Jeg kom hjem til middag, den som min kone Kari hadde kokt den kvelden. Jeg skulle snakke med henne om noe tungt, så jeg begynte med setningen: «Jeg må fortelle deg noe». Hun svarte ikke, men fortsatte å røre i gryten. Jeg så igjen den skjulte smerten i blikket hennes, som om en tåke hadde lagt seg over øynene hennes.
Jeg måtte finne en måte å fortsette samtalen på, så jeg blurtet inn at vi måtte skilles. Hun spurte bare: «Hvorfor?» Jeg klarte ikke å svare, jeg sirklet rundt spørsmålet.
Kari ble rasende, kastet seg i en slags hysteri og begynte å kaste alt som kom innen rekkevidde mot meg. «Du er ingen mann», ropte hun.
Det var ikke mer å si. Jeg gikk til sengs, men sovnet ikke. Jeg hørte henne gråte i mørket. Det var vanskelig å forklare hva som hadde skjedd med ekteskapet vårt; jeg visste ikke hvordan jeg skulle si til henne at jeg ikke lenger elsket henne, at det bare var medlidenhet igjen, og at jeg hadde gitt hjertet mitt til Solveig.
Neste dag samlet jeg alle papirer til skilsmisse og deling av formuen. Jeg tilbød Kari huset, bilen og 30% av aksjene i min bedrift. Hun smilte, rev papirene i stykker og sa at hun ikke trengte noe fra meg. Så brast hun i tårer igjen. Jeg følte også en klump av sorg over ti år sammen, men hennes reaksjon styrket bare ønsket mitt om å avslutte.
Den kvelden kom jeg hjem sent, spiste ikke og la meg straks i sengen. Kari satt ved bordet og skrev noe. Jeg våknet midt på natten hun skrev fortsatt ved skrivebordet. Jeg brydde meg ikke om hva hun gjorde, for jeg følte ingen sjelsgjennomslag med henne lenger.
Om morgenen kom hun med egne betingelser for skilsmissen. Hun ville bevare et godt forhold så lenge det var mulig. Argumentet hennes var overbevisende: om en måned skulle vår sønn Mikael ha eksamen, og hun fryktet at nyheten om bruddet skulle ryste ham. Det var vanskelig å motsi seg henne. Det andre kravet virket tåpelig: i en måned skulle jeg hver morgen bære henne ut av soverommet i armene og gå med henne til porten, som en påminnelse om hvordan jeg den dag vi giftet oss hadde tatt henne inn i vårt hjem.
Jeg protesterte ikke. På jobben fortalte jeg Solveig om forespørselen, og hun svarte sarkastisk at dette bare var min kones patetiske manipulering for å få meg tilbake.
Den første dagen jeg løftet Kari i armene, følte jeg meg klosset. Vi ble fremmede for hverandre. Mikael så oss og ropte: «Pappa bærer mamma!» Og Kari hvisket lavt: «Ikke si noe til ham» Ved inngangsdøren satte jeg henne på gulvet, og hun gikk videre til busskaien.
Den andre dagen gikk det lettere, mer naturlig. Jeg la merke til små rynker og noen grå hår som jeg aldri hadde sett før. Hun hadde så mye varme i ekteskapet vårt hvordan kunne jeg ha gjengjeldt det?
Et lite gnist begynte å gløde mellom oss, og den vokste for hver dag. Jeg oppdaget også at hun ble lettere og lettere for meg å bære. Jeg sa ingenting til Solveig.
På den siste dagen skulle jeg løfte henne igjen, men hun stod ved skapet og klaget over at hun hadde gått ned i vekt. Hun hadde virkelig tapt mange kilo. Var hun så redd for forholdet vårt? Mikael kom inn og spurte når pappa skulle bære mamma, som om det var en tradisjon. Jeg løftet henne, og følte meg nøyaktig som på bryllupsdagen. Hun hvilte hodet lett på nakken min. Det eneste som plaget meg, var hennes vekt.
Jeg satte henne på gulvet igjen, grep bilnøklene og hastet til jobben. Der traff jeg Solveig og sa at jeg ikke ville skille meg fra Kari, at følelsene bare hadde kjølnet fordi vi ikke lenger ga hverandre oppmerksomhet. Solveig slo meg i ansiktet og løp bort i tårer.
Jeg skjønte at jeg egentlig bare ønsket å se Kari. Jeg stormet ut av kontoret, kjøpte den vakreste buketten i en blomsterbutikk, og da ekspeditøren spurte hva jeg ville ha skrevet på kortet, svarte jeg: «Det vil være min lykke å bære deg i armene til døden».
Jeg kom hjem med lett hjerte og et smil. Jeg løp opp trappen og kastet meg inn i soverommet. Kari lå på sengen. Hun var død
Senere fikk jeg vite at hun hadde kjempet modig mot kreft i flere måneder. Hun hadde aldri sagt noe til meg, og jeg hadde ikke sett det, fordi jeg var oppslukt av mitt eget kaos med Solveig. Kari var en bemerkelsesverdig klok kvinne: for å hindre at jeg skulle bli et monster i Mikaels øyne etter skilsmissen, hadde hun laget alle disse «skilsmissebetingelsene».
Jeg håper min drømmelignende historie kan hjelpe noen til å holde familien samlet. Mange gir opp uten å vite at seier kan ligge like ved.
