ET NYTT LIV I BALANSE – Lada, jeg forbyr deg å ha kontakt med søsteren din og familien hennes! De har sitt, vi har vårt. Har du ringt til Natasha igjen? Klaget på meg? Jeg har advart deg. Ikke kom og klag hvis noe skjer, – Bogdan grep hardt tak i skulderen min. Som vanlig i slike situasjoner, gikk jeg stille ut på kjøkkenet. Tårene presset på. Nei, jeg hadde aldri klaget til min søster om livet mitt. Vi bare snakket sammen – våre gamle foreldre ga oss alltid noe å prate om. Men det irriterte Bogdan. Han hatet søsteren min, Natasha, for i hennes familie rådet ro og velstand – noe som slett ikke kunne sies om oss. Da jeg giftet meg med Bogdan, var jeg verdens lykkeligste jente. Bogdan sveipet meg inn i et stormfullt begjær. Jeg brydde meg ikke om at han var et hode lavere enn meg. Jeg stusset heller ikke da moren hans kom på bryllupet, knapt i stand til å stå på beina. Hun var, skulle det vise seg, en notorisk alkoholiker. Forelsket så jeg ingen fare. Etter et års ekteskap kom tvilen: Var jeg egentlig så lykkelig? Bogdan drakk tungt, kom hjem enda fullere enn sist. Utenomekteskapelige affærer fulgte. Jeg jobbet som sykepleier på sykehuset. Lønnen var ikke mye å skryte av. Bogdan foretrakk kompiser og fest over å forsørge meg. Og hvis jeg i starten drømte om barn, var det nå kun den rasekatten min som fikk min omsorg. Jeg hadde ikke lenger lyst på barn med en alkoholiker. Likevel elsket jeg Bogdan. – Du er så naiv, Lada! Se deg rundt, menn flokker seg jo rundt deg. Hvorfor holder du så fast i den dvergen? Går du alltid med blåmerker, tror du ikke folk ser det selv med all den sminken? Gå fra ham før han slår deg ihjel, din tosk, – sa venninnen og kollegaen min. Bogdan lot ofte sin uro gå ut over meg. En gang slo han meg så hardt at jeg ikke kunne gå på dagvakt. Så låste han meg inne med nøkkelen. Siden den dagen begynte jeg å frykte ham. Hjertet banket vilt når han satte nøkkelen i døren. Kanskje hevnet han seg for at jeg ikke kunne gi ham barn? At jeg var en dårlig kone? Jeg motsatte meg ikke lenger, hverken fysiske overgrep, skjellsord eller ydmykelser. Hvorfor elsket jeg ham fortsatt? Jeg husker, hans mor – hun som kunne ligne en heks – ga meg råd: – Lada, hør på mannen din, elsk ham av hele ditt hjerte, glem familien og venninnene dine, de fører ikke til noe godt. Så jeg brøt kontakt med alle, underkastet meg. Jeg var helt i Bogdans makt. Jeg likte til og med de sjeldne øyeblikkene når han ba på sine knær om tilgivelse, gråt og fylte sengen med rosenblader. Jeg visste at rosene var stjålet fra bakgården til en annen dranker, men likevel – disse øyeblikkene svevde jeg. Tilgi, tilgi, gjenta den onde sirkelen. Kanskje hadde jeg fortsatt levd slik – om ikke skjebnen grep inn. – Gi slipp på Bogdan, jeg har fått en sønn med ham. Du er ufruktbar – vær så snill, la oss få være en familie, – sa en fremmed kvinne brutalt til meg. – Jeg tror deg ikke! Gå din vei, – ropte jeg. Bogdan benektet. – Sverg at det ikke er din sønn! – utfordret jeg. Han svarte ikke. Jeg forsto alt… – Lada, jeg har aldri sett deg glad. Problemer? – spurte overlegen ved sykehuset, Herr Hermansen, som jeg trodde ikke la merke til meg. – Alt i orden, – svarte jeg beskjemmet. – Det er godt å ha orden i livet. Da er livet vakkert, – svarte Hermansen kryptisk. Ryktet sa at Hermansen, gift med barn, hadde skilt seg etter konas utroskap. Nå var han 42 år, litt skallet og lav – men hans maskuline sjarm og duft var uimotståelig. Jeg forsøkte å unngå fristelsen. Hans ord ble sittende i meg: «Alt i orden.» Hos meg var det jo kaos. Jeg forlot Bogdan og flyttet hjem til mamma og pappa. Moren min spurte forskrekket: – Lada, hva har skjedd? Kastet han deg ut? – Nei, mamma. Jeg skal forklare alt senere. Bogdans mor ringte, skrek og forbannet meg. Men jeg hadde fått styrken tilbake – takket være Hermansen. Bogdan truet og fulgte etter meg, men hadde mistet grep om meg. – Bogdan, du bruker tiden din på feil person. Ta deg av din sønn, han trenger deg. Jeg har lagt våre år bak meg nå. Farvel, – sa jeg. Jeg fant tilbake til familien. Jeg var meg selv igjen. Venninnen kommenterte raskt hvor forandret jeg var: – Lada, du blomstrer! Like fin som en brud. Så fridde Hermansen: – Lada, vil du gifte deg med meg? Du vil ikke angre. Men kall meg gjerne Hermansen kun på jobben, ellers bare Herman. – Men elsker du meg, Herman? – Åh, kvinner trenger ord, jeg glemmer det. Ja, jeg elsker deg. Men jeg tror mer på handlinger, – sa han og kysset hånden min. – Jeg sier ja, Herman! Jeg er sikker på at jeg kan lære å elske deg, – glitret jeg av lykke. …Ti år gikk. Herman viste kjærlighet hver dag. Han slengte ikke om seg med ord, men overrasket meg med genuin, voksen omsorg. Vi fikk aldri egne barn, men han bebreidet meg aldri, såret meg aldri. – Lada, vi er ment å være to. Du er nok for meg, – sa han hvis jeg ble trist over det barnet jeg aldri fikk. Hermans datter ga oss et barnebarn, Aleksandra. Hun ble vårt alt. Bogdan drakk seg i hjel før han rakk å fylle femti. Moren hans, når hun så meg på torget, stirret med hat – men hennes onde blikk nådde meg ikke lenger. Jeg kunne bare synes synd på henne. Med Herman har jeg endelig et liv i balanse. Livet er vakkert…

Livet i orden

Ingrid, jeg forbyr deg å ha kontakt med søsteren din og hennes familie! De har sitt liv, vi har vårt. Har du ringt Marianne igjen? Har du klaget over meg? Jeg har advart deg, ikke bli overrasket hvis det skjer noe Olav grep hardt tak i skulderen min.

Som så mange ganger før, trakk jeg meg stille tilbake til kjøkkenet når dette skjedde. Tårene presset på, såre og tunge. Nei, jeg hadde aldri klaget til min egen søster om hvordan jeg hadde det. Vi snakket bare sammen. Vi hadde gamle foreldre det var mye å snakke om, mye å diskutere. Dette hisset Olav opp. Han mislikte Marianne intenst. Det hersket harmoni og velstand i hennes familie. Man kunne ikke akkurat si det samme om oss.

Da jeg giftet meg med Olav, følte jeg meg som den lykkeligste jenta i hele Norge. Olav vridde meg inn i virvelvinden av sin lidenskap. Hans lave høyde han var nesten et hode lavere enn meg plaget meg ikke det minste. Jeg la heller ikke merke til moren hans på bryllupsdagen, selv om hun knapt kunne stå oppreist. Senere innså jeg at svigermoren min var en alkoholiker med lang fartstid.

Forelsket og blind, så jeg ingenting galt. Men etter et år ekteskap begynte tvilen å nage på lykkefølelsen. Olav drakk mye, kom hjem senere enn sene kvelder, ofte dritings. Etter hvert begynte utroskapen. Jeg jobbet som sykepleier på Rikshospitalet. Lønnen var ikke all verden. Olav foretrakk heller å sitte på pubben med drikkefellene sine.

Han brydde seg ikke om å forsørge meg. Før, i starten av ekteskapet, drømte jeg om barn. Nå var det bare den rasekatten vår jeg brydde meg om. Jeg hadde overhodet ikke lyst på barn med en alkoholiker. Men likevel, jeg elsket Olav.

Du er dum, Ingrid! Rundt deg svermer mennene, de ser deg rett i øynene, og du sitter der og glor på denne knerten din! Hva ser du i ham? Du går stadig med blåmerker etter ham, tror du ikke folk ser all pudderet og sminken du dekker deg med? Stikk, før han tar livet av deg, advarte min venninne og kollega, Ragnhild, stadig.

Ja, Olav lot ofte sin vrede gå ut over meg, både med ord og slag. En gang slo han meg så hardt at jeg ikke kunne komme meg på dagskift. Han låste meg til og med inn i leiligheten den gangen og tok med seg nøkkelen.

Siden den episoden var jeg vettskremt for ham. Pulsen steg, hendene ristet, hver gang jeg hørte nøkkelen hans i døra. Det føltes som Olav straffet meg for at jeg ikke kunne gi ham barn, for at jeg ikke var en perfekt kone, for alt mulig egentlig Derfor protesterte jeg aldri mot verken de fysiske overgrepene, sårende ordene, hånet. Men hvorfor elsket jeg ham ennå?

Jeg husker hvordan moren hans, streng som en heks, messet:

Ingrid, hør på mannen din, elsk ham med hele hjertet, glem slekt og venninner det fører ikke til noe godt.

Og jeg glemte venner, så ikke familien, adlød ham i alt. Jeg var helt i Olavs makt.

Men jeg likte de øyeblikkene da han gråtende ba om tilgivelse, knelte foran meg, kysset føttene mine. Forsoningsstundene var sødmefylte, nesten trolske. Han strødde roser på ektesenga vår. Da føltes det som om jeg steg til himmels, blant myke skyer fant jeg min lille himmelske lykke. Jeg visste selvsagt at Olav hadde nappet rosene fra bakgården til sin drankervenn. Hun som faktisk dyrket dem, fikk dem aldri selv. Men vi, vi tilga mennene våre så snart de kom med blomster og tårer.

Antagelig ville jeg ha slepet meg videre som Olavs slave hele livet. Hver gang drømmen brast i biter, prøvde jeg å lime den sammen igjen. Men så grep tilfeldigheten inn.

Slipp Olav, jeg har sønnen hans. Du er jo ufruktbar, Ingrid. En villblomst, sa plutselig en fremmed kvinne rett ut til meg, uten skam, uten innledning, og ba meg gi slipp på ham til fordel for sitt utenomekteskapelige barn.

Jeg tror deg ikke! Kom deg ut! ropte jeg til denne ukjente.

Olav nektet for alt, gjorde alt for å skjule det.

Sverg at det ikke er ditt barn! Jeg forsto at Olav ikke kunne fornekte en sønn.

Han var taus. Jeg skjønte alt.

Ingrid, jeg har aldri sett deg glad. Er det problemer? sjefen vår på sykehuset, overlege Hans Gjerde, hadde aldri sett på meg før. Og plutselig denne omtanken.

Alt er i orden, svarte jeg lavt, utilpass.

Det er godt, når alt er i orden. Da er livet bra, sa han med et underlig blikk.

Han hadde vært gift selv, hadde en datter, men ryktene sa det ble slutt på grunn av hennes utroskap. Nå levde Hans Gjerde alene, 42 år gammel. Litt lav, begynnende måne, alltid med briller. Men når han kom nær, steg det opp en uimotståelig bølge i meg. Han luktet av en parfyme som satte tankene i kok.

Det var umulig å stå imot sjarmen hans. Jeg kom meg alltid unna, fort som bare det, for ikke å falle for fristelsen. Men ordene hans hadde truffet meg. “Det er godt, når alt er i orden.” Så enkle ord, men de kikket rett inn i sjelen. Hos meg var alt bare kaos. Tiden gikk man kan ikke bare si “pause” for å rydde i livet sitt.

Så dro jeg til foreldrene mine. Mamma så forbauset på meg:

Ingrid, hva har skjedd? Har han kastet deg ut?

Nei, mamma, jeg forklarer etterpå, det var så tungt å innrømme for henne hvordan ekteskapet mitt egentlig hadde vært.

Senere ringte Olavs mor og skrek ut trusler og forbannelser, men i meg kjentes det bare som om jeg løftet skuldrene, endelig kunne trekke pusten, var blitt fri. Takket være Hans Gjerde.

Olav raste, truet, fulgte etter meg. Men han forsto ikke at jeg ikke lenger fryktet ham.

Olav, ikke kast bort mer tid på meg. Ta deg av sønnen din han trenger deg. Siden vår historie er over, har jeg snudd siden. Farvel, sa jeg, rolig og kaldt.

Endelig kom jeg tilbake til søsteren Marianne og foreldrene. Jeg var meg selv igjen, ikke lenger en marionett i andres hender.

Ragnhild kommenterte straks forandringen:

Ingrid, jeg kjenner deg nesten ikke igjen! Du er blitt frisk, glad, vakker som en brud!

Så fridde Hans Gjerde til meg.

Ingrid, skal vi gifte oss? Jeg lover deg, du vil ikke angre. Bare én betingelse kall meg Hans, og ikke bruk etternavnet utenom på jobben.

Elsker du meg, Hans? spurte jeg forskrekket.

Å, jeg glemte at kvinner trenger ord også. Ja, jeg elsker deg nok. Men jeg tror mer på handlinger, Hans kysset hånden min.

Jeg sier ja, Hans. Jeg vet jeg kan lære meg å elske deg, jeg kunne ikke vært lykkeligere.

Ti år raste avgårde.

Hans beviste kjærligheten sin for meg hver dag. Han kastet seg ikke på kne eller kom med tomme ord, som Olav. Han brydde seg, tok vare på meg, elsket meg, overrasket meg stadig med sin raushet og ekte omtanke. Vi fikk aldri barn sammen. Jeg var visst, slik hun sa, “en villblomst.” Men Hans var ikke lei seg, han klandret meg aldri med et ord.

Ingrid, det ser ut til at vi to skal være bare oss. Jeg trenger ikke mer, trøstet han meg hver gang jeg sørget over uoppfylt morslykke.

Datteren hans ga oss et barnebarn, lille Anna Sofie. Hun ble vår glede og vårt lys.

Og Olav? Han drakk seg bort, og døde før han rakk å fylle femti. Hans mor brenner meg ennå med blikket på markedet. Men piler av hat og bitterhet når ikke inn lenger. Jeg føler bare medlidenhet.

Og her hjemme, med Hans, ja vi har det i orden. Livet er godt.