DEN SISTE KJÆRLIGHETEN – Irina, jeg har ingen penger! Alt jeg hadde i går ga jeg til Natasja! Du vet jo hun har to barn! Dypt fortvilet la Anna Fredriksen på røret. Hun ville absolutt ikke tenke på det datteren nettopp hadde sagt. – Hvorfor ble det slik? Vi oppdro tre barn sammen med faren deres, gjorde alt for dem. Gav dem utdannelse og ordnede liv… Men selv nå på eldre dager får jeg verken ro eller hjelp. – Hvorfor dro du fra meg så tidlig, Vebjørn? Alt var enklere sammen med deg, tenkte Anna stille til sin avdøde ektemann. Hjertet hennes strammet seg ubehagelig til, og hun strakk seg automatisk etter pillene: – Det er bare én eller to kapsler igjen. Blir det verre, har jeg ingenting igjen å ta. Jeg må på apoteket. Anna forsøkte å reise seg, men måtte straks synke sammen i stolen – hodet snurret fælt. – Det går over, bare tabletten begynner å virke. Men tiden gikk uten at hun følte seg noe bedre. Hun ringte opp yngstedatteren: – Natasja… rakk hun så vidt å si i røret… – Mamma, jeg er i møte, jeg ringer deg tilbake! Anna ringte sønnen: – Gutten min, jeg føler meg ikke bra. Tablettene er tomme. Kan du etter jobb… – han avbrøt henne før hun fikk sagt mer. – Mamma, jeg er ikke lege, og det er ikke du heller! Ring legevakta, ikke vent! Anna sukket tungt – Han har vel rett, tenkte hun. Blir det ikke bedre om en halvtime, må jeg ringe etter hjelp. Hun lente seg forsiktig tilbake i stolen og lukket øynene. I hodet begynte hun å telle til hundre for å slappe av. Plutselig hørte hun en lyd langt borte. Hva var det? Åja, telefonen! – Hallo! svarte Anna med svak stemme. – Anna, hei! Det er Per! Hvordan har du det? Jeg fikk en uro og måtte bare ringe deg! – Per, jeg føler meg dårlig. – Jeg kommer med en gang! Klarer du å låse opp døren? – Per, døren står alltid ulåst nå for tiden. Anna mistet telefonen ut av hendene. Hun orket ikke strekke seg etter den. – Får være, tenkte hun. Foran øynene gled glimt av ungdomstiden forbi: der var hun, en ung førstis ved økonomihøyskolen. To flotte, spreke militærstudenter – hvorfor hadde de ballonger i hendene? – Komisk, tenkte hun, voksne gutter med ballonger! Åja! Det var niende mai, 17. mai-toget! Folkefest! Hun og de to med ballonger, Per og Vebjørn. Hun valgte Vebjørn den gangen. Han var mer utadvendt, Per var innadvendt og sjenert. Så skilte livet dem: hun og Vebjørn ble sendt til tjeneste på Østlandet, Per til Tyskland. Først senere møttes de igjen i hjembyen, etter mennenes pensjonering. Per hadde vært alene hele livet, uten kone og barn. Han ble ofte spurt hvorfor. Han bare viftet det bort eller fleipet: – Uflaks i kjærlighet, kanskje jeg får begynne å spille kort! Anna hørte stemmer rundt seg. Hun klarte så vidt å åpne øynene: – Per! En lege sto ved siden av ham. – Det vil gå bedre straks, sa han. Er du mannen hennes? – Ja, ja! Legen ga Per noen instruksjoner. Per slapp ikke Annas hånd før hun endelig følte seg bedre. – Takk, Per! Nå er det mye bedre. – Flott, her har du en kopp te med sitron! Per gikk ikke noe sted. Han stelte og laget mat på kjøkkenet, og selv da Anna følte seg bedre, våget han ikke å forlate henne alene. – Vet du, Anna, jeg har elsket deg hele livet. Derfor giftet jeg meg aldri. – Å, Per, Per… Vebjørn og jeg hadde et godt liv. Han elsket meg, og jeg respekterte ham. Du sa aldri noe før. Jeg forsto aldri hvordan du følte det – men det har jo ingen hensikt å grave i fortiden. Årene er borte. – Anna, la oss bruke resten av tiden sammen – la oss være lykkelige så lenge vi kan! Anna la hodet mot Pers skulder og tok hånden hans: – Ja, la oss! lo hun med lykkelig latter. En uke senere ringte Natasja endelig! – Mamma, du ringte – jeg var opptatt, så glemte jeg det… – Å, det… alt er bra nå. Men siden du ringer, så vil jeg at du ikke blir overrasket – jeg skal gifte meg! Stillhet i røret, hun hørte bare dattera trekke pusten og lete etter ord. – Mamma, er du riktig vel bevart? Du burde fått fraværsanmerkning på kirkegården for lengst, og nå skal du gifte deg?! Og hvem er denne frøknekt? Anna krympet seg og tårene spratt, men med rolig stemme sa hun: – Det er min sak! Og la på. Så snudde hun seg til Per: – Nå ja, nå kommer alle tre stormende! Vi får være klare til å forsvare oss! – Det går bra, hvor har vi vel ikke klart oss, lo Per. Samme kveld sto de tre barna virkelig i døra: Ivar, Irina og Natasja! – Ja vel, mamma! Nå får du introdusere oss for din Don Juan! lo Ivar hånlig. – Dere kjenner meg jo, svarte Per og kom ut fra stua. – Jeg har elsket Anna siden ungdommen, og da jeg så henne så dårlig forrige uke, skjønte jeg at jeg ikke ville miste henne. Jeg fridde, og hun sa ja. – Hør her, gamle klovn, har du virkelig mista vettet? Kjærlighet på deres alder?! skrek Irina. – Hvilken alder er det, da? – rolig spurte Per – vi har så vidt fylt sytti, livet er langt! Og deres mor er fortsatt ei vakker dame! – Så du har planer om å kare til deg leiligheten hennes, ikke sant? spurte Natasja i sitt advokat-tonefall. – Kjære barn, min bolig har dere ingenting med! Dere har jo alle egne hjem! – Likevel – i denne leiligheten sitter vår arvedel! la Natasja til. – Ikke vær redd, jeg skal ikke ha noe! Jeg klarer meg fint! sa Per. – Men å være frekke mot moren deres får dere slutte med – det er ekkelt å høre på! – Hvem tror du at du er, gamle Don Juan! Hva gjør du her? Hvem har spurt deg om noe som helst? – Ivar gjorde seg stor som en kamphane og presset mot gamle Per. Men Per tok ikke et skritt tilbake. Han gjorde seg rank og så Ivar rett i øynene. – Jeg er moren deres sin ektemann, enten dere liker det eller ikke! – Og vi er hennes barn! ropte Irina. – Ja! Og i morgen plasserer vi henne på gamlehjem eller sinnssykehus! stemte Natasja i. – Ikke tale om! Gå og pakk, Anna – vi drar! De gikk sammen, hånd i hånd gjennom natten, uten å se seg tilbake. De brydde seg ikke om hva andre mente. De var lykkelige og frie! Og en ensom lykt lyste opp veien for dem. Barna så etter dem, uforstående: Hvordan kan det finnes kjærlighet i syttiårsalderen?