Da nøkkelen dreide seg om i låsen, kjente jeg hjertet slå så hardt at jeg var redd det skulle hoppe ut av brystet. Sjel min løp henne i møte, pulsen slo i hele kroppen…
Hvor mange feil går det an å gjøre?! Og så så dumme feil! Se her, hva er dette? Alvhild Edvardsen trykket den røde, forseggjorte neglene sin inn i månedsrapporten min så det nesten knakk.
Gå! Gjør det om igjen! Du klarer jo ikke jobben din engang da kan du jo bare si opp! Sjefen min var jo egentlig en pen og stilig dame, men når hun ble sint, så hun ut som en djevel.
Jeg sa ikke et ord, gikk stille ut av kontoret. Det var litt over en time igjen til arbeidsdagen var over. Jeg måtte rekke det. Premien hadde hun allerede tatt fra meg.
Det føltes som om livet var en eneste lang motbakke for tiden, full av hinder. For bare en uke siden ringte jeg mammahun var ikke i humør, som så ofte før, og lagde et voldsomt oppstyr ut av ingenting. Hun la skylden for alt på meg og slang på røret. Slike samtaler kunne jeg aldri helt venne meg til. Jeg ble alltid opprørt etterpå, mistet motet. Nå var jeg redd for å ringe henne igjen.
For to dager siden mistet jeg bankkortet og måtte sperre det og bestille nytt.
Og i går forsvant det eneste levende vesenet i min leilighet: Frøya, min tre-fargede ett år gamle katt, hadde prøvd å fange en fugl på balkongen, falt ned fra tredje etasje og forsvunnet. Jeg så henne reise seg opp fra blomsterbedet under, børste av seg og gå sin vei. Jeg sprang straks ned for å lete, men hun var ikke å finne noe sted. Døgnene gikk, og Frøya svarte ikke når jeg ropte, og ingen hadde sett henne.
Med nød og neppe leverte jeg denne forbaskede rapporten. Jeg gikk rett hjem, orket ikke engang å handle.
Hjemme kastet jeg meg på sofaen og gråt sånn ordentlig, ukontrollert. Etter en halvtime tørket tårene, men sjelen føltes bare tyngre. Mørke, dårlige tanker snek seg inn. Hvem var jeg for, egentlig? Moren min trengte meg ikke, og jeg hadde ingen egen familie. Selv katten hadde gått sin vei. På et vis ble alt lettere av at jeg hadde bestemt meg
«La dem bare kjempe for å fikse alt, da!», tenkte jeg bittert. «Men da er det for sent.»
Lettelsen skylte over meg ved tanken på at jeg ikke behøvde å dra på jobb i morgen. Ikke måtte jeg ringe mor og si unnskyld for ting jeg ikke engang hadde gjort. Det hele ble nesten komisk.
Akkurat da jeg skulle ta det siste, lille steget, ringte telefonen. Ukjent nummer. Jeg ville la være å ta den, men tenkte: Hva om det er det siste menneskelige ordet jeg noen gang hører?
Hallo…, sa jeg irritert, men det var stille.
Hvorfor ringer du og sier ingenting?!
Hei… sa en dyp mannsstemme endelig. Vær så snill, legg ikke på.
Hvem er du? Hva vil du? Jeg hadde vel viktigere ting å gjøre.
Jeg ville bare høre et menneskelig ord… Har ikke snakket med noen på en uke. Tenkte, svarer ingen nå, da… Han trakk pusten nervøst.
Hvordan har du ikke snakket med noen? Kan du ikke bare dra en tur i parken, hilse på folk? Det er så enkelt! Jeg krøp opp på det brede vinduskarmen.
Jeg kan ikke. Jeg bor i femte etasje. For en uke siden dro kona mi… stemmen brast.
Hadde jeg vært henne, hadde jeg også reist! Er du ikke mann, kanskje? Jeg skjønte ikke helt problemet.
Jeg sitter i rullestol. Har ikke vært det lenge. Tror ikke jeg hadde klart fem etasjer ned og opp igjen. Vi har ikke heis. Nå hørtes han plutselig sikrere ut.
Har du ikke bein?! spurte jeg forskrekket, men angret meg straks. Sagt er sagt.
Nei, det er ryggmargen. Jeg kan ikke gå. Jeg syntes det hørtes ut som han smilte.
Vi pratet i over en halvtime. Jeg skrev ned adressen hans. En time senere sto jeg foran døren med to svære bæreposer.
En ung, kjekk mann åpnet, sittende i rullestolen.
Jeg heter Lisa! først da slo det meg at jeg ikke engang visste hva han het.
Eirik! Han lyste opp som om han alltid hadde ventet på akkurat meg.
Det viste seg at vi bodde ikke så langt fra hverandre. Jeg skjønte fort at mine problemer var småtteri sammenlignet med det han hadde vært gjennom. Småbekymringer, som hadde gjort at jeg hadde mistet lysten til å leve. Jeg forandret meg; tok vare på ham og ble sterkere, mer målbevisst og sta.
Så, som ved et trylleslag, satt Frøya plutselig på dørmatten og ventet på meg da jeg kom fra jobb.
Sjefen, Alvhild Edvardsen, prøvde som vanlig å kjefte ut på meg om morgenen. Men jeg lot henne ikke få det siste ordet.
Alvhild, du har ikke rett til å rope og ydmyke meg. Jeg vil ikke jobbe under slike forhold. Får jeg migrene nå, drar jeg til legen. Hvem skal du få som erstatter for meg, da?
Jentene på kontoret fniste, og sjefen snudde på hælen og gikk ut.
Moren min ringte til slutt, hun tålte ikke stillheten:
Hei, datter! Hvorfor har du ikke ringt meg? Betyr det ingenting for deg hvordan jeg har det? Hvor kald går det an å bli! Lisa, snakker du med meg?! stemmen gikk opp i falsett.
Hei, mamma. Jeg vil ikke lenger snakke med deg på den måten. Jeg svarte rolig og stødig.
Hvordan våger du!? Jeg legger på!
Gjør det… svarte jeg likegyldig.
To dager etter ringte hun igjen. Ikke for å si unnskyld det er ikke helt hennes stil men samtalen gikk pent for seg, og holdt seg innen rimelighetens grenser.
En måned senere flyttet jeg til Eirik. Leiligheten min leide jeg ut.
Vennskapet vårt vokste til noe mer: ømhet, tillit, takknemlighet. Kanskje slik fødes kjærlighet.
Pengene fra utleien brukte jeg på å skaffe fysioterapeut, og meldte Eirik på svømming i helgene.
Og glede langsomt begynte følelsen å vende tilbake i beina hans. Han kunne til og med røre på tærne.
Så ble mamma syk, og jeg tok fri noen dager for å besøke henne.
Eirik ventet og savnet meg voldsomt. Han ble liggende på sofaen dag og natt, som en trofast hund, og ventet.
Det var februar og en ordentlig snøstorm den dagen jeg skulle komme hjem. Han visste når bussen min skulle være fremme, regnet ut hvor lang tid det ville ta før jeg var hjemme og oppe i leiligheten. Tiden gikk men jeg kom ikke. Eirik satte seg i stolen foran vinduet.
Men det var umulig å se ut. Snøen føyk som en vegg. Mobilen min var død for lengst. Slik gikk en time. To. Tre…
Da nøkkelen endelig vred seg om i låsen, holdt hjertet hans på å sprette ut av brystet, og sjelen fløy meg i møte.
Eirik, bussen skled av veien, og vi måtte vente på bilberging… Fikk aldri ladet telefonen, så den gikk tom med én gang! ropte jeg fra gangen og rev av meg yttertøyet. Eirik! Jeg løp inn i stua og ble stående bom stille.
Han sto to skritt unna rullestolen og smilte.
Den kvelden forsto jeg at det finnes håp, selv i de mørkeste stunder. Bak hver motgang venter en åpning, enten det er en katt tilbake på dørmatten eller et smil fra et menneske som betyr alt. Man må aldri gi opp for livet kan overraske når du minst venter det.




