Jeg savner ham. Jeg har aldri savnet et menneske på denne måten før. Og likevel forstår jeg det ikke for med ham følte jeg meg aldri helt trygg, og det var alltid noe som ikke var riktig mellom oss.
Vi møttes på Facebook. Vi begynte å sende hverandre meldinger, og en dag inviterte han meg på kaffe. Vi gikk til en park i Oslo. Den dagen var jeg så nedfor utbrent, knust på innsiden, og kroppen verket ennå etter altfor tung trening på treningsstudioet; beina gjorde vondt. Det var kveld, himmelen var klar, det var iskaldt og vi satt på en benk og snakket om livet, om oss selv, om alt det vanskelige.
Da vi skulle gå, ga jeg ham en klem. Den ble stående i flere minutter. Det kjentes som å komme hjem, til tross for at den kom fra en mann som virket kald, alvorlig, så utilnærmelig. I det øyeblikket kjente jeg at det var noe mer, at han ikke var så hard som fasaden hans tilsa. Om det var ubehagelig for ham vet jeg ikke det var det kanskje for oss begge. Men jeg merket at han heller ikke hadde det så bra, og at klemmen trengtes. Vi skilte lag med en klem til, denne gangen raskere.
Vi fortsatte å sende meldinger langt utover kvelden. Dagene fløt forbi med «god morgen» fra ham, samtaler gjennom hele dagen, jevnlig kontakt. Så begynte vi å møtes mer, åpnet oss for hverandre, snakket om drømmer og alt vi ønsket oss. Han fortalte meg at han bodde sammen med en kompis. Han snakket om ekskjæresten, om at han likte å skrive med både venninner og kvinner han hadde datet. Så flyttet han hjem til foreldrene sine igjen.
Vi gjorde forholdet vårt offisielt, og da innrømmet han sannheten: Han hadde egentlig bodd sammen med ekskjæresten hele tiden. Ifølge ham var det ingenting mellom dem lenge før selv om de fortsatt jobbet sammen.
Han la ut et bilde av dem sammen. Til bursdagen hans hadde jeg bestemt meg for å ta ham med på en overraskelsesmiddag i et nydelig middelalderinspirert restaurant i Gamlebyen jeg ville overraske ham. Men tidligere på dagen fikk jeg en melding på Instagram fra en kvinne som slengte ut fornærmelser. Jeg svarte ikke. Jeg spurte bare ham hva det var for noe. Da minnet han meg på eksen at hun hadde for vane å få andre folk til å plage dem og sende stygge meldinger. Jeg svarte ikke før jeg fikk snakket med ham. Han sa han hadde ordnet opp, men meldingene fortsatte å komme. Til slutt svarte jeg bare det aller nødvendigste. Jeg har aldri latt noen trykke meg ned eller synke til andres nivå av frekkhet. Etterpå blokkerte jeg nummeret.
Vi kom oss gjennom det. Vi fortsatte sammen. Forholdet ble faktisk sterkere. Vi åpnet oss enda mer. Jeg gikk uten jobb, og han oppmuntret meg til å finne noe nytt. Noen ganger hjalp han meg med utgifter jeg syntes var pinlige å ta imot. Jeg spurte ham aldri om hjelp han gjorde det av seg selv. Da han dro på ferie, sa han jeg kunne være hjemme hos ham. Jeg ble der, men det var kanskje feil av meg å bli begge ukene.
Han «testet» meg ville se hvordan jeg var i hverdagen. Han brukte mye penger på takeaway fordi han sa det tok for mye tid å lage mat selv, og at man alltid kunne kjøpe noe ferdig. Da ferien var over, var nesten hele feriebudsjettet borte. Jeg ba ham om å spare, men han brydde seg ikke. Etterpå sa han at jeg ikke hadde hjulpet ham med å spare at hvis han brukte penger, var det fordi jeg lot ham gjøre det selv om jeg ba om at vi skulle lage mat hjemme og passe bedre på økonomien.
Senere sa han at regningene tynget ham, at det gjorde ham stresset noe som traff meg hardt. Jeg fikk meg en jobb, og han sa at nå ville han «prøve meg». Prøven gikk ut på om jeg kom til å betale ham tilbake for å ha bodd hjemme hos ham og for alt han hadde brukt på meg. Han sa det føltes som om han forsørget meg. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg prøvde å lære meg hvordan man lever i et forhold.
Han sa alt kom til å forandre seg og det gjorde det. Det ble ingen planer lenger, ingen møter. Det ble korte meldinger. Han sa han måtte ta igjen for de tapte pengene, at han var blitt ustabil økonomisk, at han knapt hadde mat. Alt begynte å falle fra hverandre.
En dag sa han at jeg hadde «tatt fra ham pengene», at jeg hadde ødelagt økonomien hans, selv om jeg aldri hadde bedt ham om penger. Jeg jobbet. Noen ganger betalte jeg, andre ganger han. Men planene forsvant. Alt ble annerledes. Vi ble enige om å avslutte. Vi skilte lag på en fin måte, takknemlig for det gode, for det vi lærte. Vi lukket døren verdig.
Så prøvde vi igjen. Vi snakket sammen. Men jeg likte ikke å komme hjem til ham etter jobb og ikke få noe mat. Noen ganger inviterte han meg ikke en gang til bordet. Ofte lurte jeg på om jeg burde ta med meg egen lunsj, eller spise godt før jeg dro dit for ikke å være sulten. Jeg fortalte ham hvordan jeg følte det, men han svarte ikke og kom aldri med noen løsning. Det fikk meg til å føle meg alene i forholdet. Og det drepte sakte alt som var mellom oss.
En dag, da jeg var sammen med ham, besvimte jeg nesten på T-banen i Oslo. Jeg satte meg på gulvet så jeg ikke skulle falle om. Han reagerte ikke. Da kjente jeg at alt var over. Jeg distanserte meg inni meg. Jeg ønsket ham, men forstod at det ikke var han jeg ville ha ved min side i livet på tross av drømmene og målene vi delte.
Flere ganger tryglet jeg ham om at vi ikke skulle legge oss uvenner. Men jeg begynte å sovne gråtende ved siden av ham. Til slutt fikk jeg nok. En morgen pakket jeg sakene mine og dro. Vi snakket sammen etterpå. Jeg forklarte hvordan jeg følte det. Jeg hadde gitt ham en tegning jeg selv hadde malt, og som han var så glad i, men jeg tok den ned fra veggen og tok den med meg. Jeg skulle ikke gjort det. Noe knakk i både meg og ham.
Flere uker senere snakket vi igjen. Han sa at da jeg tok tegningen, tok jeg også lykkefølelsen han hadde hatt med den og at noe var endelig ødelagt. Vi lukket døren for godt. Noen ganger sendte jeg ham meldinger for å si takk, eller noen videoer, men han svarte aldri. Alt var tomt.
En natt, nær midnatt, fikk jeg en melding full av raseri og nedsettende ord at jeg var kvinnen som hadde ødelagt forholdet hans til familien. Jeg slettet samtalen og blokkerte ham. Etter det begynte folk fra bedriften hans å lete etter meg på sosiale medier. Jeg visste at det var eksen hans eller den nye kjæresten. Jeg svarte aldri. Jeg tok kontakt med ledelsen, sa klart ifra at hvis det fortsatte, ville jeg politianmelde. Da stoppet det.
Det var vondt. Jeg forandret meg. Jeg innså at han aldri kunne være mannen jeg trengte. Vi tok farvel på en god måte, men å se ham tilbake hos noen som hadde forårsaket så mye kaos for ham, gjorde vondt.
Noen ganger savner jeg ham. Jeg savner det fine. Men det er alt. Jeg vet én ting sikkert: sammen med meg følte han ro, og han var stolt. Jeg tror ikke han får det samme med henne, og at han aldri kommer til å være den mannen han vil vise fram til verden.
