Jenter, dere må gifte dere bare én gang. Hele livet skal dere være trofast mot mannen dere elsker, ikke springe rundt på leting etter noen andre. Da ender dere opp som et halvspist eple, ingen trenger dere da lenger. En gift mann? Fullstendig tabu. Ikke tro at dere bare kan flørte litt og så gå hver til sitt det ender bare i fortapelse. Slike eventyr gir ingen ekte lykke.
Foreldrene mine har vært sammen i femti år. De er mitt forbilde. Min bestemor lærte meg alt dette. Jeg har trodd hvert eneste ord, og jeg har alltid bestemt meg for: ingen utenomekteskapelige forhold, ingen menn eller barn utenom ekteskapet. Slik har det vært fra jeg var tjue.
Veninnene mine bare lo:
Ikke vær naiv, Ingrid! Vent til det dukker opp en gift fyr du faller for, så skal vi se hvor prinsippfast du er…
De vet ingenting om mammas fortid. Før hun giftet seg med pappa, fikk hun Ragnhild, min eldre søster, med en annen mann. Det var en stor skam i hele bygda. Fem år senere kom jeg, men da var mamma og pappa gift. Vi måtte senere flytte fra bygda for å begynne på nytt.
Men mellom meg og Ragnhild har det alltid vært rivalisering, særlig om foreldrenes kjærlighet. Hun er overbevist om at jeg er yndlingen. Evig misunnelse, en evig kamp mellom oss.
Jeg møtte Øystein på dansegulvet på studentklubben i Oslo. Han var befalsskoleelev, jeg var sykepleier, og kjærlighet oppsto fra første dans. Et par måneder senere giftet vi oss, stormende forelsket. Jeg fulgte etter ham som en spurv etter brødsmuler.
Etter befalsskolen ble Øystein utplassert på en militærleir langt unna hjemstedet mitt. Vi flyttet og bygget vårt eget liv. Men snart begynte kranglene, misforståelsene. Ingen å rådføre seg med, mamma bodde i Sverige.
Så ble datteren vår, Ronja, født. Det var på 90-tallet, usikre tider, Norge var i endring. Øystein sluttet i Forsvaret og begynte å drikke stadig oftere. Jeg trøstet og håpet det skulle gå over.
Ingrid, jeg skjønner det er galt, men jeg klarer ikke stoppe, sa han ofte. Når jeg drikker, blir alt lettere.
Etter hvert forsvant Øystein i flere dager, så uker, en gang til og med en måned. Da han endelig kom hjem, dumpet han en koffert sprengfull av kontanter på bordet.
Hvor kommer alt dette fra? spurte jeg mistenksom.
Hvorfor spør du, Ingrid? Du kan bruke pengene, jeg skaffer mer, svarte han stolt.
Jeg gjemte kofferten. Tok aldri en krone.
Så ble han borte i et halvt år. Da han omsider stod der på døra igjen, var han mager, sliten, sint. Øynene var som tomme hull.
Ingrid, ta av deg gullkjedet! Jeg må betale noen folk.
Dette kjedet fikk jeg av mor og far. Ikke faen om jeg gir det fra meg! Hva er det du har rotet deg bort i, Øystein? Du har en familie, husker du det?
Ikke skrik, det er komplisert Men kan du hjelpe meg, elskling?
Redd hentet jeg kofferten.
Her. Ta pengene. Jeg klarer meg med Ronja.
Så åpnet han kofferten.
Har du brukt noe?
Ikke ett øre. Disse pengene er ikke for oss.
Det er for lite uansett, sukket han. Jeg finner en løsning.
Senere den kvelden ga han meg en natt jeg aldri glemmer. Jeg tilga ham alt, elsket ham like mye, hang ved ham med hele mitt hjerte.
Neste morgen pakket han sakene igjen.
Hvor lenge blir du borte, Øystein?
Jeg vet ikke, Ingrid. Men vent på meg.
Så ventet jeg. Ett år gikk. To år.
På sykehuset, der jeg jobbet, begynte overlegen, Morten, å vise interesse. Han var gift. Det holdt meg igjen. Jeg hadde jo egentlig også en mann, selv om Øystein ikke hadde gitt lyd fra seg på over to år. Ikke et eneste brev, ikke én telefon.
Nyttårshelgen nærmer seg. Hele byen lukter klementiner, granbar og barnelatter.
En kveld banker det på døra og der står Øystein.
Jeg løper mot ham, kysser og gråter av lettelse.
Endelig, hvor har du vært?
Vent litt, Ingrid Vi må skille oss. Jeg har fått en sønn. Vil ikke at han skal vokse opp uten far, sa han lavt, uten å se meg i øynene.
Alt svartnet. Jeg følte ikke lenger noe, men innerst inne var det kanskje på tide. Jeg trakk pusten.
Ok, Øystein. Livet blir aldri det samme igjen. Etter juleferien fikser vi skilsmisse. Skal du ikke hilse på Ronja? Hun er hos en venninne, jeg kan hente henne.
Sorry, jeg har dårlig tid. Jeg gir henne en klem siden, svarte han og forsvant.
Det klemmet ble det aldri noe av. Han har aldri sett Ronja igjen. Vår lille familie gikk i oppløsning.
Overlegen Morten merket fort at jeg var ensom og sårbar. Han stormet inn i livet mitt med alt jeg noensinne har drømt om. At han var gift betydde plutselig ingenting lenger. Alle mine prinsipper var pulverisert.
Han var spennende, sjarmerende, jeg klarte ikke stå imot. Tre år var vi sammen, hemmelig. Til slutt fridde han:
Ingrid, la oss gifte oss!
Nei, Morten. Lykke kan ikke bygges på andres tårer ikke på gråten til din kone og datter. Våre veier skilles her, hulket jeg.
Jeg fant styrken til å bryte. Men jeg måtte bytte jobb for å komme meg videre ut av øye, ut av sinn.
Min skjebne ble til slutt Ola. Han var alenefar; moren til gutten hans, Even, hadde fått seg en ny familie. Ola møtte jeg på sykehuset, der han ble behandlet.
Med masse humor og varme vant han hjertet mitt. Even og Ronja, henholdsvis syv og åtte år gamle, fant tonen med én gang. Vi bygde virkelig alt sammen ingen hemmeligheter, ingen skjulte sorger. Jeg har vært heldig. Med Ola fikk jeg et nytt liv, og jeg har passet på ham som et gullkorn i tretti år.
For ikke lenge siden ringte Øystein mamma.
En sånn kvinne som Ingrid finnes ikke maken til.
