KUBBEN MØTER ØKSEN
I dag må jeg bare få ned alle tankene mine, for livet mitt har vært som to steiner som aldri vil passe sammen.
Min kjære tante (heretter Synnøve) giftet seg en gang mest fordi hun følte at alle rundt henne presset henne. De eldre søstrene hennes følte seg berettiget til å mase, og foreldrene hennes var utålmodige. Argumentene deres var som skåret i stein:
Så mye som jenta hopper rundt, men til slutt må hun i sele hun også Eller vil du, Synnøve, vente til håret ditt gråner i flette og bli evig ungkar? I vår slekt finnes det ingen som ikke gifter seg! Hvem skal gi deg et glass vann når du er gammel og svak?
Men Synnøve hadde bestemt seg allerede som barn, etter å ha sett sin egen far en dypt alkoholiserte mann at hun aldri ville ende opp som gift kone. Hun ville satse på karrieren. Men på sin 28-årsdag fikk hun høre så mange formaninger og ønsker fra familien at hun etter hvert lot seg overtale til å stifte familie.
Brudgommen, Eirik, dukket raskt opp. Mest sannsynlig hadde hele slekten jobbet med denne planen lenge. Etter bare to uker med bekjentskap fridde han brått. Synnøve nikket likegyldig og tenkte for seg selv: «Kanskje jeg lærer å elske ham etter hvert.»
Eirik var 33 og hadde en fast karakter.
Det ble et raskt bryllup. Jeg husker fremdeles godt toastmasterens skål: «Elsker du, så gift deg, elsker du ikke, dra hjem til far.» Synnøve skulle mange år senere forstå verdien i dette gamle ordtaket. Så begynte hverdagen uten glede og med mye tomhet. Etter én måned ville hun skilles. Ingenting gledet henne. Hun kjente bare skuffelse. Eirik var sta, kverulerende og altfor påståelig. Synnøve var like urokkelig. Dette ekteskapet kunne bare kalles «kubben møter øksen».
Etter ett år ble familien utvidet. Storken kom med sønnen Lars. Synnøve forsvant inn i morsrollen. Hun overså mannen, la ut soveplass på sovesofaen til ham hver kveld. «Jeg orker ikke, jeg får aldri sove, dessuten gjør ikke du noen ting,» sa hun.
Om sommeren dro Synnøve og Lars på landet til foreldrene. Hun åpnet hjertet for moren:
Mamma, jeg vil skille meg. Jeg kan godt oppdra sønnen alene. Dette familielivet er ikke noe for meg. Av og til vil jeg bare lukke øynene og bli fraktet vekk på kjelke. Jeg passer ikke inn. Jeg hater allerede Eirik. Hvorfor skal jeg dra ut dette?
Moren hadde sitt råd:
Bli her hos oss, jenta mi. Kanskje du begynner å savne mannen din? Ikke gjør noe overilt! Mann og kone er som vann og mel du kan røre dem sammen, men du får ikke skilt dem igjen.
Egentlig hadde Synnøve ikke ventet andre råd fra mamma…
Men selv skjønte hun ikke helt hvorfor hun skulle holde ut. Lars opplever forholdet mellom moren og faren sin. Han kommer til å forstå at kjærlighet mangler. Hvorfor skal han oppta all denne negativiteten? Hvilken livsvisdom skal han ta med seg fra dette såkalte hjemmet?
Synnøves mor hadde holdt ut hele sitt liv. Faren var alltid full, lå på sofaen og stønnet, og moren var på beina fra fem om morgenen. Melket kua, kokte mat til grisene, slo høy, luket potetåkeren Og etterpå ventet det arbeid på bygdas samvirkelag. Bare om vinteren, etter å ha lagt inn høy, tent i ovnen og laget lunsj, fått unna de sultne kaninene, kunne hun hvile litt. Det finnes aldri lite å gjøre på landet
Alle tre søstrene flyttet til byen for å slippe denne «sjarmøret» av et liv på landet. Broren til Synnøve, farens eneste sønn, ble boende med foreldrene. Han led av utviklingshemming. Synnøve forsto aldri: Moren hennes, som visste godt hvem hun var gift med, valgte å få ett barn til? Hvorfor? Da Synnøve spurte, sa moren uforstyrret: Faren din ville ha sønn, jenter har vi hatt nok av…
Foreldrene tok seg av broren til siste stund. Etter foreldrenes død levde han ikke lenge. Han ble 60 år. Han kunne ikke, og ville heller ikke, klare seg selv.
Synnøve tenkte litt og bestemte seg for ikke å påføre moren sorg, men heller reise tilbake til mannen.
To år senere kom sønnen Marius.
Synnøve håpet familien skulle finne lykke med et barn til, men hun tok grundig feil. Eirik ignorerte Marius. Kanskje fordi han lignet på farfar den evige drankeren
Synnøve svelget sine tårer. Men angret aldri på de to sønnene sine. Hun tenkte: «All min kjærlighet skal sønnene mine få. Ikke en dråpe til mannen.» Og slik gikk det, år etter år
Da Lars og Marius ble ungdommer, begynte alt å rase. Drikking, røyk, et tøft språk. Og så begynte de, sammen med faren, å gå imot Synnøve. Hun ville bare ha sønner som var høflige og rimelige, men nei.
Eirik begynte å drikke sammen med guttene. Alt raste sammen. Det var en fryktelig tid. Synnøve fikk ikke gjort noe med disse tre mennene sine.
Tålmodigheten brast, og Synnøve flyttet inn til de gamle foreldrene sine.
Selvfølgelig tok de henne imot. Moren prøvde å lette stemningen:
Synnøve, du ser eldre ut enn meg. Livet har satt spor. Menn, altså
Synnøve kjeftet på moren for å dulle så mye med broren:
Mamma, hvorfor diller du sånn med ham? Du må være streng, ellers klatrer han opp på skuldrene dine!
Moren forsvarte sønnen:
Men Synnøve! Han har ikke så mye vett, men det er blod av vårt blod! Blir aldri kvitt ham. Jeg er med ham til kisten!
Synnøve hadde aldri hatt særlig sans for broren, selv om hun visste det ikke var hans skyld. Hvordan skulle man få friske barn med en som alltid var full? Synnøve og søstrene hadde vært heldige, da faren ikke var like borte vekk på den tiden.
Ett år senere kom Marius til henne og fortalte at faren var død. Drukket seg til døde.
Synnøve felling ikke en tåre, bare sukket tungt:
Ja, det måtte jo ende slik. Vi planlegger å leve lenge, men noen ganger er det slutt med en fingerknips. Hvil i fred, Eirik
Tilbake i byen gikk ikke livet noe lettere med sønnene som voksne menn. Synnøve kjøpte seg et lite hus utenfor byen. Hun ville bare ha ro på sine gamle dager. Lars og Marius ble boende i foreldrenes leilighet.
Etter hvert hadde Lars giftet seg, fått en sønn. Men noe gikk galt, og etter ett år var han skilt igjen.
Marius flyttet inn hos Synnøve etter at han og Lars hadde røket i tottene på hverandre. Grunnen? Marius drakk for mye, Lars ville ikke godta det. Han kastet ut broren etter en slåsskamp. Så ble Marius boende hos moren.
Tiden gikk
Lars giftet seg på nytt, men etter fem år sto han igjen alene i leiligheten. Kona forlot han. Lars kommenterte tørt:
Jeg giftet meg, men gikk rett på isen.
Med tredje kona gikk det like dårlig. Det var kjærlighet og lidenskap, men hun døde plutselig, 40 år gammel, blodpropp. Døden er alltid der du minst aner det. Lars sørget dypt. Senere sa han til moren:
Nå er det slutt med å gifte seg, orker ikke mer. Jeg blir heller alene.
Nå reiser Synnøve fremdeles inn til Lars for å rydde og lage mat til ham.
Marius forble ugift. Han drikker hva han enn kommer over. Noen ganger forsvinner han ut og blir borte. Og så løper Synnøve (i sine 75 år) rundt i nabolaget med bilde av Marius og spør alle:
Har du sett gutten min?
Alle naboene kjenner til dette scenariet. Etter én til to måneder dukker den bortkomne sønnen opp, hel og levende. Synnøve vasker ham, pusser de utslitte skoene, vasker de fillete klærne. Undertøyet må ofte kastes. På spørsmålet «Hvor har du vært?» mumler Marius et eller annet uforståelig. Synnøve er bare fornøyd så lenge han er i live.
Alle visste, bare ikke Synnøve, at Marius holdt til hos en kvinne i nærheten. Hun drakk likør og alle slags skarpe drikker. Marius var alltid velkommen der. Deres felles «rus-elsk» holdt til nye beilere dukket opp, og Marius måtte ut igjen.
Synnøve bar sønnen sin på sin egen pensjon. Alle forsøk på å få Marius i jobb var nytteløse. Fikk han forskudd på lønna, så ble både pengene og han borte. Etter tre dager kom han hjem igjen. «Mor, mat til sønnen din da.»
Synnøve mintes med tristhet sin egen mor, som slet sånn med lillebror. Nå forstod hun fullt ut mors hjertesmerte. Livet hadde gjentatt seg. «Blod er blod, man slipper det ikke unna.»
Nei, lykke er visst ikke for alle.
Når jeg ser tilbake forstår jeg hvor meningsløst det var at Synnøve hoppet inn i giftermålet for slektas skyld. Ikke var det rom for kjærlighet, ikke for sang.
