SKJEBNEN PÅ SYKEHUSET
Frue, ta og stell med ham du, da! Jeg tør knapt nærme meg, langt mindre mate ham med skje, Brita slapp handleposen på sykehussengen der mannen hennes lå.
Nå må du ta det litt med ro! Mannen din blir frisk igjen, men han trenger nøye pleie akkurat nå. Jeg skal hjelpe Eirik på beina, som sykepleier, var det ikke første gang jeg måtte roe ned kona til en tuberkulosepasient.
Eirik var kommet inn i temmelig elendig forfatning, men med gode sjanser. Går viljen hans én vei, går legene den andre, og møtes de halvveis, ja, da er du allerede på plusssiden. Skade bare at Brita, kona hans, ikke hadde sånn stor tro på medisinen. Skal jeg si hva jeg tror? Brita hadde vel allerede forsonet seg med tanken på å avskrive ham.
Og vet du, mange år senere skulle sønnen til Brita og Eirik, nemlig Leif, også få åpen tuberkulose. Brita slo ham rett av bokstavelig talt, men Leif han friskmeldte seg selv, omtrent.
Selv om diagnosen var tung, hadde Eirik ikke mistet humøret. Han dro spøker, lo og prøvde å komme seg ut fra tuberkulose-avdelingen så fort som mulig. I den bygda der familien hans bodde, hadde de ikke engang skikkelig sykehus, så Brita tok sjelden turen. Jeg syntes så synd på Eirik litt sliten type, uflidd og med klær som hadde sett bedre dager.
Eirik, synes du det er greit om jeg tar med noen klær til deg? Ser du mangler tøfler, går jo i pensko. Tar du imot litt omsorg fra meg? Jeg prøver å spøke litt.
Fra deg, Ingrid, kunne jeg spist rottegift om du sa det var medisin. Men la nå vær, du trenger ikke ha med noe. La meg heller bare bli frisk først, Eirik tok hånden min så inderlig.
Jeg slapp hånden løs, og gikk ut fra rommet med hjertet i halsen. For et kaos det var inni brystet. Hadde jeg forelsket meg? Nei da, man ødelegger ikke andres familieskjebne, det er bare tull. Men hjertet mitt hadde åpenbart ikke fått memoet om forbud og fornuft. Ja ja, rett ut i det, da
Jeg ble stadig oftere å finne på Eiriks rom, og vi satt ofte lenge og pratet. Nattvaktene var lange, men vi fikk til noen nære, ærlige samtaler, og det tok ikke lang tid før vi gikk over til å si du til hverandre.
Eirik hadde en sønn på fem.
Leif ligner moren sin, Brita. Du vet, Ingrid, jeg har elsket Brita så høyt. Lagt livet foran beina hennes. Brita, hun er lidenskapelig og uimotståelig, et fyrverkeri på soverommet. Men hun elsker bare seg selv, og slikt er ikke så lett å gjøre noe med. Egoismen hennes tærer, verre enn saltsyre. Nå er det du som steller meg, ikke hun, en fremmed, Eirik sukket tungt.
Men Brita har jo langt å reise, det er kanskje ikke så lett for henne å komme så ofte? prøvde jeg å forsvare henne litt.
Slutt da, Ingrid! Som man sier: Hun elsker mannen og kjøper campingvogn utenfor fengselet. Hun får alltid tid til elskere, uansett hvor langt unna de er. Jeg har hørt rykter, Eirik begynte å bli irritert.
God natt, Eirik, du skal ikke ta så alt på sparket. Det ordner seg, jeg slukket lyset og listet meg ut.
Eirik var langt nede. Han lå hjelpeløs på sykehuset, mens kona moret seg ute med andre menn. Ikke verdens undergang, men for en maur kan jo en liten vanndam føles som et hav.
En uke senere hørte jeg bråk fra Eiriks rom. Jeg ilte inn.
Jeg vil aldri se deg her mer, din tøyte! UT! Eirik hylte mot en vettskremt Brita.
Hun spratt ut av rommet som ei rakett.
Hva skjedde nå? spurte jeg overrasket.
Eirik vendte seg mot veggen og orket ikke svare. Hele kroppen ristet under dyna, og jeg måtte stikke i ham et beroligende stikk.
Så gikk en måned, og Brita kom ikke én eneste gang.
Eirik, skal jeg ringe kona di? spurte jeg forsiktig.
Nei takk, Ingrid, det er ikke nødvendig. Vi skal skilles, svarte han rolig.
På grunn av sykdommen? Men du er jo mye bedre nå, undret jeg.
Husker du jeg kastet ut Brita? Da fortalte hun at hun hadde fått seg kjæreste. Og hun la til han gjerne kunne bo i huset vårt. Du er jo nesten spøkelse, sa hun, og jeg trenger noe mannlige never i huset. Taket lekker Eirik stoppet opp.
Hjelpe meg! var alt jeg klarte å stamme.
Faktisk, ikke lenge etter kom Brita tilbake, med en fremmed kar på slep. Eirik så ham ikke, men fra vinduet så jeg alt. Mannen satt på benken utenfor, røykte nervøst mens han ventet. Etter en times tid spratt Brita ut, kysset ham på kinnet og sa noe vittig før de forsvant hånd i hånd.
Eirik, du skrives ut nå, fortalte jeg ham.
Ingrid, jeg ville egentlig spørre deg om noe Eh, men glem det, han virket rådvill.
Eirik, jeg sier ja. Var det ikke det du ville? Jeg tar sjansen, overraskende selvsikkert.
Eirik åpnet seg:
Ingrid, jeg har ikke noe hjem lenger. Kan jeg bo hos deg? Nå vet jeg hvor jeg har Brita. Hun skal gifte seg igjen.
Eirik, jeg har en datter. Om du vil være stefar til henne, så kan dette bli en skikkelig familie, jeg måtte legge kortene på bordet.
Barn er ingen hindring. Jeg er allerede glad i henne, Eirik så på meg på en måte som fikk meg til å smelte som en snøfnugg på ei varm vott.
Siden har det gått mange år og vintre.
Vi har fått to barn sammen, og det er varmt og godt i vårt lille familierede. Leif, sønnen til Eirik, er ofte på besøk med sin egen familie. Dattera mi fra mitt litt hasardiøse ungdomsliv bor i utlandet nå. For å være ærlig, jeg var aldri gift. Jeg bare snublet og falt i kjærligheten litt for fort, som så mange unge gjør.
Han jeg forelsket meg i, lovet alt. Malte fremtiden vår i vakre toner, men melodien ville ikke spille. Det ble aldri noe av. Men jeg angrer ikke ett sekund.
Så, til Brita. Hun rakk ikke bare én ektemann til, men flere. Fikk en sønn med en eller annen pendler som for så vidt aldri sluttet å pendle. Guttungen hadde psykiske plager hele livet, fikk aldri noen varme fra Brita som alltid holdt én arm avstand. Han vokste mer eller mindre opp alene, og da hun gikk ut av tiden, ble gutten sendt til institusjon.
Nå er vi blitt gamlinger, Eirik og jeg, men kjærligheten er enda ferskere og sterkere enn i ungdommen. Vi rusler sammen gjennom livet, takknemlige for hver dag, hvert åndedrag, og hvert smil.
