LIVET, SOM MÅNEN: NOEN GANGER FULLT, NOEN GANGER KNAUST
Jeg trodde ekteskapet vårt var urokkelig og evig, som universet selv. Men akk
Vi møttes på medisinstudiet, jeg og mannen som skulle bli min. Det var på femte året vi giftet oss. Svigermor overrakte oss en tur til Jugoslavia (nå Slovenia) og nøkler til leiligheten i bryllupsgave. Og det var bare starten.
Som ektepar flyttet vi rett inn i en romslig treroms. Svigerforeldrene mine var alltid til stede og hjalp oss på alle vis. Hvert eneste år dro jeg og Eirik på reiser gjennom Europa, takket være foreldrene hans. Vi var unge og lykkelige hele verden lå for våre føtter. Eirik var virolog, jeg var allmennlege. Vi jobbet, vi hjalp, vi elsket. To sønner kom til verden: Daniel og Sindre.
Nå, mange år etter, ser jeg klart hvordan livet mitt på den tiden fløt som en bred, dyp elv. Jeg kan si med sikkerhet at jeg badet i velstand og trygghet gjennom hele det tiår lange ekteskapet. Så knakk alt sammen på et øyeblikk.
Ringeklokken. Jeg åpner døra. Utenfor står ei ung, pen og tilsynelatende fortvilet jente.
Hvem leter du etter, jente? spør jeg vennlig.
Er du Sigrid? Da er det deg jeg skal til. Kan jeg komme inn? sier den fremmede, usikkert.
Kom inn, sier jeg nysgjerrig.
Når jeg ser nærmere på henne, legger jeg merke til en svakt synlig gravidmage.
Sigrid, jeg heter Tiril. Jeg skammer meg, men jeg elsker mannen din veldig høyt. Eirik elsker meg også. Vi skal ha barn sammen, sier hun plutselig.
Hm Det var da uventet. Var det alt? kjenner jeg hvordan det koker i meg.
Nei, sier hun, og drar frem en liten gaveeske fra kåpelommen sin. Vær så snill, Sigrid. Dette er til deg.
Jeg åpner boksen. Et tynt gullringer ligger der.
Hva skal det bety? Prøver du å kjøpe mannen min? Eirik er ikke til salgs! Ta den tilbake! sier jeg og smeller esken igjen, rasende.
Sigrid, jeg ønsker ikke å såre deg! Jeg vet jeg har gjort deg vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet både du og barna dine vil lide. Mamma pleide å si: «Jenta mi! Forelsker du deg i en annens mann, ødelegger du alt for deg selv!» Men jeg klarer ikke å leve uten Eirik! Ta ringen, i det minste. Kanskje jeg føler meg litt bedre, sier Tiril og bryter ut i gråt.
Et øyeblikk føler jeg med henne. Men hvem synes synd på meg? Denne storsjarmøren stjal lykken min, og jeg skal synes synd på henne … Jeg presser gaven tilbake til henne og viser henne ut og i det øyeblikket begynte livet mitt å rase.
Svigermor ringer og forteller at Eirik flytter ut. Mette, svigermor min, kommer for å hjelpe ham å pakke. Jeg peker på skapet hans uten egentlig å tro på det som skjer. Mette legger pent alt sammen i kofferten hun har tatt med.
Sigrid, vi er familie uansett. Eirik og Tiril de to finner alltid veien til hverandre, uansett hvor de går, sier svigermor og prøver trøste.
Et halvt år senere får Eirik og Tiril en datter. Senere får jeg høre at Eirik adopterte Tirils datter fra hennes første ekteskap. I mellomtiden har han ikke en eneste gang besøkt Daniel eller Sindre. Han sendte litt småpenger gjennom svigermor, noen få hundrelapper, det som skulle regnes som barnebidrag. Dette var på nittitallet.
Jeg blir lagt inn på sykehuset med nervøst sammenbrudd. Guttene blir boende hos svigermor. Hun elsker dem og skjemmer dem helt bort. Da jeg kom ut av sykehuset, dro jeg straks til Mette for å hente guttene men de nektet å bli med meg hjem. De fikk så god mat hos farmor, ingen kjeft, godteri hver dag. Jeg hadde ingenting å stille opp med.
Mette, mens hun holdt rundt guttene, ba meg:
Sigrid, la guttene bli hos oss en stund. Du skal jo uansett bytte leilighet, og barn trenger ro. Vi har bestemt sammen med Eirik at du ikke kan klare å betale for treroms alene. Du klarer deg vel med en ettroms?
Sånn, tomhendt, ruslet jeg tilbake til tomheten. Ikke bare mistet jeg mannen min, men nå stod barna mine også for tur.
Leiligheten måtte jeg bytte vekk. Jeg endte opp i en knøttliten enroms, uten oppussing, malingsflass på veggene, gammeldagse rør, tregulv som knirket.
Guttene mine ble boende hos farmor og farfar. Jeg fikk kun besøke dem på de store høytidene.
Sigrid, ikke forstyrr balansen deres nå. Guttene trenger ro, sa Mette stille. Du må finne lykken din et annet sted.
Etter hvert gled sønnene mine bort fra meg. Hjertelinken mellom oss var tynnslitt gjennom mange år. Ofte ville jeg bare krype sammen i hjørnet av det kalde krypinnet mitt og forsvinne. All livsglede forsvant.
Bestemoren min hadde alltid sagt: «Livet er som månen noen ganger er det fullt, andre ganger er det skrapt.» Jeg skjønte at det ikke kunne fortsette slik jeg ville mistet forstanden. Jeg ville gjøre noe … sprøtt, uventet. Nok var nok. Jeg hadde jo vært en mønsterelev og blitt ferdig på medisinstudiet med toppkarakterer.
Så blir jeg sendt på konferanse til Frankrike. Der møter jeg en ung mann. Jovan, en serbisk kollega. Forstår fortsatt ikke hvordan vi kommuniserte så godt ord var overflødige. Vi falt hodestups for hverandre.
Ti dager gikk fort, så var jeg tvunget hjem igjen. Jeg ville ikke. Disse tilfeldige dagene med Jovan fikk meg til å føle meg levende igjen. Jeg glødet! Så fulgte flere bekjentskaper og farvel, ingenting seriøst. Bare flyktige møter.
En dag sier svigermor Mette:
Sigrid, du har blitt så flott! Du er rene vårkvinnen!
Men likevel var jeg stadig alene. Min beste venninne, Ingrid, skulle flytte for godt til Hellas og inviterte meg på avskjedsbesøk. Ingrid var ugift og barnløs.
Sigrid, jeg skal gifte meg med greker. Jeg er lei av norske drankere. Nå vil jeg leve som en normal kvinne, sa Ingrid gjennom tårer.
Hvorfor gråte nå da? Du begynner jo på nytt, og førti er ingenting! Jeg forsto ikke tårene hennes.
Men sånn er det, Sigrid! Min Aleksander vet ingenting. Jeg vil at du skal møte ham. Kanskje du kan trøste ham. Ta ham! Jeg gir ham til deg! sa Ingrid og lo tørt.
Vel, frieren står på dør, syltetøyet på bordet Jeg tok meg av denne forlatte mannen.
Så ble Aleksander min ektemann. Han hadde én stor feil, men det ødela alt det andre gode ved ham. En gave er en gave, men denne var skjemmet. Aleksander drakk, ustanselig. Men kjærligheten er blind selv fanden ser tiltalende ut en gang iblant. Jeg kunne ikke forestille meg et liv uten denne drankeren! Og slik begynte runddansen.
Avrusning, rehabiliteringssentre, tårer. Alt forgjeves. Jeg passet alltid på ham. Aleksander sa bare:
Sigrid, det er du som ønsker at jeg skal bli avholds, jeg gjør ikke.
Likevel vurderte jeg aldri å forlate ham. Jeg tenkte, han er min, tross alt ensomheten er verre. Hvorfor skulle ikke jeg kjempe for min mann, slik Tiril kjempet for å ta min? Sju år tok den kampen
Aleksander stanset. Han fikk jobb som sjåfør på likhuset. Det han så der daglig, var nok for ham. Men jeg var lykkelig. Det må høres grotesk ut, men nå hadde jeg endelig en stødig mann. Han kom hjem stille, ettertenksom og edru.
Ingrid, når hun av og til besøkte oss fra Hellas, ble alltid overrasket:
Aleksander, sluttet å drikke? Jeg tror det ikke!
Jeg lo og svarte:
Bytterett gjelder ikke!
Guttene mine er voksne nå, i begynnelsen av trettiårene. Ingen av dem giftet seg, etter å ha sett alt de voksne holdt på med i barndommen. De har forsøkt seg på familieliv, men barnebarn kan jeg bare drømme om.
Og om eksmannen min Den andre kona hans, Tiril, drakk seg bort. Deres datter oppdrar nå sitt eget barn alene. Eirik giftet seg tredje gang, denne gangen med helsesekretæren på klinikken. Rett før det ba han forsiktig sønnene våre om råd:
Tror dere mamma vil prøve på nytt?
Jeg svarte uten å nøle: Ikke før sola står opp i nord! Med andre ord, aldri.
