Du er bare misunnelig – Mamma, er du seriøs nå? Restaurant “Grand Hotel”? Det koster jo minst fem tusen for en middag! Per person. Eirik slang nøklene på hylla så de klirret i veggen. Olga snudde seg fra grytene – hun rørte i sausen – og la straks merke til de hvite knokene til mannen, som krampaktig holdt fast i mobilen. Han lyttet fortsatt til moren noen minutter før han bannet lavt og la på brått. – Hva har skjedd? I stedet for å svare, sank Eirik tungt ned ved kjøkkenbordet og stirret tomt på potetene på tallerkenen. Olga slo av plata, tørket hendene og satte seg rett overfor ham. – Eirik … – Mamma har mistet vettet. Helt korka. – Han løftet blikket, og Olga så et blikk fullt av sinne og hjelpeløshet som fikk hjertet hennes til å gjøre vondt. – Husker du han … Valdemar? Fra seniordansen? Olga nikket. Svigermor hadde nevnt en ny bekjent for en måned siden – litt sjenert, med et smil, mens hun plukket i duken. Det virket søtt: en 58 år gammel enke, fem år alene, seniordans på kulturhuset, en galant herre som kunne føre henne i vals. – Jaja. – Eirik skjøv tallerkenen bort. – Hun har invitert ham til restaurant “Grand Hotel”. Tre ganger på to uker. Kjøpte dress til ham for førti tusen. Forrige helg til Bergen – gjett hvem som tok regninga? – Anne-Karin. – Nettopp. – Han gned seg i ansiktet. – Mamma har spart de pengene i årevis. Til oppussing, til kriser. Nå bruker hun alt på en fyr hun har kjent i halvannen måned. Helt vanvittig … Olga var taus et øyeblikk. Hun kjente svigermor godt – romantisk, åpen og litt naiv. En sånn dame som tror på kjærligheten selv etter femti. – Hør, Eirik … – hun la hånden på hans. – Anne-Karin er voksen. Det er hennes penger, hennes valg. Ikke bland deg. Hun hører ikke på noen nå. – Oda, hun gjør bare feil på feil! – Ja. Det er hennes rett å gjøre dem. Og dessuten, jeg tror du overreagerer. Eirik trakk på skuldrene, men lot hånden bli. – Jeg klarer bare ikke se på at hun … – Jeg skjønner, kjære. Men du kan ikke leve livet for henne. – Olga strøk ham over håndleddet. – Hun må selv svare for sine valg. Selv om vi ikke liker det. Hun er fortsatt oppegående. Eirik nikket motvillig. … To måneder gikk fort. Praten om Valdemar stilnet – svigermor ringte sjeldnere, var vag, som om hun skjulte noe. Olga trodde romansen bare døde ut, og lot det fare. Derfor, da det ringte på døra en søndagskveld og svigermor Anne-Karin sto utenfor, forsto ikke Olga straks hva som skjedde. – Barn, barna mine! – hun kom stormende inn, etterlot seg et slør av søt parfyme. – Han fridde til meg! Se, se her! På fingeren glitret en ring med en bitteliten stein. Billig, men Anne-Karin så på den som om den var verdens største diamant. – Vi skal gifte oss! Neste måned! Han er så … så … – Hun klasket hendene til kinnene og lo, lystig som ei tenåringsjente. – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve noe sånt … i min alder! Eirik klemte moren, og Olga så skuldrene hans senke seg. Kanskje dette ikke var så ille tross alt. Kanskje Valdemar faktisk var glad i henne, og de hadde overtenkt. – Gratulerer, mamma. – Eirik smilte. – Du fortjener å være lykkelig. – Og jeg har allerede skrevet leiligheten over på ham! Nå er vi en ekte familie! – klappet Anne-Karin ut, og tiden sto stille. Olga sluttet å puste. Eirik stivnet. – Hva … hva sa du? – Leiligheten. – Svigermor viftet bare med hånden, merket ikke ansiktene deres. – Så han vet jeg stoler på ham. Det er kjærlighet, barna, ekte kjærlighet! Kjærlighet bygges på tillit. Stillheten var så tung at de hørte klokka i stua tikke. – Anne-Karin – sa Olga, sakte og forsiktig. – Du har skrevet over leiligheten til en du har kjent i tre måneder? Før dere er gift? – Ja, hva så? – Svigermor løftet haken. – Jeg stoler på ham, han er flott og ordentlig. Han er ikke sånn dere tror. Og dere tenker bare negativt, jeg vet det. – Vi mener ingenting – forsikret Olga, gikk et skritt nærmere. – Men … dere kunne jo ventet til etter bryllupet. Hvorfor så brått? – Dere forstår ikke! Dette … dette beviser min kjærlighet. – Anne-Karin krysset armene. – Hva vet dere om ekte følelser? Om tillit? Eirik slapp endelig kjeven: – Mamma … – Nei! – Hun stampet med foten, og plutselig så Olga en trassig tenåring – ikke en moden kvinne. – Jeg vil ikke høre på dere! Dere bare misunner meg min lykke! Vil ødelegge alt! Svigermor raste ut og smalt i dørkarmen. Ytterdøra smalt så skapglassene klirret. … Bryllupet ble enkelt – bydelskontor, brukt brudekjole, tre roser i brudebuketten. Men Anne-Karin strålte som om hun giftet seg i Nidarosdomen. Valdemar – en trinn kar med måne og glatt smil – var en gentleman. Kysset hånden hennes, skjøv stolen, helte champagne. Den perfekte frier. Olga betraktet ham bak glasset. Noe stemte ikke. Blikket. Når Valdemar så på Anne-Karin, var det kaldt og kalkulerende. Profesjonell omsorg. Innøvd ømhet. Hun tidde. Hva nytter det å snakke når ingen hører? … Første måneder ringte Anne-Karin glad hver uke – boblet av begeistring, ramset opp restauranter og teatre hvor hun og ektefellen hadde vært. – Han er så omtenksom! Gikk forbi blomsterbutikken og kom hjem med roser, bare fordi! Eirik nikket, la på og bare stirret ut i lufta. Olga presset ikke. Hun ventet. Året forsvant nesten umerkelig. Så kom det et nytt bank på døra … Olga åpnet, og på dørstokken sto en kvinne hun nesten ikke kjente igjen. Svigermor så ti år eldre ut: dypere rynker, innsunkne øyne, krum rygg. I hånda – den gamle slitte kofferten, den med bumerker fra Bergen. – Han kastet meg ut. – Anne-Karin hikstet. – Søkt om skilsmisse og kastet meg ut. Leiligheten … den er hans nå. På papiret. Olga flyttet seg og slapp henne inn. Vannkokeren brummet fort. Svigermor satt og klamret seg til koppen med begge hender og gråt stille, håpløst. – Jeg elsket ham så høyt. Jeg gjorde alt for ham. Og han … han … Olga avbrøt ikke. Hun strøk henne forsiktig over ryggen og ventet til tårene ga seg. Eirik kom hjem en time senere. Stanset i døråpningen og stirret på moren. Ansiktet stivnet. – Gutten min. – Anne-Karin reiste seg og rakte ut hendene. – Gutten min, jeg har ingen sted å være … Kan jeg få et rom? Jeg skal ikke ta stor plass. Barna bør jo ta seg av foreldrene, det … – Stopp. – Eirik løftet hånda. – Stopp nå, mamma. – Jeg har ikke penger. Alt har gått med. Hele pensjonen var borte … du vet … – Jeg advarte deg. – Hva? – Jeg advarte deg. – Eirik sank tungt ned i sofaen, som om verden la vekt på skuldrene hans. – Jeg sa: vent litt. Jeg sa: bli kjent med fyren. Jeg sa: ikke skriv over leiligheten. Husker du hva du svarte da? Anne-Karin så ned. – At vi ikke kjenner ekte kjærlighet. At vi er misunnelige på lykken din. Jeg husker det veldig godt! – Eirik … – forsøkte Olga, men Eirik ristet på hodet. – Nei. La henne høre det. – Han snudde seg mot moren. – Du er voksen. Dette var dine valg. Du ignorerte alle rundt deg som prøvde hjelpe. Nå vil du at vi skal rydde opp? – Men jeg er jo moren din! – Nettopp derfor er jeg sint! – Eirik spratt opp, stemmen sprakk og ble nesten til et rop. – Jeg er lei av å se deg ødelegge livet ditt, og så komme hit med utstrakt hånd! Svigermor trakk seg sammen til en liten, ynkelig skikkelse. – Han lurte meg, gutten min. Jeg elsket, trodde … – Du trodde så mye at du ga bort leiligheten. Genialt, mamma. Helt genialt. Og den leiligheten? Den kjøpte jo pappa! – Tilgi meg. – Tårene rant igjen. – Jeg var blind. Gi meg én sjanse til. Aldri mer … – Voksne mennesker tar ansvar for sine valg. – Eirik snakket lavt, matt. – Du ville være selvstendig. Nå må du klare deg selv. Finn et sted å bo, finn en jobb. Gjør det på din måte. Anne-Karin forsvant gråtende nedover trappa ute i oppgangen. Olga satt våken hele natta ved siden av mannen – holdt ham bare i hånden. Eirik gråt ikke. Bare stirret i taket og sukket tungt innimellom. – Gjorde jeg det rette? – spurte han, da det begynte å lysne ute. – Ja. – Olga strøk ham over kinnet. – Hardt. Sårt. Men riktig. Neste morgen ringte Eirik moren og sa han hadde leid et rom på studenthybelen på Laksevåg for henne; betalt seks måneder frem. Det var siste gang han skulle hjelpe. – Nå klarer du deg selv, mamma. Ja, må du til retten skal vi hjelpe, og betale det som trengs. Men bo her, det blir ikke aktuelt … Olga lyttet til samtalen og tenkte på rettferdighet. At noen ganger er den hardeste lærdommen den eneste som virker. Svigermor fikk det hun selv la opp til, med all sin blindhet. Og det var både bittert og litt beroligende på samme tid. Men enda hadde hun følelsen: Dette er ikke slutten. På et vis vil alt ordne seg. Hvordan vet hun ikke – men det vil gå.