Du er jo velstående, så gavene dine bør reflektere det, surmulte svigermor.
Det var en lun kveld i Oslo da Sigurd kastet seg ned på sofaen ved siden av kona si, Ingrid.
«Hva skal vi gi til mora di? Jeg har virkelig ikke peiling,» sa han tankefullt.
Ingrid sukket dypt. Å finne gave til svigermor hadde alltid vært et prosjekt for seg, omtrent like lett som å bygge flåte med fiskeslo.
Forholdet til Astrid Nilsen hadde vært stramt siden første dag.
Sigurd forsto straks hvorfor mora hans hadde et skeptisk blikk på det meste, så paret holdt seg respektfullt på armlengdes avstand.
Ingen skyldte den andre noe, og dialogen begrenset seg til noen sporadiske telefonsamtaler og ukomfortable familiefester de få gangene noen maste.
Men i år hadde Astrid bestemt seg: 70-årsdagen skulle feires med brask og bram, og så godt som hele slekta var invitert inkludert de yngre ektefolkene.
«Forresten, mamma sa hun blir glad for hva som helst,» mintes Sigurd plutselig.
«Det sier hun ALLTID, men så lager hun det fjeset sitt,» humret Ingrid tørt. «Søstra di kan gi henne en pakke kamferdrops, men vi slipper aldri så billig unna.»
Ingrid visste altfor godt at Astrid hadde rynket på nesa uansett hva de kom med.
«Husker du forrige morsdag? Vi ga henne et eksklusivt sett med økologisk hudpleie. Ble hun glad? Nei. Hun begynte nærmest å grine og mumlet noe om at vi syntes hun hadde begynt å eldes,» sukket Ingrid. «Når har hun sist visst å sette pris på noe annet enn gull eller en ny mobil?»
«Tja, kanskje jeg bare skal ringe henne og spørre direkte?» foreslo Sigurd optimistisk.
«Du gjør som du vil,» svarte Ingrid, skeptisk.
Sigurd fant fram mobilen og tastet inn numrene til mor, håpet på et lite hint.
«Kjære gutten min, jeg mangler ingenting. At dere kommer, er gave nok for meg,» svarte Astrid med sjarmerende ydmykhet som alltid.
«Mamma, sikker? Og blir du ikke sur da?» presset Sigurd på.
«Selvfølgelig ikke! Alt er en glede for meg,» lo hun, og Sigurd bestemte seg for å ta henne på ordet denne gangen.
«Mamma sier vi kan kjøpe hva vi vil,» oppsummerte Sigurd til Ingrid.
Ingrid så på ham med et «javel, tro på det du». Hun visste bedre enn å stole på svigermors diplomatiske vendinger.
Likevel, Sigurd insisterte på å følge mors ønske. Så da ble det slik.
«La oss gi henne en robotstøvsuger. Så slipper hun å dra Boris, den gamle støvsugeren, rundt hushjørnene,» foreslo Ingrid etter å ha regnet på budsjettet.
De dro til butikken og slo til: over ti tusen kroner for den mest fancy robotstøvsugeren på markedet. Med lettere steg dro de til bursdagsfesten.
Astrid tok overgang til ekte festhumør da hun så sønn og svigerdatter, men ansiktet hennes stivnet da hun så gaveesken fra Elkjøp.
«Hva skal jeg med den?» mumlet hun og pustet tungt. «Sett den på rommet, gutten min.»
Ingrid sto stille i flere minutter, perpleks over at Astrid ikke kunne vise snev av begeistring.
Rett etter dem kom svigerinna, Kari, og mannen hennes. Hun kastet seg om halsen på moren sin og ropte: «Mamsen, vær så god!»
«Tusen takk, vennen min! Dere er herlige!» utbrøt Astrid og stilte ut den største begeistringen på hele Østlandet.
Ingrid klarte ikke la være å sjekke: hvilket eksklusivt gave hadde Kari gitt? Blikket falt på et enkelt hudpleiesett fra Coop til kanskje et hundrelapp.
Ingrid ga Sigurd det berømte blikket. Han så likedan ut «utenpå» hårfestet.
Sigurd klarte seg i timesvis, men så snart Astrid igjen skrøt av Karis gave, knakk det for ham.
«Mamma, kan vi ta en prat på kjøkkenet?» ropte Sigurd.
«Hva er det nå da?» sa mora og trippet etter sønnen. «Noe du vil ta opp?»
«Eh, ja, mamma? Husker du hva du sa om gave?» spurte Sigurd.
«Ja, så klart.»
«Hvorfor reagerer du da så negativt på vår gave, men er helt over deg for det billige settet?» spurte Sigurd fornærmet. «Ikke si at jeg innbiller meg det!»
«Det skal jeg ikke si,» surmulte Astrid. «Men dere tjener jo så mye bedre enn Kari, så gavevalget burde reflektere det.»
«Hva er det du venter deg egentlig?» spurte Sigurd oppgitt. «Er det meningen vi skal feste kvitteringa på hvert eneste gavepapir?»
«Nå begynner du igjen,» svarte hun, og gjorde det klart at hun helst ville snakke om været. «Hva skal jeg gjøre om jeg bare liker Karis gaver bedre?»
«Fordi du ikke aner prisen på vår?» parerte Sigurd sarkastisk. «Bare så du vet det roboten kosta over ti tusen kroner!»
«Så dyrt?» utbrøt Astrid, overrasket på et vis som selv skolerte skuespillere ville blitt misunnelige på.
Men så fikk hun en lys idé.
«Skjønner du ikke jeg liker gaver som passer til menneskets muligheter. Og dere gir kun fordi det er plikt. Jeg kjenner ingen glede over brummende roboter!» sa Astrid stolt og løftet haka.
Sigurd ble så satt ut at han sto og blinket ublunket på mora i flere sekunder.
«Tror du penger vokser på trær hjemme hos oss, eller?» spurte han omsider.
Indignasjonen tiltrakk seg både Ingrid og Kari, som begge stoppet i døråpningen, med glitrende nysgjerrighet.
Kari skjønte raskere hvor det bar, og slang seg selvsagt over på Astrids side.
«Mamma trenger ikke robot, hun trenger en luftfukter! Den gamle røyk for tre dager siden. Hadde dere engasjert dere litt i livet hennes, ville dere visst det,» anklaget Kari fornøyd.
«Jeg SPURTE eksplisitt om hva hun ønsket seg!» beit Sigurd fra seg, med hard kjevelås. «Er det noen som prøver å gjøre narr av meg? Nå er det slutt på gaver. Tenk deg, vi prøver å gjøre deg glad og alt vi får er kritikk! Robot var visst ikke det hun trengte. Luftfukter måtte det være! Unnskyld at vi bomma! Vi drar!» sa han og vinket til Ingrid.
Astrid falt i gråt der og da, mens Kari klappet henne blidt på ryggen. Sigurd og Ingrid skred ut med frosne ansiktsuttrykk.
Sigurd holdt løftet: Ingen flere gaver, ingen flere familieselskaper. Han hadde ikke tenkt å bruke mer tid på å føle seg som en idiot på andres bekostning.
