Ingen magi Nyttårsaften nærmet seg stormende fort og uunngåelig, som et tog med full fart inn på stasjonen. Lena kjente suget i magen av det hele. Hun følte seg som om hun sto på perrongen uten billett, uten sjanse, uten lykke – og julehumøret var sporløst forsvunnet. Hvorfor hadde hun egentlig invitert gjester? Hvem vil vel feire nyttår sammen med en taper? *** 31. desember begynte med en småkatastrofe: Vaskemaskinen, som hadde vært trofast i ti år, bestemte seg for å pensjonere seg – og sørget for en ordentlig oversvømmelse på badet. Å få tak i rørlegger nyttårsaften – det er nesten umulig! Men etter mye mas og banning, klarte Lena å ordne det. Hun sukket av lettelse, i håp om at uhellet var over for dagen. Men nei… Midt på dagen hadde hennes røde katt, Basil, selvutnevnt gourmet, forsynt seg med all pølsen som var kjøpt inn til oliviersalat – tilbake sto det bare noen stusslige erter og sylteagurker til vertinnen. Men det var ikke nok for denne frekkasen. Basil bestemte seg for å jakte på en liten meis som hadde satt seg på vinduskarmen… Den digre fikusen gikk i bakken, rev med seg juletreet, og slukket for godt den gamle lyslenken Lena var så glad i. https://clck.ru/3R634b Skår fra blomsterpotten og de kjæreste julepyntene hun hadde spart på siden barndommen, blandet seg med jorda på gulvet… Lena var på gråten mens hun ryddet opp i alt kaoset. Så ble den fine karaflen knust, kyllingen svidd – og til slutt den største krisen: Da gjestene var rett rundt hjørnet, gikk det opp for Lena at hun hadde glemt å kjøpe kake. I panikk ringte hun søsteren. – Katja, jeg har krise! Jeg mangler kake! – Slapp av! – svarte Katja energisk, – jeg er allerede fremme. Kom ned, så kjøper vi det sammen. – Hvor er du? – Sier jo det: Utenfor oppgangen! Da Lena kom ned, møtte hun et syn: Ved bilen til Katja sto bestevenninnen Maria med en svær pose – mens tante Gerd sto med en stor bolle aspik. – Hva skal vi med så mye aspik? – utbrøt Lena. – Man vet aldri! – svarte tante, kjent for sine velmente, men ofte upassende råd – jeg vet jo hvordan dere lager mat nå til dags! Og natten er lang! Oliviersalat er forhåpentligvis med? Lena trakk oppgitt på skuldrene… Mens jentene løp ut for å kjøpe kake, pyntet Maria med serpentiner, som Basil raskt viklet seg inn i og forvandlet seg til et rampete romvesen. Redningsaksjonen tok Katjas mann, Erik, seg av. Han kom rett fra jobb – og i grevens tid. Basil var medgjørlig helt til han så Lena. Da spratt han lykkelig mot henne, og etterlot et riper på Eriks håndledd. Erik fikk raskt litt plaster, og med stoisk ro tilbød han å hjelpe damene på kjøkkenet. Hans «hjelp» begrenset seg riktignok til filosofiske utsagn som: “Salat er en sjelstilstand, ikke bare oppskrift” – men det holdt for Katja og Lena. – Lena, hva er denne esken? – ropte Maria. – “Godt nytt år” står det på den. Og på siden: «Åpnes ved midnatt. Fra bestemor Valborg». Lena kom løpende: – Oi, jeg hadde helt glemt det! Katja! Det er fra bestemor! Hun sa før hun dro at vi måtte åpne den på nyttårsaften, rundt klokka to. Hun lovet en overraskelse. https://clck.ru/3R62hu – Hva kan det være, tro? – Katja snudde og vendte på esken, – la oss åpne nå! Lena ristet bestemt på hodet: – Nei, hun sjekker sikkert! Tenk om det er en kode eller noe? La oss gjøre som bestemor sa. Vi venter. Spenningsnivået steg. Selv tante Gerd satte seg nærmere, med blikket festet på esken. *** Senere hørte de på kongens tale, drakk champagne, spiste “katte-oliviersalat”, lo, diskuterte og plutselig… – Er klokka to? – spurte Lena – Da er det tid! Hun løftet esken og erklærte høytidelig: Overraskelse fra bestemor Valborg! Den eneste mannen fikk æren av å åpne. Erik åpnet lokket og stirret forundret ned. Der, i bomull, lå det ikke penger eller bilder, men titalls små, pent sammenrullede lapper med fargerike bånd. På hver lapp en liten etikett med navn. – Hva er dette? – mumlet Erik overrasket. Lena tok den første, med klistremerket «Lena», og leste høyt: – Lena, jenta mi. Er det igjen noe som gikk galt i dag? Gikk vaskemaskinen i stykker? Spiste katten salaten? Ingen grunn til bekymring! Husk: Ethvert problem er en unnskyldning for å bestille pizza og se på favorittserien. Kake kan handles i morgen. Det viktigste er å ha noen til å spise pizzaen sammen med. Elsker deg til månen og tilbake. Din bestemor Valborg. I et sekund ble det stille, så brast alle ut i latter. Lena lo så tårene trillet. – Hvordan… hvordan aner hun det?! – Det er magi, – hvisket tante Gerd. – Nå er det min tur! – utbrøt Katja utålmodig. Hun åpnet sin lapp: – Katja, kjære. Ikke krangle med Erik over småting. Klem ham heller. Han er en bra mann, selv om han liker å filosofere for mye. Hvis han begynner å holde foredrag, kyss ham! Det er det beste våpenet mot mannfolk-logikk. Klem til dere begge. Erik rødmet, men trakk Katja til seg under jubel fra de andre. Maria åpnet sin lapp, smålo: – Maria, kjære. Leter du etter kjærligheten, så ikke bruk baren – prøv biblioteket eller nærbutikken. Der finnes ordentlige folk, sånne som deg. Og slutt å farge håret lilla – du kler din egen farge! – Hvordan visste hun om håret?! – gispet Maria, – jeg farget jo nettopp for to dager siden! Til sist kom turen til tante Gerd. Hun åpnet lappen forsiktig, nesten andektig. – Gerd, gode deg. Du er vis og har kontroll, men ett råd har jeg: Visdom og godhet er fine ting, men av og til er det best å bare være stille og spise kake. Klem fra meg. Tante Gerd så litt brydd ut, tok et kakestykke – og for en gangs skyld forble hun taus resten av natten. https://clck.ru/3R636x Latteren og praten varte til morgengry. Jentene ringte bestemor Valborg på videosamtale, og hun, smilende fra sin lenestol i en annen by, sa: «Mine kjære! Jeg er så glad overraskelsen traff! Og nei, det er ingen magi! Jeg kjenner dere – og jeg er glad i dere!» Neste morgen, mens Lena ryddet etter festen, samlet hun alle lappene i et pent glass og satte dem godt synlig. Det var ikke bare nyttårsord – det var bestemors oppskrift på lykke: Ikke vær redd for kaos, le av uflaks, ta vare på dem du har rundt deg, og spis det du har lyst på, så lenge du ikke forspiser deg. Og viktigst – husk at det finnes noen som alltid er glad i deg, uansett. Alltid.

Ingen magi

Nyttårsaften nærmet seg med stormskritt akkurat som et tog du hører dundre inn på stasjonen, og du står der uten billett. Sånn følte Ingrid seg, helt ærlig. Hun stod der og skjønte at hun ikke hadde billett, alt føltes litt håpløst, og den der gode nyttårsstemningen? Nei, den var bare å lete etter med lupe. Hvorfor i alle dager ba hun inn folk på nyttårsaften? Hvem vil vel feire nytt år med en som bare surrer det til?

***

Selve nyttårsaftendagen starta, så klart, med full krise: Vaskemaskinen, som trofast hadde gått og surra i over ti år, bestemte seg for å gå av med pensjon. Hele badet fløt! Prøv å finne rørlegger 31. desember i Oslo, liksom! Etter mye banna og styr klarte Ingrid det på et vis og hun pustet litt lettere etterpå, og håpte litt naivt at det var dagens dose trøbbel.

Men så…

Midt på dagen forsvant all servelaten hun skulle bruke til salaten. Hvem tror du hadde forsynt seg? Jo, den røde katta hennes, Ludvig – husets selvutnevnte gourmet. Ingrid satt igjen med en boks erter og noen sylteagurker. Som om det ikke var nok, skulle den lurvete katten plutselig prøve seg på en blåmeis som satte seg i vinduskarmen.

Det gikk som det måtte gå: Den store grønne monsteraen veltet, tok med seg halve juletreet, og den gamle blinkende lyslenken som Ingrid elsket ble helt kaputt. Glassbitene fra potta og julekulene hun hadde spart på siden hun var liten, blanda seg med jord utover hele stuegulvet…

Ingrid måtte ta seg kraftig sammen for ikke å begynne å gråte der hun gikk og plukka opp restene.

Og! Det ble mer. En knust karaffel. Brent kylling. Også toppet det seg da gjestene nesten sto på døra, oppdaget Ingrid at hun hadde glemt å kjøpe kake. Skikkelig krise! Hun ringte lillesøster:

Åsj, Silje, det er HELT krise! Jeg har ikke ordna kake!

Chill nå! hørte hun i røret. Jeg står her ute allerede. Kom ut, så fikser vi det.

Du er du ved oppgangen allerede, eller?

Ja, sa jeg ikke det, da?

Da Ingrid kom ned, fikk hun øye på hele troppen sin: Der stod Silje, bestevenninna Astrid med en gigantisk pose, og tante Gerd som hadde med seg en diger bolle med aspik.

Aspik? Og en hel bolle? spurte Ingrid med store øyne.

Man vet aldri! kom det alvorlig fra tante, som mente hun hadde verdens beste råd om alt og ingenting. Tross alt, dere unge lager jo knapt nok mat selv! Vi skal klare oss gjennom natta. Du har vel ordna salaten i det minste?

Ingrid bare trakk på skuldrene…

Mens jentene løp ut for å kjøpe kake, hengte Astrid opp serpentiner rundt i stua som selvfølgelig Ludvig klarte å surre seg inn i, så han så ut som noe fra en annen planet.

Redningsmannen ble Vidar, Siljes kjæreste, som kom rett fra jobb. Akkurat tidsnok.

Ludvig var ganske så rolig helt til han så Ingrid. Da styrtet han bort til henne i ren lykkerus, og etterlot Vidar med et godt kloremerke på armen.

Men de fikk da plaster på, og Vidar selve stoiskheten selv tilbød seg å hjelpe til på kjøkkenet. Selv om «hjelpe» for ham stort sett var å filosofere over at «en salat er mer enn bare ingredienser, det er en sinnstilstand!» men det holdt lenge for Ingrid og Silje.

Ingrid, hva er i denne eska? ropte Astrid plutselig fra stua. Det står «Godt Nyttår» på den. Oi, og med liten lapp på siden! «Åpnes ved midnatt. Hilsen mormor Ingrid.»

Ingrid løp inn:

Åh, den hadde jeg nesten glemt! Silje! Det var mormor som la fra seg den, husker du? Hun sa vi skulle åpne den i natt, sånn rundt to. Lovet oss visst en overraskelse.

Nå ble jeg nysgjerrig! utbrøt Silje. Kan vi ikke åpne den nå?

Men Ingrid bare ristet på hodet:

Aldri i livet. Mormor har garantert noen triks hun hadde sikkert satt på en lenke med ringeklokke eller noe. Vi gjør det som hun sa, og venter.

Alle var plutselig fulle av spenning. Til og med tante Gerd satte seg tett innpå, og glante på eska med store øyne.

***

Senere kom det først nyttårstalen til statsministeren, så litt musserende vin, og masse latter med den nå litt triste salaten, diskusjoner om året som hadde gått og så, plutselig:

Har klokka blitt to nå? spurte Ingrid. Da er det endelig tid! Hun bar frem eska: Klar for overraskelse fra mormor!

Den æren gikk til Vidar, eneste mannen i rommet.

Han fiklet litt med lokket og fikk det opp.

Inni, på et lag med bomull, lå det ikke sedler eller gamle brev, men mange små sammenrullede lapper, bundet med fargerike bånd. På hver sto det navnelapp.

Hva er dette for noe? spurte Vidar.

Ingrid tok en, med «Ingrid» på og leste høyt:

Ingrid, min kjæreste barnebarn. Nå har du vel atter hatt en sånn dag hvor alt går litt skeis? Vaskemaskinen streika? Katten spiste opp salaten din? Ta det helt med ro! Husk, alle problemer løses best med litt pizza og en serie du liker. Kake kan kjøpes i morgen. Hovedsaken er at du har folk rundt deg som spiser pizzaen med deg. Jeg er så glad i deg, lille venn! Klem, mormor.

Alle så på hverandre i et sekund før latteren brøt ut.

Ingrid lo så tårene rant.

Hvordan i all verden visste hun dette?!

Det er magi, mumlet tante Gerd rørt.

Min tur! ga Silje seg til å rope utålmodig.

Hun plukket ut sin lapp:

Silje, kjære deg. Slutt å småkrangle med Vidar om alt! Gi ham heller en klem. Han er en god en, selv om han kan prate hull i hodet på folk. Begynner han, så gi ham et kyss. Ingen logikk vinner over det. Klem til dere begge.

Vidar ble rød som en tomat og kysset Silje under applaus.

Astrid lo idet hun åpnet sin lapp:

Astrid, skjønneste venn. Drop barene kanskje du finner kjærligheten med en bok i hånda, ikke en drink. Eller på Rema. Folk er egentlig best der, og ingen av dem bryr seg om tight jeans. Ikke farg håret lilla igjen du kler naturlig farge!

Men hvordan vet hun at jeg nettopp har byttet hårfarge? gispte Astrid.

Endelig kom turen til tante Gerd. Hun åpnet sin lapp som om det var statshemmeligheter inni.

Gerd, du er familiens klokeste! Men husk: Noen ganger er det best å bare være stille og ta seg et stykke kake. Stor klem!

Tante Gerd rødmet, tok et kakestykke, og for første gang på mange år sa hun ikke et eneste råd resten av kvelden.

***

Latteren og praten fortsatte til sola sto opp.

De ringte mormor på FaceTime, og sittende i godstolen langt nordpå smilte hun og sa: «Kjære dere! Jeg er så glad for at overraskelsen slo an! Ingen magi jeg kjenner dere bare så godt. Og jeg er glad i dere!»

Neste morgen, mens Ingrid ryddet, la hun alle lappene i et fint glass på kommoden. For dette var ikke bare noen ord det var mormors egen lykkepotion: Ikke vær redd for kaoset, le av det som går galt, ta vare på de rundt deg, spis det som gjør deg glad, men ikke overdriv. Og mest av alt: Husk at det beste i livet er å vite at det sitter noen der ute som kjenner deg på verste og beste og er glad i deg. Alltid.