Da kona skulle til veterinæren med hunden, begynte hun å tenke at hun hadde gjort en skjebnesvanger feil. Nå har vi to uheldige skapninger i huset – ikke bare én… Dette ble tydelig da kattungen kom hjem (eller rettere sagt, ble funnet i søpla). Kona gikk ut for å ta ut søpla, men kom hjem med et nytt familiemedlem – Neflus, døpt etter “uheldig”. Først hoppet han med forpotene rett i varm borsjtsj, før han klarte å få bakpotene i en skål med rømme. Etter det ballet det bare på seg… Neflus havnet stadig vekk i trøbbel: forstuet alle fire beina fra senga, fikk kopper og glass i hodet, landet rett i saltet så alle måtte beskytte det med hendene… Tre ganger fikk han støt, men veterinæren reddet ham hver gang. Han prøvde å drukne seg i bøtta til gulvvasken, og lærte oss at bøtter må passes på. Han hoppet aldri riktig, slo seg på alt – hjørner, speil, armlener… Kona prøvde alt, tok ham til “kloke koner” som skulle fjerne uflaksen med egg, men etter at han knuste serviset deres, ville ingen ta imot ham. En venninne anbefalte til slutt å skaffe ham en venn – kanskje en til katt, eller en liten hund. Datteren og kona jublet da de fikk råd til en fryktinngytende chihuahua – Rambo. “Fryktinngytende”, for har du sett dette dyret på nært hold og hørt hvordan det bjeffer (eller hoster)? Neste dag ble alt klart: Huset vårt hadde mus, og Neflus elsket å observere dem og leke sisten, så vi hadde musefeller. Det var Rambo som havnet i en felle, og kona måtte til veterinæren. Der tenkte hun: Nå har vi to uheldige skapninger, ikke bare én! Neflus tok ham under sine vinger. Sammen havnet de i trøbbel – med maur, veps, bier, gæs, høner… Mer styr enn noen gang. Men så endret alt seg en dag da mannen skulle til jobb. Neflus kastet seg foran døra og nektet å slippe forbi, og da mannen prøvde å dytte katten vekk, sprang lille Rambo til unnsetning, hostet sitt fryktinngytende bjeff og satte seg foran Neflus. Mannen ga opp, ropte på kona – og akkurat da kom et vilt brøl utenfor: en melkebil uten bremser krasjet fullstendig inn i bilen vår… Fra da av spurte alltid mannen om alt var trygt før han gikk ut, og Rambo svarte med et smil og et nikk. Folk tror kanskje uflaksen deres er over, men begge havner fortsatt stadig i trøbbel. Likevel teller vi ikke lenger tap eller klager over uflaks – nå blir de bare båret, kost med, vasket av rømme og borsjtsj, Neflus har fått klorebrett i alle hjørner, Rambo den fineste halsbåndet. Og selv om Neflus fortsatt sover i fotenden, ramler ned og hyler midt på natta til Rambo kommer løpende for å beskytte ham, så er de lykkelige. Familien flytter dem midt mellom seg i senga og sover til morgengry. For det handler – som alltid – bare om én ting: kjærlighet. Neflus og Rambo er ikke elsket fordi de er heldige eller uheldige, men bare fordi de er – og det er den største lykken!

Du, hør her Jeg må bare fortelle deg om det som skjedde med oss etter at Silje tok hunden vår til veterinæren. Allerede på vei dit begynte hun å lure på om hele idéen med å skaffe flere dyr kanskje var en tabbe. For nå har vi ikke bare én uheldig skapning i huset, men to stykk og det er helt vilt!

Altså, det startet jo med pusen vår. Eller, sånn halvveis vår Han dukket liksom bare opp en dag. Vel han ble faktisk funnet av Silje da hun gikk ut med søpla. Noen hadde rett og slett dumpa et bittelite kattebarn i søppelcontaineren utenfor blokka. Silje skulle bare kaste søpla, men kom hjem med en mjauende mini i armene. Vi kalte ham Ulf for det betydde noe i retning av «den uheldige» i denne sammenhengen.

Allerede første kvelden, før vi rakk å skjønne at han var mesteparten uflaks med pels, klarte han å dyppe begge framlabbene i en glovarm gryte med lapskaus. Silje prøvde å redde ham ut, og under det dramaet datt bakbeina hans rett i en bolle med rømme som stod på benken. Og etter det ballet det bare på seg.

Ulf kom seg liksom aldri ut av knipene. Han klarte å forstue samtlige fire bein etter å ha hoppet ned fra senga ingen ting høyt eller dramatisk. Han rev ned glass, vaser og eggeglass når han prøvde å hoppe opp og ned fra stoler og bord, og traff ofte seg selv i hodet med de samme tingene. Hvis det stod ei saltkvern på bordet, kunne du vedde på at Ulf ville lande med snuta midt i den.

Tre ganger fikk han støt av ledningene bak TV-en, og veterinæren har på mirakuløst vis fått liv i ham alle gangene. Han har forsøkt å drukne seg i vaskebøtta flere ganger, og siden den gangen går ingen bøtter med vann ubemannet i dette huset.

Ulf hopper dessuten alltid på snåle steder. Treffer aldri der han skal. Han dæljer borti dørkarmer, speil og armlener Altså, jeg vet ikke om du skjønner hvordan det er å leve med ham det er et lite eventyr hver dag.

Silje bar ham til kloke koner i bygda, og de humret og lo, men tok seg betalt og rullet bort uflaksen med egg. Men etter at Ulf hadde knust serviset hjemme hos hver eneste én, nektet både «hekser» og «kvakksalvere» å ta ham inn mer. Han fikk notorisk rykte for å bringe uflaks.

Til slutt var vi begge slitne av alle uhellene og ba en venninne om råd. Hun mente den eneste utveien var å finne ham en kompis en til katt, eller kanskje til og med en hund.

Det tente et håp hos både Silje og dattera vår. Vi la faktisk ut ganske mye penger rundt fem tusen kroner, du vet og kom hjem med det ekleste lille vesenet ingen av oss egentlig hadde lyst på: en chihuahua. Vi kalte ham Bamse. For, tro det eller ei, det var kanskje det siste navnet som ville passet rasen og skjønnheten hans, men det måtte nesten bli sånn. Han ser jo nesten ikke ut, og lyden han lager Du må nesten ha hørt en chihuahua bjeffe for å forstå det høres ut som om han hoster mer enn noe annet.

Men så skjønte vi poenget allerede dagen etter. Vi bor jo i en eldre enebolig litt utenfor Drammen, og det er mus overalt. Ulf elsker å sitte og se på dem eller leke katt og mus, bokstavelig talt. Derfor hadde vi satt ut musefeller. Og det var selvfølgelig der Bamse havnet, han også.

Silje måtte kjøre den hylende lille byltet til dyrlegen mens hun spurte seg selv om hun hadde rota alt til. Nå hadde vi to uheldige husdyr!

Det rare var at Ulf tok omsorg for den kakaohodede hunden med en gang. De gikk ut i hagen sammen, og du måtte virkelig passe på dem. De havnet stadig i trøbbel brobryting med maur, veps, humler, det hender at gjess eller høner hakker etter dem Det er ikke måte på.

Men så, her kommer det: En morgen var det mannen min, Andreas, som gjorde enda en hverdagstragedie til et eventyr. Han var på vei ut døra med kaffekoppen i hånda, klar for å kjøre til jobben bilen sto parkert rett foran huset, så klart. Akkurat denne morgenen hadde Ulf allerede sølt ut kaffen og slått brødskiva hans i gulvet, men i stedet for å gjemme seg under spisebordet, stilte han seg i veien for døra som en vegg.

Andreas prøvde å dytte ham bort, men fikk et rapp av klør og hevet rygg tilbake.
Din pest og plage! ropte han, Ikke nok med at du søler kaffe og brødskive, nå fiker du til meg også? Kom deg ut av veien!
Han skulle til å dytte Ulf vekk med foten, da plutselig hele chihuahuaen, hostende og bjeffende, spratt fram fra under sofaen og stilte seg foran Ulf, som en skjelvende liten bodyguard!

Bamse, denne tynne knerten, stilte seg i forsvarsposisjon, viste tennene sine og så på Andreas med et blikk som ropte: Ikke rør kjæresten min, du får gå over min døde kropp først!

Andreas fnyste og ropte:
Er dere seriøse, eller? Jeg har dårlig tid!

Så løp han inn til Silje, som fortsatt sov og raste:
Nå må du komme deg opp, jeg må på jobben og de to blokkerer døra!
Silje gnidde søvnen ut av øynene og kom ut sammen med ham for å se. Akkurat da hørtes et brak utenfra.

Vi løp ut og ser at en stor melkebil uten bremser hadde torpedert bilen vår, rett utenfor porten vår. Hele bilen var en eneste metallhaug. Kaffekoppen datt i bakken og melkebilsjåføren måtte kjøres bort i ambulanse med hjerteinfarkt.

Og etter det Andreas tør alltid å gå ut, men stopper alltid opp foran døra, kikker på Ulf og Bamse og spør: Er det trygt der ute i dag, gutter?
Bamse bruser med «fjæra» og Ulf nikker alvorlig.

Tror du de har blitt heldigere? Langt ifra! De fortsetter å havne i alle mulige og umulige situasjoner. Men nå er det ingen som fortviler over skadene eller tar seg til hodet og roper om uflaks. Nå ler vi. Nå bærer vi Ulf og Bamse rundt, tørker bort rømme, grytekraft og whatnot, gir dem klorebrett i hvert hjørne, kjøper pene halsbånd og myke senger.

Senga står klar, men du kan jo gjette hvor Ulf heller vil sove nemlig i fotenden hos oss. Og han ruller jo ut av senga minst én gang per natt, hyler, og selvfølgelig Bamse er på plass på noen sekunder, bjeffer/kremter, og skal beskytte ham mot hvem som helst.

Etter en halvtime med kaos ligger hele familien samlet i dobbeltsenga, med pus og Bamse mellom oss og slik får vi sovet fram til morgenkvisten.

Og hvis du ikke skjønner poenget midt oppi all denne galskapen, så ikke tenk så mye på det. For det handler om kjærlighet. Og jeg lover deg vi elsker Ulf og Bamse, ikke fordi de er heldige, eller uheldige, men bare fordi de er våre. Og det er faktisk den aller største flaksen vi kunne hatt.