Du, jeg må fortelle deg en historie jeg har tenkt mye på i det siste. Den handler om to jenter som vokste opp sammen her i Oslo Ingrid og Solveig. Allerede på barneskolen mislikte Ingrid Solveig intenst, men likevel var det noe hun misunte henne også. Ingrid synes det var vanskelig å akseptere at Solveig kom fra en familie der begge foreldrene drakk tungt. De livnærte seg på småjobber, og det var alltid skrapa for kroner hjemme hos dem. Derfor kom Solveig ofte på skolen sulten, i slitte klær, med et nedbrutt blikk. Faren hennes var aggressiv, slo så ofte som han var edru egentlig trengtes det aldri noen grunn.
Moren til Solveig turte aldri å gripe inn, hun hadde pupperfrykt for mannen sin, og det var kun bestemor Aase som var et lyspunkt i Solveigs verden. En gang i måneden ga hun Solveig litt ekstra fra pensjonen sin for å belønne henne når hun oppførte seg fint. Men Solveig visste godt at bestemor Aase ville lukke øynene for rampestreker og alltid gi henne “lønna” uansett. Femti kroner! Det var den lykkeligste dagen i måneden for Solveig. Da løp hun til nærbutikken, kjøpte is til seg og bestemoren, litt sjokolade og karameller.
Hver gang prøvde hun å drøye godteriet en hel måned. Men som regel var det tomt etter to dager. Da hentet alltid bestemor resten av sitt isbeger og sa:
Ta den du, jenta mi, jeg har vondt i halsen i dag.
«Merkelig,» tenkte Solveig, «halsen hennes begynner alltid å verke akkurat når godteriet er slutt hos meg…»
Hun håpet i hemmelighet alltid på bestemorens isbeger.
Familien til Ingrid var helt motsatt. Hjemme hos dem fløt det over av alt orden, trygghet, mat på bordet. Foreldrene tjente godt, og Ingrid fikk klær etter siste mote. Jentene i klassen pleide å låne klær av henne. Hun hadde det aldri vondt, alltid mett, alltid nye sko. Men midt oppi det hele gledet hun seg aldri ordentlig. For hun misunte Solveig for et eller annet Solveig var så utrolig vakker, hadde en egen varme, fikk folk til å føle seg sett.
Ingrid ville aldri snakke med Solveig, hun så rett forbi henne. En gang på skolen ropte hun til og med så alle hørte det:
Stakkars deg, du har ingenting!
Solveig løp gråtende hjem til bestemor, og bestemor Aase strøk henne over håret og sa:
Ikke gråt, Solveig. Neste gang sier du til henne: “Du har rett, jeg tilhører Gud.” Den klemmen hjalp litt på smerten.
Selv om Ingrid også var pen, var det en slags iskald stolthet over henne, og det fikk henne til å virke utilnærmelig.
Så hadde de jo Sindre i klassen alles favoritt. Han var den morsomme, snilleste med dårlig karakter, men alltid glad. Sindre tok ingenting særlig på alvor, lo av alt, ble kastet ut av timene støtt og stadig, men lærerne likte ham. Han var bare godhjerta, liksom.
På ungdomsskolen begynte Sindre å følge Ingrid hjem fra skolen. Sto og ventet trofast på henne utenfor skoleporten om morgenen, og straks de kom inn i klasserommet fikk de høre:
Der kommer brudeparet!
Til og med lærerne la merke til at det var noe mellom dem. Det ble til og med snakket om det på lærerværelset.
Den siste skoledagen kom fort. Skoleballet var over, og alle dro hver sin vei. Ingrid og Sindre giftet seg ganske brått, det måtte bli sånn for hun var allerede gravid. Selv ikke det tykke, dyre brudekjolen kunne skjule den voksende magen. Fem måneder senere fødte Ingrid vesle Sofie.
Solveig måtte begynne å jobbe etter videregående, bestemor Aase hadde gått bort, og foreldrene hennes forventet at hun skulle begynne å forsørge dem begge to. Hun fikk nok friere, men kjærligheten uteble. Ingen frier hadde det som skulle til for å gi henne et helt nytt liv og hun skammet seg over foreldrene sine.
Tiden fløy. Ti år gikk.
En dag sto Solveig og moren hennes utenfor et kontor på Ullevål sykehus. Bare noen meter unna sto Ingrid sammen med Sindre. Solveig kjente igjen Sindre med én gang han var blitt en skikkelig kjekk kar nå. Men Ingrid kunne man nesten ikke se på. Tynn som et strek, hendene dirret, og hun så ut som om hun var minst femten år eldre enn henne selv stusselig og herjet, selv om hun bare var 28 år.
Sindre så unnskyldende på Solveig:
Hei, Solveig, sa han lavt, og det var lett å høre at han ikke hadde lyst til å møte noen kjente akkurat der.
Hei, Sindre. Ser det ut til å være tungt for deg nå. Har Ingrid slitt lenge? spurte Solveig forsiktig.
Ja, svarte han umiddelbart, tydelig brydd.
Ei kvinne som drikker seg bort… det blir aldri godt. Jeg vet det pappa døde av spriten, og mamma sliter ennå, sa Solveig og trakk pusten dypt.
Etter denne kjipe timen hos legen, utvekslet Sindre og Solveig telefonnumre, bare i tilfelle. De hadde samme erfaring, og det hjelper å ha noen å snakke med som skjønner greia. Sindre begynte å komme ofte innom Solveig. Han trengte råd, for hun hadde levd med dette hele livet hun visste hvordan man kan få folk med alkoholproblemer til å samarbeide, hvilke behandlinger som fantes, og hva man absolutt ikke skal gjøre.
Etter hvert fikk Solveig vite at Sindre og datteren Sofie hadde bodd alene lenge, mens Ingrid var tilbake hos foreldrene sine. Sindre hadde skånet datteren for morens utbrudd. Det var spesielt én gang det virkelig holdt på å gå galt Sindre kom hjem fra jobb, Ingrid lå dritings på stuegulvet, og lille Sofie, bare tre år, hadde klatret opp i vinduskarmen og var på nippet til å ramle ut fra femte etasje! For Sindre ble dette dråpen. Han hadde prøvd alt, men Ingrid nektet å erkjenne at hun hadde et problem. Hun mente hun hadde full kontroll, men ble bare dratt dypere og dypere inn i mørket.
Ekteskapet gikk i oppløsning.
En kveld inviterte Sindre Solveig med ut å spise. Og der la han kortene på bordet han hadde vært forelsket i Solveig siden ungdomsskolen. Men han hadde ikke turt, vært redd for å få nei, så kom Ingrid og graviditeten… Livet skjedde liksom bare. Nå, etter møtet på sykehuset, føltes det for han som om skjebnen hadde gripa inn. Samtalen med Solveig den kvelden ga ham ny styrke.
Sindre fridde til Solveig. Og hun sa ja hun hadde vært glad i ham lenge hun også, men aldri ville hun ønske å stjele ham fra Ingrid. Nå var alt annerledes, for nå var Sindre fri. De giftet seg stille og rolig, helt uten brask og bram, og Solveig flyttet inn. Sofie var først skeptisk. Hun visste at nå ville pappa måtte dele oppmerksomheten med noen andre. Men Solveig, hun la sjela si i å ta vare på Sofie, gi henne varme og trygghet. Etter hvert spurte Sofie forsiktig om hun kunne kalle Solveig for mamma. To år senere fikk hun en lillesøster, Martine.
En dag, hjemme hos Sindre og Solveig, ringte det på døra. Solveig åpnet, og der stod Ingrid. Det var så vidt Solveig kjente henne igjen på stemmen hun stinket av sprit og skjøtene på klærne hennes var frynsete. Ingrid snerret:
Din heks, du har tatt mannen min og datteren min! Jeg har alltid hatet deg for det!
Men Solveig rykket ikke så mye som en muskel. Hun sto der, rak i ryggen, trygg og stolt:
Jeg har aldri tatt noe som tilhørte andre. Du valgte selv å gå vekk fra familien din, uten å forstå hvorfor. Jeg har aldri sagt et eneste vondt ord om deg. Jeg synes faktisk oppriktig synd på deg, Ingrid…
Så lukket Solveig døra rolig foran henne, og gikk inn til sin egen lille familie, sikker på hvem hun var.




