Foreldrekjærlighet. Elja sukket trøtt, men lykkelig idet hun plasserte barna i taxien. Milana er fire, David ett og et halvt. De har hatt en fantastisk tid hos bestemor og bestefar: med småkaker, klemmer, eventyr og små gleder som var litt mer tillatt enn hjemme. Elja var også oppriktig glad for denne turen. Foreldre, søstre, nieser og nevøer – det var hjemmekos uten betingelser eller forklaringer. Morsklagede mat som det var umulig å takke nei til. Juletreet som glitret med lys og gammeldagse, rørende pyntegjenstander. Pappas skåler, litt lange, men alltid hjertelige. Mammas gaver: omsorgsfulle, nødvendige, fylt med kjærlighet. Et lite øyeblikk føltes det for Elja som om hun selv var barn igjen. Og hun fikk lyst til å si: «Mamma, pappa, tusen takk for at dere finnes!» Elja og barna satte seg i taxien. Bilturen hjem var rolig, barna ble fort slitne og sovnet tett inntil hverandre i baksetet – fornøyde, mette, lykkelige. På vei hjem ba Elja sjåføren stoppe ved en liten nærbutikk langs veien. – Jeg skal bare inn i et minutt. Skal bare kjøpe bleier og litt vann, sa hun til sjåføren. Fem minutter senere kom Elja ut igjen, satte seg inn i bilen… Hjertet sank. Barna var borte! Sjåføren satt nonchalant og pratet med en fremmed jente i forsetet. – HVA…? – sa Elja langsomt. Jenta snudde seg brått: – Hvem er du!? Hva slags dame er dette!? Sjåføren trakk på skuldrene: – Aner ikke! – så snudde han seg mot Elja: – Hvem er du? Hva gjør du her? – Er dere helt sprø?! Hvor er barna mine?! – Din drittsekk! – skrek jenta. – Så du har barn også?! – og begynte å slå sjåføren med vesken sin. – Hva er det du holder på med? Sitter du tilfeldige folk i bilen?! – ropte Elja. – Hvor er barna mine, spør jeg!? I tre-fem minutter var det fullstendig kaos i bilen: rop, beskyldninger, veiving med armer, hele verdens urettferdighet. Plutselig åpnes døren… En mann bøyer seg ned og sier rolig: – Unnskyld meg, dette er ikke din bil. Jeg står litt lenger bort. Alt stoppet opp. Elja smelte døren igjen, spratt ut og løp til en nesten identisk lys bil som stod foran. Hiv åpnet døren. På baksetet sov barna hennes trygt. To små engler, urørlige. Elja pustet ut som om hun hadde vært nær stupet. Satte seg inn, lukket døren og mumlet: – Kjør videre … Og plutselig kom latteren. Ekte, nervøs og befriende. Sjåføren begynte også å le, tørket seg i øynene og var åpenbart lettet for at alt endte godt – ingen tragedie, men en historie for livet. Elja så på de sovende barna, og forsto plutselig dette enkle: Foreldre i hverdagen – myke, slitne, smilende, noen ganger litt fraværende. Men straks noe truer barna deres, våkner løven i dem! Uten tvil, uten frykt, uten å tenke. Bare én følelse: Beskytte! Slik er kjærligheten. Stille når alt går bra, ustoppelig når det gjelder barna.

Foreldrekjærlighet

Ingebjørg sukket trøtt, men lykkelig, mens hun hjalp barna inn i drosjen. Lille Sigrunn var fire år, og vesle Torleiv var bare halvannet. Besøket hos bestemor og bestefar hadde vært som et minne fra gamle dager: hjemmebakte småkaker, varme klemmer, eventyr i skumringen og gleder som var litt større enn de pleide å få hjemme.

Ingebjørg var selv oppriktig takknemlig for turen til Vestlandet. Foreldre, søstre, nieser og nevøer, alle samlet under samme tak i det gamle huset som alltid hadde rom for demuten spørsmål, uten krav. Mammas kjøttkaker, umulig å takke nei til. Juletreet pyntet med gammeldagse kuler og lys, noen bleke men så inderlig kjære. Fars taler ved bordet, lange, men alltid varme. Mors gaver, nøye utvalgt og pakket inn med omsorg.

For et øyeblikk var det som om Ingebjørg selv var barn igjen, og hun lengtet etter å si det rett ut: «Mamma, pappa, takk for at dere finnes.»

Snart satt Ingebjørg og barna i drosjen på vei hjem mot Oslo. Veien var stille, ungene sloknet snart, trygt sammenkrøpet på baksetet, mette og lykkelige.

Da de nærmet seg leiligheten, ba Ingebjørg sjåføren stoppe ved den lille nærbutikken i nabolaget.
Jeg må bare inn et øyeblikk. Skal kjøpe bleier og vann, sa hun.

Fem minutter senere kom hun ut til en identisk, lysegrå drosje, og satte seg inn. Plutselig kjentes hjertet tungt i brystetbarna var borte!

En ung mann spøkte uanstrengt med en fremmed jente i forsetet.
Hva i all verden ? sa Ingebjørg sakte.

Jenta snudde seg brått.
Hvem er du? Hva gjør du her?
Sjåføren trakk bare på skuldrene:
Aner ikke, hvem er du? Hva vil du?

Har dere blitt splitter gale? Hvor er barna mine?!
Din luring! ropte jenta irritert. Har du barn også nå?! og slo løs på mannen med veska.
Hvem som helst får visst sitte på med deg! ropte Ingebjørg oppgitt. Hvor er barna mine?!

De neste minuttene var et eneste virvar høylytte anklager, kaos, vifting med armer, hele situasjonen var ute av kontroll.

Så åpnet plutselig noen døra. En eldre mann lente seg rolig inn og sa:
Unnskyld, dette er nok ikke din drosje. Din står litt lenger bort.

Det var som om verden holdt pusten. Uten et ord fløy Ingebjørg ut av bilen, smekket igjen døra bak seg, og løp til den rette lysegrå drosjen lenger fremme.

Hun rev opp bakdøra.
Der lå Sigrunn og Torleiv i dyp søvn, to små engler som ikke hadde merket noe som helst.

Ingebjørg pustet ut så tungt som om hun hadde vært på kanten av stupet. Hun satte seg inn, lukket døra og sa bare:
Kjør.

Så brast hun ut i latter, en sår, nervøs og lettende latter. Sjåføren lo også, tørket øynene og virket oppriktig glad for at alt endte slikuten tragedie, men med en historie å fortelle resten av livet.

Ingebjørg så på de sovende barna og forsto plutselig noe enkelt og sant: I hverdagen er foreldre milde, slitne, gjerne glade og til tider litt distré. Men truer faren, våkner det en løve i demuten tvil, uten å nøle, uten redsel. Bare ett ønske: å beskytte.

Slik er kjærligheten. Stille og myk når alt er bra, urokkelig som berg når det gjelder barna.