SÅR SOM LIGGER IGJEN I SJELEN
«Du burde vært sendt på barnehjem for lenge siden! Kom deg ut av familien vår!» roper jeg med skjelvende stemme. Det er Harald, min fetter, jeg er så sint på.
Herregud, som jeg elsket Harald da vi var små! Det lyse håret, de blå øynene, den smittende latteren alt var så eventyrlig med Harald.
Vi samles ofte til familieselskap. Blant alle søskenbarna mine, var det alltid Harald jeg gledet meg mest til å se. Han snakket så levende ord kunne snurre rundt som tråder på en rokk, og han tegnet fantastisk fint. På en kveld kunne han fylle et papir med fem-seks tegninger, bare fordi han følte for det. Jeg satt klistret til ham, samlet sammen tegningene hans og gjemte dem i skrivebordet mitt. Haralds kunst passet jeg på som en skatt.
Harald er to år eldre enn meg.
Da Harald var 14 år, døde moren hans brått. Hun våknet aldri… Da begynte diskusjonen: hvem skulle ta vare på Harald? Først henvendte familien seg til hans biologiske far. Det var ikke enkelt å finne ham. Foreldrene til Harald hadde vært skilt lenge, og faren hadde fått en ny familie han ville absolutt ikke forstyrre det nye livet sitt.
Resten av slekten trakk bare på skuldrene alle hadde sitt å styre med. Slekt skal være nær, men da Harald trengte noen, var det ingen igjen da sola gikk ned.
Til slutt tok foreldrene mine Harald til seg, til tross for at de allerede hadde to egne barn. Haralds mor var jo lillesøsteren til pappa.
I starten ble jeg glad for at Harald skulle bo hos oss. Men…
Allerede første dagen la jeg merke til noe rart. Mamma ville trøste ham, og spurte: «Er det noe du har lyst på, Harald? Bare si fra.» Og Harald svarte rett ut: «En elektrisk togbane.»
Det var en dyr leke. Jeg ble slått av hvor uventet han ønsket seg noe sånt når han nettopp hadde mistet moren sin den kjæreste personen i hele verden og likevel satt han der og drømte om togbaner. Hvordan var det mulig?
Foreldrene mine skaffet ham banen med én gang. Siden ballet det på seg «Kjøp kassettspiller til meg, olabukser, merkejakke…» Dette var på 80-tallet, og slike ting var både dyre og vanskelige å få tak i. Foreldrene mine strakk seg langt for å oppfylle ønskene hans, selv om det gikk ut over oss egne barna. Broren min og jeg bet det i oss, vi klaget aldri.
Da Harald hadde fylt 16, begynte jentene å samle seg rundt ham. Han viste seg å være veldig glad i jenter. Og verre: han begynte å gjøre tilnærmelser mot meg. Men jeg, som var aktiv med idrett, styrte unna hans smålige forsøk. Vi kranglet, til tider sloss vi. Jeg gråt ofte, men jeg sa aldri noe til foreldrene mine. Slikt snakker man ikke med voksne om.
Harald ga fort opp meg, og vendte i stedet blikket mot venninnene mine og de konkurrerte virkelig om å få ham på kroken.
En annen ting Harald stjal. Skamløst. Jeg hadde en sparegris, penger jeg hadde spart på skolelunsjer for å kjøpe gaver til foreldrene mine. En dag var hele bøssen tom! Harald nektet for alt. Ikke en mine forandret seg, han var helt uberørt. Jeg kunne nesten ikke forstå: Hvordan kunne man gjøre noe sånt, stjele i eget hjem?
Harald satte familielivet vårt på hodet, som en vandal. Jeg var sint, trakk meg unna men han så ikke hva som var galt. Han mente oppriktig at alle andre skyldte ham alt mulig, og jeg lærte å mislike ham sterkt.
En dag ropte jeg det jeg hadde på hjertet: «Kom deg ut av familien vår!» Jeg husker jeg overøste ham med ord. Mamma måtte roe meg kraftig ned. Etter det eksisterte ikke Harald for meg. Jeg overså ham så godt jeg kunne.
Senere fikk jeg vite at resten av slekten visste veldig godt hvordan Harald var. De bodde jo i nabolaget, de så mer enn vi gjorde. Våre foreldre fikk også høre fra Haralds gamle lærere: «Dette blir bare vondt, dere vil angre på å ta på dere dette ansvaret. Han vil ødelegge deres barn også.»
I ny skole møtte Harald en jente ved navn Ingrid. Hun ble hodestups forelsket, og etter videregående giftet de seg. De fikk ei datter. Ingrid godtok alle påfunnene hans, løgner og utroskap, tåler alt stoisk. Som det sies: singellivet var vondt, men giftemålet gjorde det dobbelt så surt.
Hele livet nyter Harald Ingrids kjærlighet, som om hun aldri kan slippe unna ham.
Harald ble kalt inn til militærtjeneste og havnet i Nord-Norge. Der stiftet han en ny familie ved siden av. Hvordan han fikk det til? Tja, han fant nok tid i permisjonene sine. Etter førstegangstjenesten ble han igjen i Nord-Norge han hadde jo fått en sønn der.
Ingrid reiste opp og hentet ham tilbake, og på mirakuløst vis fikk hun ham med seg tilbake til familien.
Mine foreldre fikk aldri et takk fra Harald, selv om det ikke var derfor de åpnet hjemmet for ham.
Nå er Harald på sin sekstiende vår, går fast i kirken. Han og Ingrid har fem barnebarn.
Alt virker fint, men den bitre smaken etter forholdet til Harald forsvinner aldri…
Selv med honning blir det ikke søtt.
