eira jobbet i morens firma.

Simon hadde egen leilighet han hadde fått av foreldrene sine da han studerte. De flyttet sammen, og Eira var glad for å slippe morens kontroll, men det varte ikke lenge. Moren ansatte Eira i sitt firma.

En dag kom Simon hjem fra jobb og sa:

Eira, jeg har blitt avdelingsleder! Det er riktignok med prøvetid, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å innfri forventningene.

Og sånn ble det tre måneder senere var han fast ansatt i lederstillingen. Simon mislikte at kona, med sitt flotte eksamenspapir, fortsatt arbeidet hos moren.

Eira, du kommer aldri til å oppnå noe på egenhånd om du alltid skal være under mammas vinger, sa han oppgitt. Skal du virkelig la henne trykke deg ned hele livet? Hun er streng, og du lar deg tråkke på.

Eira syntes det var sårende å høre det fra mannen, men innerst inne visste hun at det stemte. Sakte, men sikkert sluttet Simon å kritisere henne, men det gjorde det på ingen måte enklere. Han ble mer stille, avvisende og likegyldig. Det gjorde ikke Eira noe så lenge han var der, var det greit.

Et år senere kom Simon hjem og fortalte rolig:

Jeg har møtt en annen. Jeg elsker henne. Jeg drar. Hun er mye mer ekte enn deg

For første gang i livet mistet Eira besinnelsen. Hun skrek, slang med dører, kastet mobilen hans i veggen så den smadret, rev opp et par skjorter, så sank hun sammen og roet seg.

Simon så rolig på det hele, og sa til slutt:

Så du har altså temperament! Synd jeg fikk vite det så sent men nå drar jeg.

Jeg hater deg, jeg hater deg, sa hun, pakket sakene og flyttet for seg selv.

Hun sa ingenting til Ingrid Johansdatter, hun visste hva moren ville svart. I flere uker klarte Eira å skjule situasjonen for moren, men så fornemmet hun at noe ikke stemte.

Eira, hva er det med deg? Øynene dine er tomme, du ser helt knust ut. Har du problemer med Simon?

Hvorfor spør du? Jeg har ikke problemer med mannen min, for jeg har ikke lenger noen mann.

Herregud, jeg visste det. Han forlot deg! Når skjedde det?

Det var i april.

Og du har ikke sagt noe før nå?

Eira sukket. Hun orket ikke protestere, og lyttet lydig mens moren kjørte på med klager, både mot Simon og henne selv.

Jeg advarte deg, men iallfall slipper du å vaske klærne hans. Og det er vel like greit at dere ikke fikk barn. Fremover råder jeg deg til å lytte til meg. Har du forstått det?

Mamma, alt skjer for det beste, svarte Eira rolig. Hun reiste seg og la til: Forresten jeg slutter å jobbe for deg. Nok er nok. Så gikk hun ut av kontoret, og Ingrid Johansdatter sto igjen, målløs.

Eira bestemte seg for å komme seg så langt vekk fra moren som mulig. Hun visste at moren kom til å mase, kritisere og fortsette å kontrollere henne.

Hun gikk langsomt, uten mål, satte seg på trikken, gikk av på sin holdeplass, og så ramlet hun plutselig. Foten forsvant ned i et hull i asfalten. Med et stønn satte hun seg på fortauet.

Typisk min flaks, tenkte hun mens smerten sved.

Går det bra? spurte en ung mann som kom forbi, fordi trikken akkurat hadde dratt. Han hjalp henne opp, men hun kunne ikke trå skikkelig ned på foten.

Gjør det vondt? spurte han medfølende.

Veldig, sa hun med en smertefull grimase.

Hold rundt nakken min, jeg bærer deg, sa han, og løftet henne lett inn i bilen sin før hun rakk å protestere. Vi kjører til legevakten i verste fall er det brudd…

Jeg heter Jonas. Hva heter du?

Eira.

På legevakten fikk hun vite det bare var et kraftig overtråkk, foten ble bandasjert og hun fikk beskjed om hva hun skulle gjøre. Jonas ventet hele tiden, og kjørte henne hjem etterpå.

Kan jeg få telefonnummeret ditt? spurte han høflig. Hvis du trenger hjelp.

Eira takket ja og ga ham nummeret. Neste dag ringte Jonas.

Hva ønsker du jeg kan ta med deg? Foten er vel ikke blitt bedre over natten?

Kanskje litt juice og frukt… og jeg har ikke noe brød, svarte Eira.

En liten time etter ringte det på døren. Eira humpet ut og åpnet. Jonas stod der med fulle bæreposer.

Å, kjære vene, hvorfor så mye?

Vi skal jo feire at vi har blitt kjent, hvis det er greit? Ikke bekymre deg, jeg skal hjelpe til, eller gjøre alt selv. Og kanskje vi skal si du til hverandre med en gang?

Eira lo godt, hun syntes Jonas var veldig hyggelig og lett å være sammen med.

Det var Jonas som ordnet det meste, dekket på, varmet opp grillmat i mikrobølgeovnen og fylte glassene med juice. Vin drakk han ikke, han sa fra med én gang. Kvelden ble veldig fin.

Fire måneder senere giftet Eira seg med Jonas, og året etter fikk de en datter som de kalte Sølvi. Når noen spurte henne hvordan hun hadde funnet en så fin mann, svarte Eira leende:

Han fant meg på fortauet. Tror du meg ikke? Bare spør ham selv…

Takk for at du leste, og lykke til videre i livet!