PÅ ÅPENT SÅR…
I denne familien levde alle på hver sin kant.
Faren, Andreas, hadde flere ganger vært utro mot kona si. Han hadde både en og flere kjærester på si. Moren, Ingrid, lukket øynene for dette, men var heller ikke selv et eksempel på troskap. Hun brukte mye av tiden sin sammen med en gift kollega. Slik gikk dagene, og de to sønnene deres måtte klare seg selv.
Ingen tok seg egentlig ordentlig av oppdragelsen deres. De hang rundt, ofte uten mål og mening. Ingrid mente at det var skolens ansvar å oppdra barna fullt og helt.
På søndagene samlet familien seg rundt kjøkkenbordet. Da ble det spist middag i taushet, før alle hastet videre til sine egne ting.
Slik hadde familien levd i sitt knuste, syndige, men likevel behagelige lille univers helt til den dagen det utenkelige skjedde.
Da yngstesønnen, Henrik, var tolv år, tok Andreas ham for første gang med til garasjen, hvor han trengte hjelp. Mens Henrik lot blikket sveipe over alle verktøyene, gløttet Andreas innom noen kamerater rett ved, hvor de sto bøyd over en gammel bil.
Brått vellet det tykke, svarte røykskyer ut av Andreas sin garasje, etterfulgt av flammer.
Forvirrelsen rådet. (Senere skulle de få vite at Henrik hadde mistet en tent gassbrenner ned på en bensinkanne.) Panikken spredte seg. Alle nølte. Ilden raste. Noen kastet en bøtte vann over Andreas, og så løp han rett inn i den brennende garasjen. Alle holdt pusten. Etter bare sekunder kom Andreas ut igjen, med sønnen i armene. Henrik rørte seg ikke. Han var brannskadet over hele kroppen, bare ansiktet var uskadd tydeligvis hadde Henrik holdt hendene foran ansiktet. Klærne på gutten var helt borte.
Brannvesenet og ambulansen ble tilkalt. Henrik ble straks fraktet til sykehuset. Han var i live, men såvidt!
Legepersonellet la ham rett på operasjonsbordet. Etter flere timer med grusom venting, kom legen ut til foreldrene og sa med fast stemme:
Vi gjør alt som kan gjøres. Sønnen deres ligger i koma. Sjansen for at han overlever er én på en million. Medisinen har kommet til kort her. Men om Henrik har en vilje så sterk som livet selv, kan mirakler skje. Hold sammen.
Andreas og Ingrid nølte ikke gjennom øsende regn stormet de til nærmeste kirke. De var ute av seg selv, så gjennomvåte at det rant fra klær og hår. Alt handlet kun om å redde sønnen.
For aller første gang gikk de inn i kirken. Det var tomt, rolig og kjølig der inne. Da presten, far John, fikk øye på dem, gikk de bort, famlende.
Far, sønnen vår ligger for døden! Hva skal vi gjøre? hulket Ingrid.
Barna mine, jeg heter far John. Jaja, det er visst bare når det gjelder at folk kommer til Gud… Men fortell meg, har dere syndet mye?
Nei, vel, ikke drept noen, svarte Andreas, og senket blikket under prestens gjennomtrengende øyne.
Men kjærligheten deres da? Den har dere kvalt. Den ligger død mellom beina deres. Mellom en mann og en kvinne i kjærlighet skal det ikke finnes plass til annet men dere kunne lagt en tømmerstokk imellom dere uten at det gjør forskjell! Hør på meg…
Be, barna mine, for sønnens liv, til Sankt Nikolaus! Be med hele hjertet! Men aldri glem, alt skjer om Gud vil. Ikke krev svar, ydmyk dere! Noen ganger må Gud ryste oss for at vi skal forstå. Dere ødelegger sjelen deres uten å merke det. Vend om! Alt kan bli reddet med kjærlighet!
Så sto de der, dryppende av regn og tårer, rystet, som to forkomne andunger, og hørte den bitre sannheten om seg selv. Det gjorde vondt å se på dem.
Far John pekte mot ikonet av Sankt Nikolaus.
Andreas og Ingrid knelte foran ikonet. De ba så det dirret i veggene, gråt, lovet alt i verden…
Alle sidesprang var glemt. Fortiden ble ransaket, tråd for tråd, bokstav for bokstav.
Neste morgen ringte legen Henrik var ute av koma.
Andreas og Ingrid satt allerede ved sykesengen. Henrik åpnet øynene, prøvde å smile da han fikk øye på dem. Men på gutten lå det en voksens maske av smerte.
Mamma, pappa, ikke skill dere, hvisket Henrik så vidt.
Kjære, hvorfor tror du det? Vi er her begge, svarte Ingrid og strøk den varme, slappe hånden hans. Henrik stønnet, og moren trakk forskrekket til seg hånden.
Jeg så det, mamma. Og mine barn skal få deres navn, fortsatte ordene å velte ut av Henrik.
Andreas og Ingrid så stumt på hverandre. De trodde bare gutten bablet i feber. Barn? Hvordan skulle du kunne få barn du kan ikke engang røre en finger! Du er svak, lenket til sengen Om bare det går bra, tenkte de.
Men derfra gikk alt i riktig retning. Alle krefter og alt de eide ble lagt i Henriks behandling. De solgte hytta for å ha nok penger. Synd med garasjen og bilen som brant opp de kunne solgt også det, og fått litt mer til Henriks opptrening. Det viktige var likevel at sønnen overlevde. Besteforeldre hjalp til så godt de kunne.
Én katastrofe hadde samlet familien.
Selv den lengste dagen har en ende.
Året gikk. Henrik var nå på rehabiliteringssenter.
Han kunne gå selv, og klare seg alene.
Der ble han kjent med ei jente, Synnøve. Hun var like gammel som ham, og hadde også blitt brannskadet. Synnøve hadde kun fått ansiktet ødelagt.
Hun hadde vært gjennom mange operasjoner, og skammet seg over arrene. Hun så aldri i speilet hun var redd, hun orket ikke.
Likevel vokste det fram en varme mellom Henrik og Synnøve. Denne jenta skinte av noe, en klokskap og sårbarhet som ikke passet til alderen. Han fikk lyst til å beskytte henne.
All tid utenom prosedyrer brukte de sammen. De delte så mye erfaringen av smerte, blanding av håpløshet og håp, å svelge bitre tabletter, bli vant til sprøytene, alt de hvite frakkene førte med seg. De pratet om alt mellom himmel og jord, og samtalene tok aldri slutt.
Tiden gikk…
Henrik og Synnøve giftet seg stille og nøkternt.
De fikk etterhvert to vakre barn først ei jente, Astrid, så en gutt, Eivind.
Da det endelig så ut til at familien kunne puste ut, kom beslutningen: Andreas og Ingrid ville skilles. Alt som hadde skjedd med Henrik hadde tappet dem fullstendig. De klarte ikke lenger å være sammen. Det gamle ekteparet var utslitte. Begge trengte ro og avstand.
Ingrid flyttet hjem til søsteren sin, litt utenfor byen. Før avreise gikk hun innom kirken for å få far Johns velsignelse. Hun hadde ofte vært der de siste årene, og hver gang takket hun for at sønnen ble reddet.
Far John rettet på henne:
Takk Gud, Ingrid!
Men han likte ikke at hun skulle reise.
Men må du dra, så gjør det, hvile kan noen ganger være til hjelp. Men kom tilbake kone og mann er én kropp, sa han mildt.
Andreas ble igjen alene i leiligheten. Guttene, nå voksne med egne familier, bodde hver for seg.
Tidligere ektefeller besøkte sine barnebarn til ulike tider, og gjorde alt for å unngå å møte hverandre.
På en måte hadde alle det endelig litt godt…




