Hvordan klarer du å holde ut med samme kone i så mange år? Hva er hemmeligheten? spurte broren min hver gang han kom på besøk.
Kjærlighet og en hel del tålmodighet, svarte jeg like blidt hver eneste gang.
Den oppskriften der er ikke for meg. Jeg elsker alle kvinner. Hver og én er et mysterium. Å leve med en bok jeg allerede har lest nei takk, du, sa broren min med et smil.
Lillebror min, Eirik, gifta seg som attenåring. Kona hans, Solveig, var ti år eldre. En god og snill jente som ble hodestups forelska i Eirik for resten av livet, men for Eirik ble det mer et morsomt innfall.
Solveig flytta inn hjemme hos Eirik, hvor det bodde sju slektninger til. Hun fikk en liten sønn, Martin. Solveig tenkte at nå hadde hun lykken i hendene. De fikk et bitte lite rom til den unge familien.
Solveig hadde en flott samling porselensfigurer som hun passa på som om det var gull verdt. Det var ti sjeldne figurer, og hun satte dem med andakt på den gamle kommoden. Hele familien visste hvor mye de betydde for henne, så hun gikk stadig bort, strøk hånden over dem og beundret dem stolt.
På den tida var jeg selv på jakt etter noen å dele livet med. Lurte på om jeg en dag skulle finne hun ene. Og det skal sies: Drømmen min gikk i oppfyllelse. Nå har jeg vært gift med Berit i over femti år.
Eirik og Solveig holdt sammen i ti år. Ingen stor jubel på den fronten. Hun var den snille, stille, samarbeidsvillige kona som elsket både mann og sønn, men et eller annet mangla for Eirik.
En kveld kom Eirik hjem halvfull. Han ble irritert på Solveig, slang ut stygge bemerkninger og dro henne i armen. For å unngå opptrapping tok Solveig med seg Martin og gikk ut på tunet. Plutselig hørtes et voldsomt brak. Solveig skjønte med en gang hva det var. Hun løp inn og fikk hjertet knust.
Hele samlingen hennes lå knust på gulvet bare én figur hadde overlevd. Hun løftet den med engstelige hender og kyssa den forsiktig. Hun sa ikke et ord til Eirik. Øynene hennes var fulle av tårer.
Etter det oppsto det en aldri så liten avgrunn mellom Eirik og Solveig. Det føltes nesten som om Solveig psykisk forlot familien, selv om hun fremdeles gjorde alt hun skulle hjemme. Hun var fortsatt en pliktoppfyllende kone og god husmor, men alt skjedde liksom bare av vane.
Eirik begynte å drikke mer. Snart dukket det opp tvilsomme venner og lettere underholdende kvinner. Solveig visste alt, men holdt det inni seg og ble mer og mer lukka. Eirik viste seg mindre og mindre hjemme. Til slutt skjønte Solveig at hun jaget etter vinden. De skilte seg uten store krangler, bare stille, uten pekefingre. Solveig tok med seg Martin og flytta tilbake til hjembyen. Det var kun den ene figuren igjen på kommoden. Solveig lot den stå som et minne om seg selv.
Eirik var ikke alene lenge. Han kasta seg ut i et liv uten bremser og forpliktelser. Både ekteskap og oppbrudd kom og gikk. Han likte å drikke og levde hardt. Samtidig må det sies at han var en knakende dyktig økonom og jobba ved universitetet. Han reiste mye og ga til og med ut en lærebok i økonomi med sitt eget navn på. Folk spådde ham en strålende fremtid. Men alt drukna i sprit og urolige forhold.
En dag trodde vi faktisk at Eirik hadde roet seg. Vi dro et lettelsens sukk, for han skulle gifte seg igjen denne gangen med en breathtaking dame, som han sa selv. Hun hadde en sønn på sytten. Det tok ikke lang tid før de to sto i tottene på hverandre, og Eirik tenkte ikke gjennom at han faktisk fikk en bonuspakke i ekteskapet. Det var ikke noe håp, og etter fem år gikk det i oppløsning. De var altfor forskjellige.
Siden var det stadig nye fjes rundt Eirik Lise, Marit, Synnøve… Han elsket dem alle, men forholdene varte ikke.
Men så satte livet brått foten ned. Eirik ble alvorlig syk da han var femtitre. Alle damene forsvant uten et spor. Det var bare jeg og søstrene våre igjen som tok vare på ham der han lå hjelpeløs.
Sondre, det ligger en koffert under senga. Kan du rekke meg den, sa Eirik med svak stemme.
Jeg fant en støvete koffert under senga, åpna lokket og ble stående målløs. Hele kofferten var stappfull av porselensfigurer, alle pent pakka inn i myke lommetørklær.
Jeg samla på dem til Solveig. Jeg klarer ikke å glemme blikket hennes den kvelden jeg knuste samlinga hennes. Hun hadde mye å bære, den kona mi. Husker du at jeg reiste land og strand rundt på jobbreiser? Jeg kjøpte med figurer overalt til henne. Det er dobbelt bunn i kofferten. Ta pengene som ligger der alt jeg har spart og gi det til Solveig. Si at hun må tilgi meg. Jeg får aldri sett henne igjen. Sondre, lov meg at du gir henne alt sammen, sa Eirik, og snudde seg vekk fra meg.
Det skal jeg, lovte jeg. Det knep i brystet, for jeg skjønte at nå er det på hell for Eirik.
Ta brevet med adressa hennes under puta mi, sa han lavt og snudde seg aldri tilbake.
Solveig bodde fortsatt i barndomsbyen sin. Martin, sønnen, var ofte syk. Legene kunne ikke finne ut hva det var. De anbefalte behandling i utlandet. Det leste jeg om i brevet fra Solveig, som lå under puta til Eirik. De hadde holdt kontakt på den måten, men det var kun Solveig som skrev, aldri Eirik.
Etter begravelsen pakka jeg kofferten og satte kursen mot Solveig. Vi møttes på en liten togstasjon. Hun glødet da hun så meg, og ga meg en god klem.
Herremin, Sondre, du og Eirik er som to dråper vann!
Jeg ga henne kofferten og, som jeg hadde lovet, sa jeg unnskyldningen til Solveig fra Eirik:
Solveig, tilgi Eirik for alt. Dette er til deg, både penger og noe ekstra fra han. Du får se når du kommer hjem. Han så deg alltid som sin kone. Husk det.
Så skiltes vi for godt.
Litt senere fikk jeg et brev fra henne:
«Sondre, takk til deg og Eirik for alt. Jeg er takknemlig for at Eirik var i livet mitt, selv med alt som skjedde. Vi solgte figurene for en god pris endelig fant vi en som satte pris på dem. Klarte ikke ha dem stående hjemme, for hver av dem bar på minner fra Eirik. Pengene brukte vi til å flytte til Canada søsteren min har mast på meg lenge. Ingenting bandt meg lenger i Norge. Bare håpet om at Eirik en dag skulle rope på meg. Det gjorde han aldri… Men jeg er glad for at han alltid så på meg som sin ektefelle. Det betyr at jeg ikke var helt glemt. Forresten, Martin trives og har blitt mye bedre. Farvel.»
Ingen returadresse sto på brevet.
