«Hvordan klarte du å havne i dette rotet, din dumme jente? Hvem vil ha deg nå med et barn på vei? Og hvordan skal du klare å oppdra det? Ikke vent hjelp fra meg. Jeg har oppdratt deg, og nå ditt barn også? Jeg trenger deg ikke her. Pakke sakene dine og gå ut av huset mitt!»
Anne holder hodet lavt og lytter stille. Håpet om at tante Helene kanskje lar henne bli, selv bare til hun får en jobb, forsvinner i hennes tanker.
«Hvis bare mor var i live»
Anne har aldri kjent faren, og moren ble påkjørt av en beruset førerkortfører ved et kryss for femten år siden. Barnevernet skulle akkurat sende den unge jenta til et barnehjem da en fjern slektning, en kusine av moren, plutselig dukker opp og tar henne inn. Den nye fosterforelderen har fast arbeid og eget hus, så omsorgsordningen går lett.
Tante Helene bor i utkanten av Halden, en liten grenseby i SørØst Norge, varm om sommeren og regnfull om vinteren. Anne får alltid mat på bordet, blir kledd pent og lærer tidlig å jobbe hardt. Med hage, smådyr og et lite gårdsbruk er det alltid noe å gjøre. Kanskje hun savner morens varme, men hvem bryr seg om det?
Anne gjør det bra på skolen, og etter videregående begynner hun på lærerutdanning ved Oslo Lærerhøgskole. De friere studentårene flyr forbi, men nå er eksamenene over og hun vender tilbake til den lille byen som har blitt hennes hjem. Gjenkomsten er imidlertid ikke gledelig.
Etter tante Helens rasende utbrudd roer hun seg litt.
«Nok nå, gå bort fra meg. Jeg vil ikke se deg her.»
«Vær så snill, tante Helene, kan jeg»
«Nei, jeg har sagt alt jeg trenger!»
Anne tar stille kofferten, tråkker ut på gaten. Hun vet at hun vil bli møtt med skam, avslag og et barn som ennå bare er i de tidlige stadiene. Hun bestemmer seg for å innrømme at hun er gravid. Hun vil ikke lenger skjule det.
Hun må finne et sted å bo. Hun går og går, med tanker som driver henne, uvitende om alt rundt seg.
Det er midtsommer i sør. Epler og pærer modnes i hager, bringebær gløder i røde nyanser, og druer henger tunge i pergolaene. Plommer skjuler seg under mørke blader. Luften er fylt av duften av syltetøy, stekt kjøtt og nybakt brød fra nabohusene. Solen er sterk, og Anne er tørst. Når hun nærmer seg en port, roper hun på en kvinne som står ved et sommerkjøkken.
«Unnskyld, kan jeg få litt vann?»
Kari, en robust dame i femtiårene, vender seg mot stemmen. «Kom inn, hvis du mener det godt.»
Hun dypper en kopp i en bøtte med vann og gir den til jenta, som sliter seg ned på en benk og drikker med store slurker.
«Kan jeg bli her en stund? Det er så varmt.»
«Selvfølgelig, kjære. Hvor kommer du fra? Jeg ser du har en koffert.»
«Jeg er nettopp ferdig på høgskolen og håper å få jobb som lærer, men jeg har ingen sted å bo. Kjenner du noen som leier rom?»
Kari ser nøye på jenta pent kledd, men sliten, med et bekymret blikk.
«Du kan bli hos meg. Det vil gi litt liv i huset. Jeg tar ikke mye, men du må love å betale i tide. Hvis du er enig, viser jeg deg rommet.»
Tanken på en husgjest gleder Kari ekstra penger er alltid nyttig i en liten by langt fra større sentra. Sønnens jobb er i en annen by, så hun savner selskap i de lange vinterkveldene.
Anne, som knapt kan tro sin plutselige lykke, følger Kari. Rommet er lite men koselig, med et vindu mot hagen, et bord, to stoler, en enkel seng og en gammel kommode. De blir enige om leien, og etter en rask omkledning går hun til utdanningskontoret.
Dagene flyr jobb, hjem, jobb. Anne har knapt tid til å rive ut sider fra kalenderen mens tiden hastig forsvinner.
Hun blir venn med Kari, som viser seg å være snill og omsorgsfull, og Kari vokser raskt en hengivenhet for den beskjedne jenta. Når muligheten byr seg, hjelper Anne til i huset, og mange kvelder sitter de og drikker te i hagepaviljongen, for i sør kommer ikke høstkulden så raskt.
Gravidasjonen går bra. Anne får ingen kvalme, ansiktet holder seg friskt, men hun tar tydelig på seg noen kilogram. Hun forteller Kari sin enkle historie en historie som er altfor vanlig.
I andre studieår forelsker Anne seg i Jens, den sjarmerende sønnen til velstående forelesere ved universitetet. Hans framtid er lagt studier, master, forskerjobb, alt i nærheten av foreldrene. Han er pen, veloppdragen og sosial, elsket av mange jenter. Men han velger den beskjedne Anne. Kanskje det er hennes stille smil, brune øyne eller slanke figur? Kanskje han ser en likestilt sjel eller den styrken som følger med motgang? Det er vanskelig å si. De tilbringer de siste studieårene nesten uatskillelige, og Anne drømmer om en framtid ved hans side.
En morgen merker hun tydelig at hun ikke tåler mat eller bestemte lukter, og har følt seg kvalm i flere dager. Hovedpoenget er at hun er sen. Hvordan kunne hun ignorere dette? Anne kjøper en graviditetstest, drar tilbake til hybelen, drikker et glass vann og venter. To linjer vises. Hun stirrer, fortsatt i sjokk to linjer. Eksamenene truer, og nå dette! Hvordan vil Jens reagere? Barn var ikke i planene deres ennå.
Uventet fyller en bølge av kjærlighet for det lille livet i henne.
«Lille en,» hvisker hun, berører hoften mildt.
Når Jens får nyheten, bestemmer han seg den kvelden for å introdusere Anne for foreldrene sine. Husker Anne den dagen, kan hun ikke holde tårene tilbake. Jens foreldre foreslår at hun skal ta en abort og forlate byen etter endt utdanning, fordi Jens må fokusere på karrieren, og hun ikke passer inn.
Hva han har sagt til sønnen, kan Anne bare gjette. Dagen etter kommer Jens lydløst inn på rommet, legger en konvolutt med penger på bordet og forlater uten et ord.
Anne har aldri tenkt på abort. Hun har allerede begynt å elske den lille skapningen i seg. Likevel, etter en kort overveiing, tar hun imot pengene, vel vitende om hvor viktig de er for henne.
Kari trøster henne med medfølelse. «Dette skjer. Det er ikke det verste i livet. Du er modig for ikke å avslutte hvert barn er en gave. Kanskje alt ordner seg til det beste.»
Men Anne kan ikke tenke på å forsone seg med Jens. Hun kjenner en dyp aversjon. Hun klarer ikke å tilgi ydmykelsen, og hans avvisning hjemsøker henne.
Tiden går. Anne slutter å jobbe, vankler som en and når hun venter på barnet. Hun er spent på om det blir en gutt eller en jente, men ultralyden kan ikke avgjøre det. Det spiller ingen rolle så lenge barnet er sunt.
I slutten av februar, en lørdag, starter fødselen, og Kari følger henne til sykehuset. Fødselen går glatt, og Anne får en frisk baby gutt.
«Lille Jakob,» mumler hun, stryker den runde kinnet.
Anne blir venn med de andre kvinnene på fødeavdelingen. De forteller at to dager før hadde kona til grensevakten født en jente på samme avdeling. De er ikke offisielt gifte, men lever sammen.
«Du ville ikke tro det, han sendte blomster, sjokolade og brennevin til sykepleierne, besøkte hver dag i en Jeep. Men ting var ikke som de skulle. Hun sa stadig at hun ikke ville ha barn, og etterlot en lapp, forlot babyen og hevdet at hun ikke var klar.»
«Hva med barnet?» spør en sykepleier.
«De mater den med flaske, men sykepleieren sier det ville vært bedre om noen ammet den. Men alle har sine egne barn å mate.»
Når det er tid for mating, bringes den lille jenta inn.
«Kan noen amme henne? Hun er så skjør,» spør sykepleieren håpefullt.
«Det vil jeg,» sier Anne mildt, legger den sovende gutten sin på sengen og tar jenta i armene.
«Å, så liten og vakker! Jeg kaller henne lille Maria.»
Sammenlignet med den robuste gutten Jakob, er Maria svært liten.
Anne tilbyr brystet, og jenta suger ivrig før hun søvner igjen noen minutter senere.
«Jeg sa jo hun var skjør,» kommenterer sykepleieren.
Anne begynner å amme begge barna.
To dager senere kommer en mann inn og forteller at faren til jenta har ankommet og vil møte kvinnen som ammer sin datter. Slik møter Anne grensevakten, kaptein Jens Henriksen, en ung mann med klare blå øyne og fast blikk.
Det som skjer etterpå blir fortalt av fødeavdelingens personale og senere av hele bygda, fordi historien ender på en minneverdig måte.
På dagen Anne forlater sykehuset, samles alle leger, sykepleiere, assistenter ved inngangen, hvor en Jeep med blå og rosa ballonger venter. En ung offiser med kapteinsskorpe hjelper Anne inn i kjøretøyet, hvor Kari allerede sitter, og gir henne en blå pakke etterfulgt av en rosa.
Med et kort tut går kjøretøyet bort og forsvinner rundt svingen.
Så skjer det; du vet aldri hvilke konsekvenser handlingene dine vil ha. For noen ganger kaster livet overraskelser mot deg som er helt utenkelige.
