Ekko i natten
På rehabiliteringsavdelingen ble Anna Olsdatter innlagt to uker før julen ringte inn. Først nå fikk hun plass; det hadde ikke vært ledig før.
Helse er ingen spøk, så da hun fikk henvisningen, ble Anna Olsdatter oppriktig glad: helsesenteret hun ble sendt til, var kjent over hele byen for sin gode omtale.
Likevel, inne i henne krøp det en liten uro: snart er det jul, tradisjoner, lutefisk, ribbe, pepperkaker, alt det der…
Anna hadde elsket julen siden hun var liten. Hun hadde alltid gledet seg til å pynte tre, henge opp lys, legge reinsdyr på dørmatten. Den boblende julegleden, de rutinerte forberedelsene alt dette, måtte hun gi slipp på nå.
Helt fra første dag overtalte Anna Olsdatter seg selv til å tenke at det ikke var så farlig, at det jo ikke var den siste julen i hennes liv, at hun sikkert ville være hjemme igjen til nyttårsaften.
Og kanskje hadde hun klart å overbevise seg selv.
***
Hun ble plassert på dobbeltrom med en hyggelig stemning og fjernsyn, der en kvinne halvparten så gammel allerede bodde. Hun fikk utskrevet mange fornuftige behandlinger og daglig opptrening.
Anna Olsdatter var takknemlig og gjorde sitt beste. Ingenting ble hoppet over. Selv treningssalen meldte hun seg på, for fysioterapeuten hadde et så varmt smil.
Legene sa hun var flink, at fremgangen var påtagelig.
Anna smilte tappert og nikket ivrig, men inni var det fortsatt trist.
For første gang i sitt liv gjorde hun ingen forberedelser til julen. Ingen presanger ble kjøpt, ingen sylteflesk ble tenkt på, ingen røde telys til nyttårsbordet.
Julen foregikk et annet sted, langt unna, nesten som den aldri var der.
«Helser er viktigst», sa hun til seg selv igjen og igjen, «jeg kan jo feire sammen med romvenninnen min.»
30. desember ble romvenninnen skrevet ut. Da døren lukket seg bak henne, ble Anna Olsdatter sittende igjen. Alene. I fullstendig taushet.
***
31. desember om morgenen ringte barna de gratulerte og spurte hvordan hun hadde det, og lovet å komme innom etter nyttår.
Sånn er det de har sine familier, sine planer. Noen kolleger sendte meldinger
Og så kom natten.
***
Anna Olsdatter hørte hvordan, etter kongens tale, flere «medpasienter» trådte ut i korridoren.
De ropte: «Godt nytt år! Godt nytt år, alle sammen!»
Anna satt urørlig.
Det var som en usynlig vegg mellom henne og latteren utenfor.
Og hun følte seg helt overflødig.
***
Anna tok mobilen i hånda: hun lengtet plutselig etter å høre en stemme!
Men hvem skulle hun ringe?
Så mange navn på lista
«Sigrid» en klassevenninne hun ikke hadde sett på tyve år, selv om de iblant likte hverandres bilder på Facebook.
Praktisk. Men tomt.
«Eivind» eksmannen. Henne hadde hun virkelig ingen grunn til å ringe.
Hun bladde videre.
«Marius» sønnen. Han ville selvsagt ta telefonen, snakke med henne, kanskje til og med komme løpende hvis det trengtes.
Men hun ville ikke vise ham seg svak sønnen var vant til å se moren sterk.
Og resten av kontaktene Her fant hun heller ingen. Ingen hun kunne ringe, akkurat nå, for noe så enkelt som å si godt nytt år. Det virket påtrengende. Så syntes hun i alle fall. Hvem bryr seg med slikt, på selveste nyttårsnatten?
Hvem skal jeg ringe? Bare noen… hvisket hun ut i den sterile romstillheten.
Og tårene kom
Hun innså: Hun hadde alt hus, jobb, erfaring, mengder av bekjente.
Og samtidig ingenting. Og ingen.
***
Da det sank ordentlig inn, bestemte Anna Olsdatter seg for å flykte.
Tok kåpen over skuldrene og gikk ut. Den kalde luften bet i lungene.
Utenfor rehabiliteringssenteret lå en liten, snødekt park. Hun gikk dit, uten å tenke over hvorfor. Hun måtte bare gå et sted.
På en benk satt en mann omtrent på hennes alder, kanskje litt eldre.
Han så ikke på byens lys, han stirret bare ut i intet.
Anna kjente plutselig hjertet klemme seg sammen. Hun fikk lyst til å si noe, bare et ord, til dette mennesket.
Hun sa forsiktig:
God kveld.
Mannen så opp. Smilte ekte, med små smilerynker ved øynene.
God kveld til deg også. Godt nytt år.
Hun smilte tilbake, nesten ufrivillig. Så enkel og aktuell frase. Noe rørte seg inni henne.
Hva gjør du her ute?
Ingen å snakke med hjemme, svarte han rolig. Kona døde for tre år siden. Datteren er i Danmark, hun ringte i dag og sa hun hadde mye å gjøre. Så jeg sitter her. Og du, fra sykehuset?
Anna nikket:
Ja, jeg er på opptrening etter sykdom. Og … i kveld har det gått opp for meg at jeg ikke har en eneste jeg kan ringe til ved midnatt. Hundre navn i mobilen, men ingen som trenger en hilsen fra meg.
Han ble ikke overrasket.
Ja… Ensomheten rusler stille innpå. En dag forstår du at hvis det skjer deg noe ingen får vite det, ingen hører det. Ingen kommer, så så han veldig nøye på henne. Da må man tørre å bryte stillheten selv. Som du… Du gjorde det. Da er du sterk.
Jeg føler meg ikke sterk
Det er ikke viktig, sa han mildt. Ingen er sterke fra begynnelsen. Man blir sterk når man går livet i møte, også de dagene det snur ryggen til. Og vet du, hvis du ikke kommer hit i morgen … så vil jeg likevel vente. For nå vet jeg at du finnes.
Ordene var så oppriktige at Anna plutselig forsto: Hun hadde alltid ventet på noen som kunne redde henne fra ensomheten… Og visste ikke at hun også kunne bli noens redning.
***
Da hun gikk opp trappene til rommet igjen, hadde hun en liten papirlapp i lommen, der hennes nye bekjentskap, med ørsmå skjelvende bokstaver, hadde skrevet nummeret sitt.
Tomheten var der enda. Men nå vokste det frem en varme. Et ekko av en annen stemme:
Jeg venter…
For første gang på lenge tenkte ikke Anna over det hun hadde tapt, men over morgendagen. Ikke i store ord bare… morgen. Tidlig.
«Kanskje jeg skulle ringe? tenkte hun, døsig bare si: God morgen, Steinar…»Hun la seg på sengen med mobilen ved siden av seg. Stillheten i rommet var ikke lenger så truende. Ute, under et teppe av snø, visste hun at noen forventet noe av henne, ikke noe storslått, bare et livstegn. Et lite ekko av fellesskap, ulikt alt annet hun før hadde hatt.
Klokken slo tolv et sted i huset, en ensom rakett suste langt borte, og hun trakk dynen tettere omkring seg. Hun smilte for seg selv, skrudde på mobilen og tastet lydløst ikke et nødnummer, ikke sønnen, men et helt nytt navn.
Hun skrev:
«Godt nytt år, Steinar. Jeg håper du fikk sett stjernene.»
Så la hun mobilen tilbake. Hjertet slo litt raskere. Ikke av redsel, men forventning for det første svaret, for det første ekte vennskapet på lenge.
Det kom et øyeblikk med helt ny ro.
Bak gardinene samlet byen seg til et nytt kapittel. I den lille snødekte parken lå to spor etter benker, nesten umerkelige i lyset fra månen. Og Anna sovnet med vissheten om at hun ikke lenger var alene og at lyset fra én stemme i natten kunne være mer enn nok til å begynne på nytt.
