Det var en gang ei kvinne som het Signe Steinseth, og hun drømte om å gifte seg på nytt denne gang skulle det bli riktig. For den første gangen… ja, den hadde hun alt opplevd. Sønnen, Eivind, var nå tjue år gammel.
For lenge, lenge siden kom Signe hjem fra et seminar et døgn tidligere enn planlagt. Synet som møtte henne skulle prege resten av livet hennes ektemannen halvnaken ved å re opp sengen i soverommet, mens Signes beste venninne sto på kjøkkenet i hennes morgenkåpe og kokte kaffe. En klassisk historie om svik. Skilsmissen var uunngåelig og kom på dagen. Venninnen ble slettet fra alle telefonkontakter og Signe ville ikke undersøke de skitne detaljene det fantes grenser. Hun kastet ektemannen ut med klærne hans, og forbød Eivind å ha kontakt. Da var Signe ennå ikke tretti år gammel.
Over ti år gikk. Signe tok først hovedfag, så doktorgrad i nordisk språk, og da hun fylte førti var hun blitt professor og leder for avdelingen ved lærerhøgskolen. Respektert, men ensom. Hun hadde ikke mistet håpet om å finne en verdig livsledsager og mente hun hadde mye mer liv å leve enn å bare sy og strikke.
Beilere var det, men ingen ble igjen ved hennes sjels havn. En tok mot til seg allerede etter første kaffekopp: ville gifte seg med Signe, lånte penger (“vi er jo nesten familie nå…”) og forsvant sporløst. En annen var enkemann på desperat jakt etter mor til sine barn tre stykker og foreslo at Signe straks flyttet inn og lagde middag til hele familien. Den gangen måtte Signe gråte da hun kom hjem. Hun syntes synd på de farløse barna, syntes synd på mannen, men å bære et helt nytt ansvar på sine skuldre nei, det orket hun ikke. “Er jeg kanskje egoist?” tenkte Signe.
Valgmulighetene tynnet ut for hvert år. Da all håp var i ferd med å slukne og hun ville sette punktum, da steg han fram, som fra tåken.
Han het Amir Solheim og var student fra Marokko. Han var 28 år, og hadde en gang vært Signes student ved høgskolen. Amir hadde etablert seg i byen med et lite bilverksted. En dag stanset Signe for å fylle bensin, og det viste seg at Amir eide stasjonen. De lo og mimret om universitetsårene, Amir ga henne visittkortet sitt. “I tilfelle du trenger noe…”
Snart kom Signe innom hver uke for å fylle tanken, men også for å hilse på Amir. Han inviterte henne ut, til restaurant og konsert, men Signe avslo alltid hun trodde ikke helt på hans oppriktighet. Men Amir ga seg ikke. Hun mintes hvordan Amir skilte seg ut fra de andre studentene: usedvanlig flittig og høflig, og snakket plettfritt norsk. Han var en vakker mann alle studentjentene bet seg merke i ham. En gang hadde han gitt Signe en utskåret eske med en lapp inni. Da hun leste “Professor Signe! Jeg elsker deg!” ble hun både rød og hvit, rev lappen i ørsmå biter. Trodde det var en spøk. Hun ga boksen tilbake, løp bort.
Neste dag oppsøkte Amir henne på kontoret.
Unnskyld, jeg ville ikke såre deg. Jeg liker deg virkelig, sa han stille.
Signe tok imot unnskyldningen og ba han gå til auditoriet. Etter det holdt Amir aldri mer på åpenlys kontakt, men kastet nysgjerrige blikk hennes vei.
Nå var rollene annerledes. Skulle hun tillate seg å føle noe for Amir? “Vi er bare en mann og ei kvinne nå. Livet er kort…” tenkte Signe med hjertet i halsen.
Hun lot seg rive med. En kort forelskelse begynte. Første møte, en vårkveld ved fjorden, var uforglemmelig. Amir var oppmerksom, varm og morsom det var slike menn Signe trodde neppe fantes i virkeligheten. Aldersforskjellen spilte ingen rolle.
Signe ga Amir et norsk navn Arne for moro skyld, og han kalte henne Liv. Signe hadde aldri kjent seg så elsket, aldri vært mer levende.
Men Amir spurte henne aldri om giftemål. Han forberedte seg på å reise tilbake til Marokko. Familien hadde valgt en brud for ham, Aicha, sytten år gammel, fra en ærbar familie. Signe visste hun ikke kunne eller ville reise fra Eivind, eller moren sin. Amir visste nok også at hans gamle mor ville aldri godkjenne en voksen, norsk kvinne som svigerdatter.
“Sitt eget grovbrød smaker bedre enn fremmed kringle,” sa Signe til seg selv og bestemte seg for å gi all sin oppsamlede kjærlighet til Amir, uten tanke på i morgen.
“Hvor mye kvinnelykke har jeg igjen nå? Smuler. Jeg skal elske ham så mye at det nesten gjør vondt,” betrodde Signe til sin mor.
Mor var imot hele forholdet.
Signe, hvorfor denne utlendingen? Det finnes da norske menn her, sa moren. Din eksmann Jørgen banker stadig på. Du kunne vel tilgi ham? Eivind lengter etter faren sin.
Mamma, du husker vel hvordan han svek meg? forsvarte Signe seg.
Ja ja, men han har angret! Og du forsømte ham jo selv med dine studier. Menn må følges med. Mor ga seg ikke.
Signe svarte:
Mor, du tilga aldri pappa heller. Han angret han også.
Det er noe annet. Han gikk lenge før du ble født og fikk tre barn med en annen! Men din Jørgen har ventet i ti år. Eivind forguder ham, avsluttet moren.
Jeg har ingen planer om å gifte meg med Amir, pauserte Signe. Jeg venter bare på at han en dag reiser, for jeg klarer ikke gå fra ham.
Gamle hopper vil også ha sukker, sukket mor.
Og slik gikk tre år. Amir dro hjem til Marokko med et “Jeg holder kontakten, kjære Liv.”
Signe visste det ville komme, men avskjeden var likevel vond. Amir ga henne den gamle esken inni lå en ring, med to små engler som holdt et hjerte av diamant.
Hjertet mitt blir igjen hos deg, sa han.
Han satte seg på flyet.
Ett år senere kom det bryllupsbilde av Amir og Aicha med den skriv: “Min kone Aicha.” Året etter enda et “Min andre kone Samira.” I Marokko er det tillatt med flere koner, skrev Amir i brevene sine.
Signe følte ikke sjalusi når hun så bildene. “Hva veit de små fugleungene om kjærlighet”? Hun la merke til at Amir så trist ut. Kanskje han fortsatt bar på følelser? Selv gammel kjærlighet ruster, tenkte hun, når ny blåser inn.
Sagnet tok slutt. Livet gikk videre. Eivind giftet seg. Da hans datter ble født, ba Signe dem gi henne navnet Liv for at kjærligheten ikke skulle glemmes.
Signe tilga eller kanskje bare synes synd på sin gamle ektemann Jørgen. Han brukte Sigres mor som mellommann. Mamma overbeviste med sine sterke argumenter:
Han har innsett alt. Hvem er vel uten feil? Synden bor i mennesker, ikke i skogen. Ikke alle kan motstå fristelser.
Så nå lever Signe og Jørgen sammen igjen, prøver å holde sammen. Og om kveldene sitter Signe og strikker sokker til lille Liv, med marokkanske mønstre strødd mellom de norske…
