Å Se Med Egne Øyne Etter en forferdelig tragedie, hvor Ksenia mistet både ektemannen og seks år gamle datteren i en ulykke, klarte hun lenge ikke å finne tilbake til livet. Hun tilbrakte nesten et halvt år på klinikk, ville ikke se noen, og bare moren hennes holdt ut og snakket rolig med henne. En dag sa hun: – Ksenia, mannen din sitt firma er i ferd med å kollapse, Eirik sliter. Han ringte meg og ba meg gi deg beskjed. Det er bra Eirik er en redelig kar, men… Dette vekket Ksenia litt opp. – Ja, mamma, jeg må ta meg sammen, og jeg tror min kjære Lars hadde blitt glad om jeg fortsatte hans arbeid. Jeg forstår jo en del, han tok meg tross alt med på kontoret. Ksenia gikk tilbake til jobben, og greide å redde den vaklende familiebedriften. Men selv om forretningene gikk bra, savnet Ksenia datteren sin dypt. – Jenta mi, jeg vil gi deg et råd om å adoptere ei jente fra barnehjem, helst en som har det enda tøffere enn deg. Du kan gjøre livet hennes bedre, og i det finner du kanskje din egen frelse. Ksenia tenkte lenge over morens ord, og innså til slutt at hun hadde rett. Snart besøkte hun barnehjemmet, selv om hun forsto at ingen kunne erstatte hennes egen datter. Arina var nesten blind fra fødselen av. Foreldrene, begge høyt utdannede og fra gode familier, ga henne straks fra seg da de fikk diagnosen. De turte ikke ta ansvar og viste en grusom feighet. Slik havnet jenta på småbarnshjemmet, hvor hun fikk navnet Arina. Hun vokste opp og kunne knapt skille mellom skygger, men lærte å lese og elsket eventyr, og håpet på at en god fe en dag skulle komme. Da Arina var nesten sju år, kom feen hennes: vakker, fargerik, rik – men dypt ulykkelig. Jenta kunne ikke se henne ordentlig, men visste at hun var snill. Da Ksenia kom til barnehjemmet, ble styreren forbauset over hennes ønske om å adoptere et barn med funksjonsnedsettelse, men Ksenia ga seg ikke. Førskolelæreren kom med lille Arina i hånden. Ksenia skjønte umiddelbart at denne jenta var hennes. Hun var som en engel, med gyllent krøllete hår og store blå, men blinde, øyne. – Hvem er hun? spurte Ksenia uten å ta blikket fra jenta. – Dette er vår Arina – snill, mild og kjærlig, svarte førskolelæreren. – Arina er min, bestemt Ksenia der og da. Ksenia og Arina knyttet sterke bånd, de trengte hverandre. Med Arina i livet fikk Ksenia ny mening. Hun kontaktet leger, og fikk vite at en operasjon kunne gi Arina noe syn tilbake. Ksenia grep sjansen – før skolestart ble det operasjon, men synet ble bare svakere bedre. En ny sjanse ville kanskje komme senere. Ksenia elsket datteren dypt, tilbrakte mye tid med henne. Forretningen blomstret, Ksenia var vakker og vellykket – menn interesserte henne ikke, alt dreide seg om Arina. Arina vokste opp til en blendende vakker ung kvinne. Hun tok utdanning, var ikke bortskjemt, satte pris på alt og jobbet i morens firma. Ksenia var beskyttende og passet på at ingen utnyttet datteren – Arinas fremtid var sikret. Så kom kjærligheten: Ksenia møtte også Anton og hadde ingen grunn til å motsette seg forholdet. Anton fridde, bryllupsforberedelsene var i gang, og om et halvt år skulle Arina få sin siste øyeoperasjon. Anton var kjærlig og omsorgsfull, men noen ganger føltes det litt kunstig for Ksenia. Men hun slo det fra seg. De dro ut for å avtale detaljer til bryllupet på en restaurant, hvor Anton måtte ut fordi alarmen gikk på bilen. Da han var ute, ringte telefonen hans. Arina svarte etter press, og hørte en kvinne med hard stemme – Antons mor, Inna. – Gutt, jeg har funnet ut hvordan vi blir kvitt blinde Arina. Jeg kjenner noen i reisebyrået, de holder av to billetter til dere etter bryllupet. Dra til fjells, gå en tur, sørg for at kona di “uheldigvis” sklir og faller. Meld henne savnet etterpå. Spill fortvilet og krev leting. De finner ut at det var et uhell – ingen etterforskning, og pengene er våre. Du må skynde deg før de får gjort operasjonen hennes. Store penger, gutten min. Tenk på det. Arina var sjokkert – Antons mor ville drepe henne, og Anton selv? Enda for litt siden var hun lykkelig forlovet. Hun forsto at Anton ikke hadde hørt samtalen. Da Anton kom tilbake, sa han at alarmen sikkert skyldtes en katt og at en kollega ringte, så han måtte dra. Arina ringte Ksenia, som straks satte seg i bilen. Da hun kom, fortalte Arina alt. Først kunne ikke Ksenia tro det, men Arina var tydelig preget og overbevist. Anton ringte Arina for å høre om de var ferdige med pyntingen. Ksenia tok telefonen og sa rolig men tydelig at hun visste alt om planene for en “tur i fjellet”. Da forsto Anton at han og moren var avslørt. Neste dag forlot han byen, skyldte på moren, tok pengene hennes og stakk. Inna flyktet også, redd for at Ksenia og Arina skulle gå til politiet. På øyeklinikken fikk Arina sin operasjon. Ksenia satt med henne. Da bandasjen ble fjernet, kom en ung lege – Dmitrij, med en stor bukett roser. Arina ble overveldet – for første gang så hun virkelig verden med egne øyne, så blomstene og den vakre legen. – Jeg ser alt, jeg ser deg! gråt Arina. Dmitrij holdt henne og trøstet. Hun måtte bruke briller for synet, men det gjorde ingenting. Tiden gikk, og Arina og Dmitrij hadde et vakkert bryllup. Et år senere kom en nydelig datter med de samme grå øynene som pappa. Arina var lykkelig: hun hadde en trygg, lojal mann som aldri ville la henne bli såret igjen. Takk for at du leste, for følget og for støtten din. Lykke til videre i livet!

Å se med egne øyne

Etter den forferdelige tragedien da hun mistet både ektemannen og sin seks år gamle datter i en bilulykke, klarte Ingrid lenge ikke å finne veien tilbake til livet. Hun tilbrakte nesten et halvt år på en klinikk, ville ikke se noen, og bare moren hennes holdt henne med selskap, tålmodig snakket og lyttet til henne. En dag sa moren forsiktig:

Ingrid, bedriften til mannen din kan snart gå i grus. Den holder så vidt hodet over vannet, og Einar strever virkelig. Han ringte meg og spurte om jeg kunne fortelle det til deg. Heldigvis er Einar en redelig mann, men

Disse ordene vekket noe i Ingrid.

Ja, mamma, jeg bør vel finne noe å fylle dagene med. Kanskje hadde Øystein blitt glad om jeg tok opp arven etter ham. Heldigvis lærte han meg mye, jeg jobbet jo sammen med ham på kontoret.

Ingrid kom tilbake til jobben og klarte å redde familiens bedrift. Men selv om bedriften gikk bedre enn noen gang, savnet hun enormt sin lille datter.

Lille venn, jeg vil gjerne gi deg et råd, sa moren adopter en liten jente fra barnehjemmet, en som virkelig har det vanskelig. På den måten gjør du livet hennes lettere, og kanskje finner du ro i sjelen. Det kan bli din redning.

Ingrid tenkte lenge på ordene til moren, og skjønte at hun hadde rett. Hun visste at ingen kunne erstatte hennes egen datter, men besøkte likevel barnehjemmet.

Solveig ble født så å si blind. Foreldrene hennes begge velutdannede og fra gode familier turte ikke ta ansvaret og gav fra seg datteren straks diagnosen ble kjent. Slik havnet lille Solveig på barnehjem. Hun vokste opp der, lærte seg å lese tross det dårlige synet, elsket eventyr og trodde en varm, omsorgsfull fe ville komme og hente henne en dag.

Da Solveig var nær sju år, kom feen i form av Ingrid. Vakker, elegant og rik men også gjennomtrengende trist. Solveig kunne riktignok ikke se henne ordentlig, men forstod straks at hun var snill. Barnehjemmets leder stilte seg undrende til hvorfor Ingrid ville ha et barn med funksjonsnedsettelse. Ingrid gadd ikke forklare, og sa bare at hun hadde råd og ønske om å hjelpe et barn med nedsatt funksjonsevne.

En av de ansatte kom hånd i hånd med Solveig. Da Ingrid så henne, visste hun straks at denne jenta skulle bli hennes datter. Solveig hadde gyldne krøller og store, dypt blå øyne, så vakre og rene, men tomme uten syn.

Hvem er det? spurte Ingrid, blikket festet på jenta.

Dette er Solveig, svarte hjelperen, snill, rolig og så full av kjærlighet.

Solveig er min, tenkte Ingrid nesten med det samme.

Båndet mellom Ingrid og Solveig vokste raskt. De to trengte hverandre mer enn noen kunne begripe. Ingrids liv fikk en ny mening, og hun kastet seg over muligheten da legene sa at en operasjon på øynene før skolestart kunne gi Solveig en sjanse til å få synet tilbake dog måtte hun bruke briller senere.

De tok sjansen operasjonen ble utført, men synet til Solveig var fortsatt svakt. Det ville ikke bli bedre før hun ble eldre, mente legene. Tiden gikk. Ingrid elsket datteren over alt på jord og brukte mye tid sammen med henne. Bedriften blomstret, Ingrid var suksessrik og vakker, men hadde ikke blikket festet på noen annen mann. Alt handlet om Solveig.

Etter hvert vokste Solveig opp til å bli en fortryllende kvinne, virkelig en skjønnhet. Hun fullførte universitetet, var ikke bortskjemt, visste hva takknemlighet var, og jobbet allerede i morens firma. Ingrid voktet over datterens omgangskrets, redd for at hun skulle la seg utnytte med en pen familieformue i ryggen. De som prøvde seg utelukkende for pengenes skyld, ble straks satt på plass.

Så ble Solveig forelsket. Ingrid møtte også Andreas, den utvalgte, og likte ham. Han fridde og alt var i full planlegging til bryllupet. Seks måneder etter skulle Solveig forhåpentligvis gjennom sin siste synsoperasjon.

Andreas viste alltid omtanke for Solveig, men av og til syntes Ingrid det var noe påtatt over ham hun forsøkte å skyve bort tanken. En dag dro Solveig og Andreas til en restaurant utenfor Oslo for å avtale bryllupslokalet. Det var stille på dagtid.

De satte seg ved et bord, da Andreas la mobilen på bordet. Samtidig gikk alarmen på bilen hans, og han forlot lokalet for å sjekke. Igjen satt Solveig alene. Da ringte telefonen hans. Hun plukket den opp, nølende, men telefonen fortsatte å ringe. Da hun svarte, hørte hun stemmen til Andreas sin mor, Wenche:

Gutten min, jeg vet hvordan vi kan bli kvitt den blinde Solveig. En venninne i reisebyrået mitt har holdt av to billetter. Etter bryllupet reiser dere til fjells. Du sier bare at du vil se utsikten, går alene med henne, og dytter henne utfor en skrent. Så går du, og melder henne savnet. Si at dere kranglet, og at hun gikk alene. Gråt og krev leting så finner de henne etter hvert og ingen vil mistenke noe. Slike utredninger gjør de ikke i utlandet. Jeg vet du klarer å spille sørgende ektemann. Ellers får hun operasjon og da blir det vanskeligere å kvitte seg med henne. Ikke la denne muligheten og de pengene glippe. Sånn, nå legger jeg på.

Wenche la på. Solveig slapp telefonen som om den brant seg i hånden.

Så de vil drepe meg og Andreas også, tenkte hun og fikk panikk. For et øyeblikk siden hadde hun vært en lykkelig brud, nå var tilværelsen snudd på hodet.

Andreas hørte ingenting av samtalen, og kom så tilbake, ivrig:

Rart at alarmen gikk, sikkert en katt som løp forbi, ingen tegn på innbrudd. Mobilen ringte igjen, han rasket den til seg.

Ja, hva er det, Torstein? Åh, ok, jeg må på jobben med en gang, sa han etter telefonsamtalen.

Bare dra du, svarte Solveig nesten uten stemme. Jeg blir her, mamma kommer snart.

Greit, jeg drar. Vi sees, sa Andreas.

Solveig brøt sammen i gråt etter at Andreas gikk. Hun ringte mamma.

Kan du komme hit med en gang, mamma? prøvde hun å si rolig, men stemmen skalv.

Hva har skjedd? Du høres helt forferdelig ut. Jeg kommer, svarte Ingrid.

Solveig satt for seg selv og grein. Restauranten var nesten tom, så daglig leder Ingrid kjente fra før kom bort:

Solveig, hva skjedde? Og hvor ble det av Andreas, dere skulle jo

Det er bare jeg, Berit, mamma kommer straks, svarer Solveig. Andreas ble plutselig kalt på jobb.

Jeg henter litt te til deg, du ser ut som du trenger det, sier Berit.

Ingrid ankommer restauranten etter tjue minutter, ser at datteren sitter sammenkrøpet.

Solveig, jeg ble så bekymret!

Mamma de vil drepe meg Andreas og Wenche! Snufsende forteller hun alt hun hørte på telefonen.

Hvem? spør hun vantro.

Andreas og hans mor Wenche Hun ringte og la ut hele planen, hun forsto ikke at det var jeg, ikke Andreas, som svarte.

Ingrid er i sjokk. Var Andreas virkelig en slik person? Mens de diskuterer, ringer Andreas Solveig:

Har moren din kommet? Fikk dere ordnet bryllupsdekorasjonen?

Ingrid tar datterens telefon.

Hallo, Andreas. Det er Ingrid. Vi vet alt om planene deres med Wenche. Hør godt etter om reiseplanene og hva som skulle skje i fjellet

Hvilke planer? Hvilke reiser? Andreas forsøker enten å late som, eller skjønner kanskje ikke alvoret.

Vanlige planer, om en tur til fjells, der du skulle sørge for at Solveig kom utfor et stup.

Andreas skjønner at Wenche har brent seg, og Solveig har fått vite alt.

Hvorfor i alle dager? Nei, dette er ikke meg, det er mor

Du er en ordentlig drittsekk, svarer Ingrid. Ikke prøv deg. Husk at om denne samtalen og lydfilen havner hos politiet, vil det uansett bli funnet. Adjø, Andreas.

Neste dag forlater Andreas Oslo og drar ut av landet. Han skylder på moren og tar alle pengene hun har, redd for at Ingrid og Solveig skal gå til politiet. Wenche rømmer til en venninne i Bergen.

opplevde sjokk så alt med egne øyne

På øyeklinikken gjennomgikk Solveig operasjonen sin. Ingrid satt ved siden av henne mens bindene ennå ikke var fjernet. De tok lufteturer i hagen. Den unge øyelegen Erik var omsorgsfull, operasjonen hadde blitt utført av en erfaren kirurg, og han fikk følge Solveig i tiden etterpå. Han så ut til å like Solveig veldig godt Ingrid fulgte med et skarpt blikk, men han virket ærlig og forelsket.

Da bandasjonen endelig ble fjernet, kom Erik med en stor bukett roser. Solveig ble overveldet av følelser da hun for første gang så både den flotte buketten og den høye, blonde legen med grå øyne foran seg.

Jeg er så glad, jeg kan endelig se! utbrøt Solveig og brast i gråt, mens Erik trøstet henne.

Hun måtte bruke briller for å beholde synet, men det var ingenting mot det å bare se verden. Livet hennes og morens hadde endret seg for alltid.

Tiden gikk, bryllupet til Solveig og Erik ble vakkert, og om et år fikk de en liten datter med grå øyne slik som pappa. Solveig er lykkelig, med en mann som passer på henne og aldri lar noen såre henne.

Takk for at du leste historien. Ønsker deg alt godt i livet!