MANN MER VERDT ENN BITRE KRENKELSER
Eirik, nå er det nok! Dette var siste dråpen! Det er over, vi skal skilles! Du trenger ikke kaste deg på kne sånn som du pleier, det hjelper ikke lenger! satte jeg et endelig punktum for ekteskapet vårt.
Eirik trodde selvfølgelig ikke på meg. Han var sikker på at alt ville gå etter kjent oppskrift: Han faller på kne, ber om unnskyldning, kjøper en ny ring og jeg tilgir. Akkurat sånn som før. Men denne gangen hadde jeg bestemt meg nå var det slutt. Fingrene mine var fulle av ringer, men livet føltes tomt. Eirik drakk tett og uten stans.
Alt startet egentlig ganske romantisk.
Min første ektemann, Ørnulf, forsvant sporløst. Det skjedde en gang på nittitallet, disse usikre årene da alt føltes farlig å leve. Ørnulf var ikke den letteste å leve med; han bare måtte være i sentrum. Som vi sier han hadde ørneblikk, men myggvinger. Hvis det var noe han ikke likte, fløyte det opp bråk. Jeg er helt sikker på at Ørnulf ble drept i et slags oppgjør. Det kom aldri noen livstegn fra ham. Jeg ble sittende alene igjen med to døtre. Lisa var fem år, Ragnhild bare to. Fem år gikk etter hans mystiske forsvinning.
Jeg trodde jeg mistet forstanden. Jeg elsket Ørnulf høyt, tross hans temperament. Han og jeg var som erteris. Jeg bestemte meg for at livet var over; jeg skulle bare oppdra jentene mine. Jeg slo en strek over meg selv. Men
Det var tøffe tider for meg. Jeg jobbet på fabrikken og fikk lønn i form av strykejern. Jeg måtte selge dem for å kunne kjøpe mat. Helgene gikk med til å stå ute og selge varer. Om vinteren, når jeg sto blåfrossen og prøvde å bli kvitt strykejernene på torget, kom en mann bort til meg. Han synes synd på meg.
Fryser du, frøken? spurte han forsiktig.
Hvordan kunne du se det, da? prøvde jeg å svare spøkefullt, selv om jeg klapret med tennene. Likevel, nærheten til denne ukjente mannen ga meg en følelse av varme.
Ok, jeg skjønner det var et dumt spørsmål. Kanskje vi kunne gå inn på en kafé og varme oss litt? Jeg kan hjelpe deg å bære resten av strykejernene.
Ja, det kan vi, ellers fryser jeg ihjel her, hvisket jeg nesten.
Vi gikk ikke inn på kafé likevel, jeg dro ham med mot leiligheten min, ba ham vente utenfor inngangsdøra og passe på posen med strykejern mens jeg hentet ungene i barnehagen. Jeg løp så fort jeg kunne beina var som isstaver. Men inni meg kjente jeg likevel en ny varme. Da jeg kom gående tilbake med barna, så jeg Eirik (som han het) stå og tråkke utenfor, han fyrte opp en røyk. Jeg tenkte, «jeg tilbyr ham te, og så får skjebnen bestemme».
Eirik bar posen min hele veien opp til sjette etasje (heisen virket såklart aldri). Mens jeg og jentene pustet oss opp til tredje etasje, var Eirik allerede på vei ned.
Vent, min redningsmann. Skal du gå nå? Jeg slipper deg ikke ut før du har fått varm te! sa jeg og grep jakkeermet hans med en iskald hånd.
Vel, jeg vet ikke, vil jeg forstyrre? Eirik så spørrende på jentene.
Ikke i det hele tatt! Ta jentene i hånden, så løper jeg i forveien og setter på vann, tilbød jeg, uten betenkeligheter.
Jeg var redd for å miste denne mannen. Han føltes allerede som familie. Under tekoppen tilbød Eirik meg jobb som assistenten sin lønna var høyere enn det jeg tjente på et helt år med strykejern på fabrikken.
Selvfølgelig nikket jeg takknemlig. Jeg kunne nesten kysset hånden hans for det tilbudet.
Eirik var gift for andre gang, men ventet på skilsmisse. Fra sitt første ekteskap hadde han en gutt.
Så gikk det fort videre…
Vi giftet oss, Eirik adopterte jentene mine. Alt gikk som på skinner. Vi kjøpte en stor leilighet, møblerte med det flotteste interiør og el-varer. Etter hvert fikk vi oss hytte. Hver sommer ferierte vi ved sjøen. Livet var som en dans på roser.
Det gikk syv år i lykkerus før Eirik, etter å ha oppnådd alt, plutselig begynte å drikke langt oftere. I starten reagerte jeg ikke jeg skjønte han jobbet hardt og trengte å koble av. Men da drikkingen krøp inn i arbeidstidene, ble jeg urolig. Samtaler hjalp ikke.
Jeg har alltid vært en eventyrlysten sjel, så jeg bestemte meg for å gjøre noe sprøtt for å hjelpe ham jeg ville gi ham et barn. Jeg var allerede trettini. Alle venninnene mine svarte bare med latter.
Kjøre på, Ingrid, kanskje vi også får lyst til å prøve oss som mødre i førtiårene, lo jentene.
Og jeg pleide å si:
Hvis du avslutter et svangerskap, kan du komme til å angre bittert. Men får du et barn, selv et uplanlagt, angrer du aldri.
Vi fikk tvillinger. Nå hadde vi fire døtre å ta vare på! Men Eirik sluttet likevel ikke å drikke. Jeg holdt ut, men lengtet etter ro og natur, dyr og gårdsliv, der barna kunne ha glede og Eirik ikke ville ha tid til å drikke.
Vi solgte leiligheten og hytta. Kjøpte et hus i en liten bygd. Startet et flott kafé. Eirik ble glødende jeger. Han kjøpte hagle og alt som trengtes. Skogen var full av vilt.
Alt gikk tålelig greit inntil Eirik ble grovt beruset igjen. Jeg vet ikke hva han hadde fått i seg, men han var rasende! Han knuste alt vi hadde i huset, og til slutt tok han hagla og skjøt i taket!
Jeg rømte ut med barna til naboen. Det var skrekkens natt.
Neste morgen var det stille. Vi listet oss hjem. For et syn. Det var knust og ramponert overalt. Ungene så alt, dessverre. Ingenting å sitte på, ingenting å spise av, ikke en seng hel. Eirik lå bevisstløs på gulvet.
Jeg pakket sammen det som var igjen, og sammen med jentene dro jeg til min mor, som bodde like i nærheten. Mor ropte fortvilt:
Å, Ingrid, hva skal jeg gjøre med alle jentene dine? Gå tilbake til mannen din. Det går seg til av og til er det bare sånn i familier. Ting roer seg.
Mor hadde alltid ment at man måtte finne seg i litt for å holde på mannen.
Et par dager senere kom Eirik. Det var da jeg satte det endelige punktumet. For øvrig husket ikke Eirik ett ord av det som hadde skjedd. Han trodde ikke et sekund på mine “historier”. Men jeg brydde meg ikke lenger. Jeg kuttet alle bånd. Broene brent.
Hvordan jeg skulle klare meg videre ante jeg ikke, men jeg fant ut at sult og slit var bedre enn å bli drept av mannen i et raserianfall.
Jeg måtte selge kafeen for en slikk og ingenting fordi jeg ville flytte så raskt som mulig med barna. Vi flyttet til nabobygda, til et bittelite hus.
De eldste døtrene fikk seg jobb, og etter hvert takk og lov fikk de egne familier.
Tvillingene gikk i femte klasse. Alle jentene var glade i pappa Eirik og hadde kontakt. Derfor fikk jeg vite litt om Eiriks liv gjennom barna. Eksmannen bønnfalt meg via døtrene om å komme tilbake. Også jentene maste: “Mamma, nå må du slutte å være så sta. Pappa har skjønt alvoret, han har bedt om tilgivelse hundre ganger! Tenk på deg selv også du er ikke 25, vettu” Men jeg var urokkelig. Jeg ville ha fred, uten drama.
To år gikk.
Jeg begynte å savne Eirik. Ensomheten gnagde. Alle ringene jeg hadde fått, måtte jeg pantsette hos gullsmeden. Jeg fikk aldri kjøpt dem tilbake. Trist. Jeg begynte å tenke på det gamle livet. I vårt hjem hadde det bodd kjærlighet. Eirik elsket alle døtrene like mye, han kunne be om unnskyldning, han hadde egentlig stor omsorg. Vi var en god familie, på mange måter. Hver har sitt lykke man kan ikke misunne andres. Hva mer kunne jeg ønske?
Nå ringer bare de eldste jentene, de kommer ikke lenger. Jeg skjønner det ungdommen har sitt. Om ikke lenge er også tvillingene store, og da sitter jeg alene. Jentene våre kommer til å fly hjemmefra, som gåsunger.
Så jeg fikk tvillingene til å spørre pappaen sin ut om hvordan han hadde det. Kanskje han hadde funnet seg en ny dame? Jentene fant ut alt. Det viste seg at han bodde og jobbet i en annen by, og ikke hadde drukket en dråpe siden. Han var alene og ga døtrene ny adresse så de alltid visste hvor han var.
Nå har vi vært sammen igjen i fem år.
Jeg har jo alltid vært en eventyrer
Moralen: Livet er aldri sort-hvitt. Noen ganger er det best å ta en sjanse, selv på kjærligheten som har gjort vondt.
