Jeg var i dette forholdet i fem år. To år var vi gift, og i tre år bodde vi sammen. Mens vi var forlovet, hadde vi nesten hele tiden et avstandsforhold. Vi så hverandre én gang hver tredje måned, og det var et år der vi kun møttes to ganger på grunn av hans jobb. Da så jeg ikke på det som et problem. Tvert imot – jeg følte det som et perfekt forhold. Vi savnet hverandre, gråt under samtalene våre, og kjærligheten flommet over via meldinger og videochat. Vi kranglet aldri. Han var ikke sjalu, og det var heller ikke jeg. Vi respekterte hverandres privatliv. Han kunne dra på middag med venner, jeg kunne gå på fest, og det spilte ingen rolle. Han hjalp meg til og med med å velge klær. Det handlet ikke om provoserende klær – ofte sa han at en kjole satt for trangt, og at jeg burde ta på noe som fikk meg til å se bedre ut. Han var aldri kontrollerende. Tvert imot – han virket stolt av meg og kroppen min. Alt var sunt, rolig og ideelt. En desember var særlig tung fordi vi visste at vi ikke kunne møtes hverken til jul eller nyttår. Vi var triste og skuffet. Da foreslo han at vi skulle flytte sammen, at jeg skulle flytte til byen hans. Jeg tenkte over det, snakket med familien min, og de sa at hvis det var det jeg ønsket, så var det greit. Jeg sa opp jobben og flyttet inn hos ham. De første månedene var gode. Det første året var tilvenning – å bli kjent med hverandres særheter, hvordan vi våkner, hvordan vi er når vi er sultne, hvordan vi reagerer, hva som irriterer og ikke. Siden jeg var arbeidsledig, tok jeg meg av hjemmet. Alt gikk lett. Andre året ble enda bedre. Da var vi virkelig et team, og forholdet vårt gikk inn i en intens forelskelsesperiode. Vi ville være sammen hele tiden. Når han ikke var på jobb, var vi uatskillelige. Vi virket som nygifte. Alt fungerte. Jeg følte jeg hadde gjort det rette valget. Men i det tredje året begynte noe å endre seg. Han begynte å komme sent hjem. Vi hadde alltid delt posisjonen vår med hverandre, men en dag slo han det av uten å si noe. Han begynte å komme hjem klokken fem eller seks om morgenen, når han skulle være på jobb klokken åtte. Han bare dusjet, spiste frokost og dro igjen. Han forklarte ingenting lenger. Kranglene ble konstante. En dag skjedde det noe som satte spor i meg. Jeg fant sminke på en hvit skjorte. Foundation og leppestift – på halsen og ermet. Ikke en liten flekk. Det var tydelig. Jeg ba om en forklaring. Og da sa han noe jeg aldri vil glemme – at han hadde måttet lete utenfor forholdet for det jeg ikke ga ham lenger, fordi jeg hadde blitt kjedelig og bare tenkte på å rydde og vaske hjemme. Det var mer enn nok. Han sa ikke «ja, jeg er utro», men benektet det heller ikke. Han bekreftet det uten å si det rett ut. Jeg ble knust. Jeg gråt uavbrutt. Jeg kjente fysisk smerte i brystet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å komme meg ut av det. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe for meg selv. Jeg gikk tilbake til treningssenteret. Før trente jeg ofte, men etter at jeg flyttet inn med ham, hadde jeg sluttet. Der møtte jeg en mann. Vi begynte å prate. Det var hyggelig. En dag inviterte han meg på en drink, og det var jeg som foreslo at vi kunne gå hjem til ham. Han sa ja. Vi skulle møtes på ettermiddagen. Begge visste hva vi gikk til. Samme dag, hjemme etter å ha sett ham på treningssenteret om morgenen, forlot ikke tanken meg: «Dette kan ikke skje. Jeg skal være utro. Han fortjener det.» Og så sa jeg til meg selv: «Nei. Jeg vil ikke bli som ham.» Jeg bestemte meg for å avslutte alt tidligere. Jeg ventet til mannen min kom hjem til lunsj. Jeg slapp ham ikke engang inn på soverommet. Vi satt oss i spisestuen, og jeg sa at forholdet ikke fungerer, at han har vært utro, og at jeg ikke vil vite med hvem eller hvor lenge. At alt er over, her og nå. Han ba meg ikke overdrive, at denne kvinnen ikke betydde noe, at hun ikke var som meg, og at vi kunne fikse det. Jeg sa jeg ikke ville fortsette. Jeg sa ikke at jeg hadde møtt noen eller at jeg følte noe for en annen. Jeg sa bare at jeg dro. Koffertene var allerede pakket. Han spurte hvor jeg skulle, om jeg hadde noen der. Jeg sa det ikke spilte noen rolle, at jeg skulle finne ut av det. Jeg forlot huset hans med koffertene og dro til den andre mannen. Da han så meg med bagasje, ble han forskrekket. Jeg forklarte at jeg nettopp hadde forlatt ektemannen min, og at jeg dagen etter skulle hjem til min egen hjemby. Jeg bare ønsket å være sammen med ham denne natten. Han sa ja. Denne natten ble den sterkeste opplevelsen i mitt liv. Jeg vet ikke om det var sinne, smerte, alt som hadde bygget seg opp gjennom årene, men det var helt annerledes enn alt jeg før hadde opplevd, selv med min eksmann. Dagen etter kjøpte jeg billett og dro tilbake til hjembyen min. Jeg hadde ingen sted å bo, så jeg flyttet hjem til foreldrene mine. Jeg ville ikke vite noe mer om eksmannen min. Dette skjedde for to år siden. I dag er jeg alene, jeg jobber igjen, jeg leier leilighet, og jeg angrer ikke på valget mitt. Jeg var på randen til å være utro. Men jeg visste når jeg skulle stoppe, avslutte først, og ikke bli det han var for meg.

Jeg var i det forholdet i fem år. To av disse årene var vi gift, og tre år bodde vi sammen. Mens vi var forlovet, hadde vi nesten hele tiden et avstandsforhold. Vi så hverandre en gang hver tredje måned, og det var et år vi kun møttes to ganger på grunn av jobben hans. Da så jeg ikke på det som et problem. Tvert imot, det føltes som det perfekte forholdet. Vi savnet hverandre, gråt under telefonsamtalene, bombarderte hverandre med kjærlighet gjennom meldinger og videosamtaler. Vi kranglet aldri. Han var ikke sjalu, og det var ikke jeg heller. Vi respekterte hverandres frihet. Han kunne dra ut på middag med venner, jeg kunne være med på fest, og det betydde ikke noe. Han hjalp meg til og med å velge klær. Ikke snakk om utfordrende klær heller han sa ofte at denne kjolen satt for tett, og at jeg heller burde ha på noe som fikk meg til å se bedre ut. Han var aldri kontrollerende. Snarere virket han stolt over meg og kroppen min. Alt føltes sunt, rolig, perfekt.

En desember var spesielt tung, fordi vi visste at vi verken kom til å se hverandre i julen eller til nyttår. Vi var lei oss og skuffet. Da foreslo han at vi skulle flytte sammen, at jeg skulle komme til byen hans. Jeg tenkte på det, snakket med familien, og de sa at om det var mitt ønske, måtte jeg følge det. Jeg sa opp jobben min og flyttet hjem til ham.

De første månedene gikk greit. Det første året var et tilvenningsår vi lærte å kjenne hverandres rare vaner, hvordan vi er om morgenen, når vi er sultne, hvordan vi reagerer, hva som irriterer oss og ikke. Siden jeg var arbeidsledig, tok jeg meg av huset. Alt gikk lett.

Andre året ble enda bedre. Vi ble skikkelig et lag og kom inn i en intens forelskelsesfase. Vi ville være sammen hele tiden. Når han ikke var på jobb, var vi uatskillelige. Det føltes som vi var nygifte. Alt fungerte. Jeg følte jeg hadde valgt rett.

Men det tredje året begynte noe å forandre seg. Han begynte å komme sent hjem. Vi pleide å ha på deling av posisjon på telefonene våre, men en dag skrudde han det av uten å si noe. Så kom han plutselig hjem fem eller seks om morgenen, selv om han skulle være på jobb klokken åtte. Han dusjet bare, spiste frokost og dro ut igjen. Han forklarte aldri noe mer. Kranglene ble hyppige.

En dag skjedde det som gjorde inntrykk på meg for livet. Jeg fant sminke på en hvit skjorte foundation og leppestift, både på kragen og ermet. Det var ikke et lite merke, det var åpenbart. Jeg krevde en forklaring. Da sa han noe jeg aldri glemmer at han måtte lete andre steder etter det jeg ikke lenger ga ham, fordi jeg hadde blitt kjedelig og bare tenkte på å holde huset ryddig og rent. Det var mer enn nok for meg. Han sa ikke ordrett Ja, jeg er utro, men han benektet det heller ikke. Han bekreftet det uten å si selve ordet.

Det slo meg helt ut. Jeg gråt hele tiden, kjente fysisk vondt i brystet. Jeg visste verken hva jeg skulle gjøre, eller hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe for meg selv. Jeg begynte å trene igjen. Før trente jeg masse, men etter at jeg flyttet inn hos ham, hadde jeg sluttet. På treningssenteret møtte jeg en mann. Vi begynte å prate. Det var hyggelig. En dag inviterte han meg på en drink, og det var faktisk jeg som foreslo at vi kunne dra hjem til ham. Han sa ja. Vi skulle møtes på ettermiddagen. Begge visste hvorfor.

Samme dag, hjemme igjen etter å ha sett ham på trening, forlot aldri tanken meg: Dette kan jeg ikke gjøre. Jeg kommer til å være utro, men han fortjener det. Men så sa jeg til meg selv: Nei, jeg vil ikke bli en sånn som ham. Jeg bestemte meg for å gjøre det slutt før det gikk for langt.

Jeg ventet til mannen min kom hjem til lunsj. Jeg slapp ham ikke en gang inn på soverommet. Vi satte oss på kjøkkenet, og jeg sa rett ut at forholdet ikke fungerte, at han hadde vært utro, og at jeg ikke trengte vite med hvem eller hvor lenge. At dette tok slutt her og nå. Han ba meg ikke overdrive, påsto at denne andre kvinnen ikke betydde noe, at hun ikke var som meg, at vi kunne ordne opp. Jeg svarte at jeg ikke ville fortsette.

Jeg sa ikke at jeg hadde møtt noen andre eller at jeg ønsket meg en ny mann. Jeg bare sa at jeg dro. Koffertene var allerede pakket. Han spurte hvor jeg skulle, om jeg hadde noen å dra til. Jeg svarte at det ikke spilte noen rolle, at jeg ville finne ut av det.

Jeg gikk ut av det huset med koffertene mine og dro hjem til han andre mannen. Da han så meg med bagasje, ble han redd. Jeg forklarte at jeg akkurat hadde forlatt ektemannen min, og at jeg dagen etter ville dra tilbake til hjembyen min. Jeg ville bare være der med ham denne natten. Han sa ja.

Den natten var det sterkeste jeg har opplevd noen gang. Jeg vet ikke om det var på grunn av sinne, sorg eller alt som hadde bygd seg opp gjennom årene, men det var noe helt annet enn jeg noen gang hadde kjent, selv sammen med eksmannen min.

Dagen etter kjøpte jeg billett og reiste tilbake til Bergen, til hjembyen min. Jeg hadde ingen steder å bo, så jeg flyttet hjem til foreldrene mine. Jeg ville ikke vite noe mer om eksmannen min. Dette skjedde for to år siden. I dag er jeg alene, jobber igjen, bor i leid leilighet og angrer ikke et sekund på beslutningen jeg tok. Jeg var på randen til å være utro, men jeg visste å stoppe i tide, gjøre det slutt først og ikke synke til det nivået som han hadde gjort mot meg.