Gamle Harald reiste seg sakte opp fra senga og støtte seg mot veggen mens han subbet over til det andre rommet. I det svake lyset fra nattbordslampa skuet han med dårlige øyne mot kona si, som lå urørlig:
«Hun rører seg ikke! Kan hun være død?», tenkte han engstelig, sank ned på kne og lyttet. «Nei, det virker som hun puster.»
Han reiste seg igjen og ruslet sakte inn på kjøkkenet. Der tok han seg et glass kefir og gikk på do før han tuslet tilbake til sitt eget rom. La seg ned på senga, men søvnen ville ikke komme:
«Vi er begge nitti år, Astrid og jeg. Så lenge vi har levd! Snart dør vi nok, og så er det ingen her hos oss. Dattera vår, Grete, døde før hun ble seksti. Sønnen vår, Ivar, døde mens han satt inne. Barnebarnet vårt, Sigrid, bor nede på kontinentet; i Tyskland har hun bodd kanskje i tjue år nå. Tenker nok ikke på oss gamle besteforeldrene engang. Nå har hun sikkert voksne barn selv.»
Uten at han merket det, sovnet han.
Han våknet av en forsiktig hånd som rørte ved ham:
Harald, er du våken? hvisket en stemme.
Han åpnet øynene. Over ham lente Astrid seg.
Hva er det, Astrid?
Du lå så stille. Jeg ble redd, trodde kanskje at du var død.
Jeg lever ennå! Sov du, du også!
Han hørte subbende steg. Lyset ble tent på kjøkkenet.
Astrid Kristiansen drakk litt vann, besøkte toalettet og gikk til sitt eget værelse. Der la hun seg ned og tenkte:
«En dag våkner jeg vel, og så er Harald borte. Hva gjør jeg da? Eller kanskje jeg går først? Han har alt ordnet med begravelsen vår. Jeg hadde aldri trodd man kunne planlegge sin egen gravferd. Men bra er det jo også. Hvem skulle ellers sørge for oss? Barnebarnet et glemt oss. Bare naboen, Ragna, kommer innom. Hun har nøkkel til leiligheten vår. Harald gir henne ti tusen kroner av pensjonen vår hver måned. Hun handler mat og medisin til oss. Hva skal vi ellers med pengene? Og vi klarer jo ikke engang gå ned fra fjerde etasje alene lenger.»
Da Harald åpnet øynene neste morgen, skinte sola inn vinduet. Han gikk ut på balkongen og så den grønne toppen på et gammelt heggtre. Et smil gled over ansiktet hans:
«Vi fikk se sommeren i år også!»
Han gikk for å se til kona si, og fant henne sittende tankefullt på sengekanten.
Astrid, ikke sitt her og vær trist! Kom, jeg har noe å vise deg.
Åh, jeg er så sliten i dag, svarte hun og strevde seg opp. Hva er det for noe?
Kom nå, det er verdt det!
Han støttet henne forsiktig bort til balkongen.
Se, hegga er blitt grønn! Du sa vi ikke fikk oppleve flere somre, men det gjorde vi.
Ja, sannelig! Og så deilig med sol.
De satte seg sammen på benken ute på balkongen.
Husker du da jeg ba deg med på kino? Vi gikk på gymnaset, og akkurat da slo hegga ut i grønt.
Slike ting glemmer man aldri. Hvor mange år har gått siden det?
Mer enn syttifem Syvti år og vel så det.
Lenge satt de og mintes ungdommen sin. Mye forsvinner med alderen, til og med det som skjedde i går, men ungdomstiden den glemmer man aldri.
Nå, nå har vi pratet nok! utbrøt Astrid og reiste seg. Vi har ikke engang spist frokost.
Astrid, lag en ordentlig te! Jeg er lei av bare denne ugressblandinga.
Vi får jo ikke lov til noe annet.
Jaja, men la det i det minste være svakt, og ta en teskje sukker oppi.
Harald drakk sin svake te med en liten skive brunost til og mintes hvordan frokostene engang bestod av sterk og søt te, og gjerne boller eller lefser til.
Da kom naboen Ragna inn. Hun smilte vennlig:
Hvordan går det med dere?
Hvordan tror du det går med oss nittiåringer? svarte Harald med et skråblikk.
Ja, når du kan spøke, er det sikkert ikke så verst med dere. Skal jeg handle noe til dere?
Ragna, kan du kjøpe litt kjøtt? ba Harald.
Men dere skal jo ikke ha kjøtt…
Kylling kan vi spise, det har legen sagt.
Jaja, jeg kjøper det. Jeg kan lage kyllingsuppe med nudler!
Ragna, kjøp noe til hjertet mitt også, ba Astrid stille.
Jeg kjøpte jo medisiner til deg sist uke.
De er brukt opp.
Skal jeg ringe fastlegen?
Nei, det trengs ikke.
Ragna ryddet bordet og vasket opp før hun gikk.
Astrid, la oss sette oss på balkongen igjen, foreslo Harald. Vi kan varme oss litt i sola.
Ja, mye bedre enn å sitte inne i denne kvelende lufta.
Ragna kom tilbake, stakk hodet ut på balkongen:
Har dere savnet sola?
Ja, her er det godt å sitte, Ragna! smilte Astrid.
Jeg kommer straks med grøt til dere, og så skal jeg snart koke suppe til middagen.
Snill dame, sa Harald idet Ragna gikk. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du gir henne bare ti tusen i måneden.
Astrid, vi har jo skrevet leiligheten over på henne, og notar har bevitnet alt.
Men hun vet det ikke ennå.
De ble sittende på balkongen til middagen var klar. Og til middag fikk de kyllingsuppe rik på småbiter av kjøtt og møre poteter.
Slik pleide jeg å lage for Grete og Ivar da de var små, husket Astrid.
Og nå får vi andre enn oss selv til å lage mat, sukket Harald tungt.
Slik er vår skjebne, Harald. Når vi dør, er det vel ingen som gråter for oss to.
Nå må vi ikke sørge mer, Astrid. Kom, la oss hvile oss litt!
De sier med rette: «Gammel er som barn igjen». Alt er som i barndommen; pure supper og middagslur og formiddagsmat.
Harald slumret litt, men kjente uroen krype. Kanskje været forandrer seg? Han gikk ut på kjøkkenet, der to glass med saft sto og ventet omsorgsfullt satt fram av Ragna.
Han tok begge glassene og bar dem varsomt inn til Astrid, som satt for seg selv og så ut vinduet.
Hva tenker du på, Astrid? smilte han. Ta deg litt saft!
Hun tok imot og nippet:
Får du ikke sove heller, du?
Det er været, blodtrykket lever sitt eget liv.
Jeg har også vært dårlig i dag, sa Astrid stille og ristet på hodet. Det føles som jeg ikke har lenge igjen å leve. Harald, du må sørge for en skikkelig gravferd for meg.
Astrid, du snakker tull. Hva skal jeg gjøre uten deg?
En av oss må jo gå først.
Nei, nå får det være nok. Kom, vi går på balkongen!
De satt ute til kvelden. Ragna kom med ostekaker til kveldsmat, og etterpå satte de seg og så på TV. De så alltid på TV før de la seg, helst gamle komedier eller tegnefilmer fra den tiden de var unge, for noe nytt klarte de knapt å følge med på.
I kveld så de bare én tegnefilm. Astrid reiste seg sakte fra sofaen:
Nå går jeg og legger meg. Er trøtt i kveld.
Da legger jeg meg også.
La meg få se skikkelig på deg, Harald, ba hun plutselig.
Hvorfor det da?
Vil bare se.
De satt lenge og så på hverandre, som om de mintes all ungdomstidens håp og forventninger.
Kom, jeg følger deg til senga di, sa Harald.
Astrid tok Harald under armen. Sakte gikk de sammen.
Han brettet teppet godt rundt henne, så gikk han til sitt.
Noe tungt og urolig trykket i brystet hans. Søvnen kom ikke. Han syntes det var som om han ikke hadde sovet i det hele tatt, men klokken viste at det var blitt to om natten. Da gikk han inn til kona.
Hun lå der med åpne øyne, og stirret i taket.
Astrid!
Han tok hånden hennes. Den var kald.
Astrid, Astriiid!
Brått ble også Haralds pust tung. Han kom seg opp, hentet de ferdigpakkede dokumentene, la dem på bordet.
Han gikk tilbake til kona. Stirret lenge på ansiktet hennes. Så la han seg tett inntil, lukket øynene. Og han så Astrid ung og vakker, som for så mange år siden, gå bortover mot det lyset som skimtes langt borte. Han løp etter, rakk henne, tok hånden hennes
Neste morgen kom Ragna inn på rommet deres. Der lå de sammen, smilende begge med samme milde, lykkelige utrykk.
Da hun forstod hva som hadde skjedd, ringte hun ambulansen.
Da legen kom, så han på dem og ristet lett på hodet:
De døde sammen. Tydelig at de elsket hverandre sterkt.
De ble hentet. Ragna satte seg tungt ned ved bordet og der så hun begravelsesavtalen og… testamentet med hennes navn på.
Hun la hodet ned på armene og gråt.
