Du, jeg må fortelle deg noe som skjedde her om dagen altså, min venninne var jo her igjen, og etterpå er det alltid helt tomt i kjøleskapet!
Ola, har lillesøsteren din Ingrid vært på besøk igjen? spurte Maren mannen sin mens hun sto og glante inn i det halvtomme kjøleskapet. Det er jo alltid slik, er det ikke? Med en gang hun har vært her, er alt av mat bare borte.
Ja, det stemmer, svarte Ola. Hun klaget igjen over at de ikke har penger. Og jeg kunne jo ikke la henne gå tomhendt hjem, hun er jo tross alt søsteren min.
Ga du henne penger også, eller?
Bare et par tusen kroner, svarte Ola litt flaut. Ingrid fortalte at Øyvind har fått trøbbel på jobb igjen og at de så vidt har råd til å betale husleia.
Hvem skulle trodd! Altså, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun absolutt skulle gifte seg som tyveåring. Kunne ikke moren din prøvd å stoppe det?
Du kjenner jo Ingrid. Bestemmer hun seg for noe, er det jo ikke noe å gjøre med henne. Men ikke stress, hun må jo lære seg å stå på egne ben.
Maren sukket tungt. Selvstendighet er en fin ting, men fram til nå har Ingrid bare levd på at slekta stiller opp.
* * *
Øyvind var jo også fortsatt ung, og hadde så vidt begynt å tjene penger. Han kjøpte ikke akkurat gaver og blomster til kona hver mandag. Ingrid ville helst slippe å jobbe, og mente at Øyvind burde forsørge henne.
Ola og Ingrids mor, Astrid, var selvfølgelig også alltid på barnets side. Hun så de unge knapt hadde penger til salt på maten, og hjalp Ingrid økonomisk så ofte hun kunne. Samtidig mente hun at Ola da også måtte hjelpe til.
Hun er jo så ung, og må kunne føle seg vel, sa Astrid. Ingrid har rett og slett ikke funnet riktig jobb ennå, og Øyvind er litt smågjerrig. Da må vi stille opp alle sammen.
Og Ola stilte opp. Men Maren begynte virkelig å bli lei. Hun skjønte ikke hvorfor en del av Olas lønn skulle gå til Ingrid, når hun og Ola selv leide leilighet og sparte inn på alt for å kunne kjøpe seg noe eget. Og så var det søsteren, da.
* * *
En ettermiddag kom Maren hjem fra jobb, og der satt jammen svigermor Astrid og Ingrid på besøk. De satt og hvisket med Ola, men ble brått stille da hun kom inn døra. Maren skjønte at noe var i gjære, og spurte direkte:
Kan jeg få vite hva dere holder på med? Jeg har en mistanke om at dere er her for å tigge mer penger fra oss.
Neida, lo Astrid litt påtatt. Dette er familieprat som egentlig ikke angår deg.
Maren rynka på nesa og gikk for å lage middag. Etter noen minutter kom Ingrid slentrende ut på kjøkkenet, åpnet uanstrengt kjøleskapet, og himlet med øynene:
Hvorfor er det så tomt her? Maren, har du ikke handlet?
Jo, jeg har handlet, sa Maren litt irritert. Men jeg får lønning om to dager, så jeg kjøpte bare det aller nødvendigste. Hvis du er sulten, kan jeg varme suppe til deg?
Nei takk, jeg spiser ikke sånt. Jeg vil ikke bruke egne penger på mat jeg bestiller pizza eller sushi, eller så stikker jeg og Øyvind ut på kafé.
Men har Øyvind råd til det? Dere sier jo hele tida at dere ikke har penger.
Da spør jeg mamma eller Ola om penger. Det er sånn man gjør i familier de hjelper hverandre.
Etterpå takket Astrid og Ingrid for seg. Maren rakk så vidt å spørre Ola hva de egentlig ville.
Mamma vurderer å selge hytta, og hun lurte på om jeg kunne hjelpe til litt. Hele salget er for å gi pengene til Ingrid. Hun trenger jo en god start i voksenlivet, sier hun.
Hva mener du? Synes du det er greit at alt havner hos Ingrid? Jeg, som kona di, nekter å støtte det. Jeg tror ikke akkurat det er det beste for henne heller.
Maren, dette er ikke din sak, sa Ola alvorlig. Hytta er mammas, hun bestemmer selv hva hun vil gjøre med den.
Han bare forsvant inn i stua og lot som om alt var OK. Han mente jo tross alt han gjorde det rette for familien sin. Han var faktisk litt stolt over å kunne være raus og hjelpsom mot Ingrid.
* * *
Så ble hytta solgt. Maren var ikke i tvil: Ingrid kom til å bruke opp pengene før sola gikk ned. Det gikk rett til restauranter, nye klær, dyre mobiltelefoner og det ene med det andre.
Da pengene var oppbrukt, satt Ingrid hjemme hos moren sin, klaget og peste:
Nå har jeg ingenting igjen! Jeg har lyst til å ta førerkort og kjøpe bil. Finnes det ikke noe mer dere kan selge da? Mange foreldre kjøper jo leiligheter eller støtter barna økonomisk… Hvorfor skal vi være de fattige?
Astrid satte kaffen i halsen. Hun hadde ikke trodd datteren skulle bruke opp alt så fort. Hun rettet seg opp og sa:
Ingrid, vi har ikke mer. Jeg trodde du skulle bruke eller spare pengene fornuftig. Nå har du utdanning som regnskapsfører, kanskje du kan finne deg jobb i et firma?
Jeg skal i hvert fall ikke sitte på et kontor med tall hele dagen! Det er ikke derfor jeg har en mann. Mannen min og mamma skal forsørge meg, jeg er jo bare tyve! Er det slik det skal være først føder dere meg, og så forventer dere at jeg klarer meg helt selv? Takk for det, altså!
Vent nå litt, prøvde Astrid å roe henne. Vi får finne på noe. Kanskje vi kan spørre Ola om penger? Vi kan si det er viktig. Han og Maren sparer jo til leilighet, det må jo være litt ekstra.
Tror du virkelig det nytter? Maren er jo gnien, hun sparer til og med på mat! Bra at Ola alltid sier ja, da.
Vi drar til dem! sa Astrid. De klarer ikke si nei til meg.
En time etter stod Ingrid og moren utenfor leiligheten til Ola og Maren. Maren så fort at det ikke var gaver i hendene dette var for å få noe.
Ola, vi har noe kjempeviktig på hjertet! utbrøt Astrid, så fort de kom inn. Bare du kan hjelpe oss nå.
Maren la merke til blikkene og ante uråd. “Nå kommer de for å be om penger igjen,” tenkte hun. Hva ellers?
Hva har skjedd?
Ingrid har lyst på bil, men pengene fra hyttesalget er brukt opp, svarte Astrid litt flau. Vi lurte på om dere kunne hjelpe oss litt videre…
Maren trodde ikke sine egne ører og måtte spørre en gang til:
Hva? Er alt brukt opp allerede? Dere fikk jo en god sum! Ingrid, du må tenke litt mer på hva du bruker pengene på!
Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre! bet Ingrid fra seg. Jeg er ung og har mine behov, jeg er ikke en gammel grå mus fra loppis! Jeg vil gå på restaurant, frisørsalong og kle meg ordentlig. Skal jeg leve i fattigdom i ungdommen min, kanskje?
Noen har kanskje vurdert å jobbe? spøkte Maren spisst. Da slipper man hull i lommeboka og å mase på slekta hele tida.
Ola fryktet at dette kom til å bli stygt, så han prøvde å roe ned:
La oss nå snakke sammen. Vi har ikke penger til bil, men kanskje vi kan hjelpe litt.
Dyktig gutt! smilte Astrid fornøyd. Jeg visste du ikke ville svikte.
Skal dere ikke spørre meg også, kanskje? spurte Maren indignert. Jeg har ABSOLUTT ikke tenkt til å finansiere mer for Ingrid. Hun har jo ektemannen sin! Ikke et øre fra meg, punktum.
Ola kastet et blikk mot moren og prøvde å roe Maren:
Kom igjen, Maren. Det er våre penger sammen, jeg bestemmer litt jeg også. Dessuten, mamma sier det bare er et lån, hun betaler det tilbake.
Selvfølgelig gjør jeg det! Tror du jeg driver og lurer dere? Jeg hjelper Ingrid litt, og så betaler jeg tilbake alt sammen.
Maren fikk en ekkel følelse, men verre var det å tenke på å aldri få tilbake sparepengene.
Nei, vi kan nok ikke hjelpe, sa hun, litt roligere. Vi sparer til leilighet, og det er faktisk viktigere enn bil.
Kom, mamma, la oss gå, sa Ingrid surt. Ser du? De bryr seg bare om seg selv, de.
Ingrid rasket sammen tingene sine, ristet på hodet og smalt med døra. Astrid fulgte etter, men mumlet til sønnen sin:
Ola, vi får ta dette opp igjen senere. Synes du ikke kona di bestemmer litt mye, kanskje?
Så fort døra var lukket, rant det over for Ola:
Går det an! Hva tror du mamma syns nå? At vi ikke vil hjelpe? At penger er viktigere enn familien?
Er det virkelig nød, dette her? svarte Maren. Har vi noensinne fått hjelp? Jeg er helt sikker på at ingen hadde hjulpet oss med å kjøpe leilighet. Jeg gidder rett og slett ikke flere historier om den stakkars Ingrid.
Noen dager senere ba de pent om unnskyldning begge to, men Maren ante ikke at Ola var villig til å gå bak ryggen hennes. Han tok faktisk sparepengene til leiligheten og ga dem til moren.
Da Astrid så konvolutten, smilte hun fornøyd:
Så flink gutt du er, Ola! Jeg visste at jeg hadde oppdratt deg riktig! Ikke tenk mer på det, riktig familie hjelper alltid hverandre, og Lillesøster stiller nok opp for deg senere. Ikke si noe til Maren dere er unge og har god tid til å spare igjen.
* * *
En dag scrollet Maren gjennom Instagram, og der satt jaggu Ingrid smilende bak rattet på en blank, ny småbil. Maren sperret øynene opp og spurte:
Ola, visste du at Ingrid har fått seg bil? Har Øyvind plutselig fått pengebinge, eller? Søsteren din får jammen det som hun vil.
Ja, jeg visste det, svarte Ola, uten å se på henne. Vi spleiset alle sammen, og slik fikk vi gitt Ingrid en god start.
Spleiset? Betyr det at du har gitt penger? Hvorfor sa du ikke noe?
Ola var stille. Maren forsto med én gang alt, sprang bort til kommoden og sjekket sparepengene de var borte.
Har du seriøst gitt alle pengene til søstera di? Roper du til meg at dette ikke angår meg? Ola, hvordan kunne du?
Denne gangen klikket det fullstendig for Ola, og han raste tilbake:
Dette er ikke ditt problem! Jeg er mann i huset og bestemmer. Vi har tid til å spare, men Ingrid trenger bilen nå. Og oppfører du deg sånn mot familien min, vet jeg ikke om jeg vil ha deg lenger!
Jasså?! Vet du hva, Ola jeg har allerede bestemt meg: Dette er ikke mitt ekteskap mer! Jeg drar til mamma nå, og du skal betale meg tilbake min halvdel av sparepengene!
Maren begynte å pakke sakene i vill fart. Håpet vel innerst inne at han skulle prøve å stoppe henne eller si unnskyld, men Ola bare satt og så på TV, som om ingenting hadde skjedd.
Det er slutt, Ola. Jeg går, sa hun lavt fra dørstokken.
Greit. Kom ikke tilbake om du ikke skjerper deg, svarte han kaldt.
Maren flyttet inn til moren, og etter en måned sendte hun inn skilsmissepapirene. Det er ikke lett å bo sammen med noen som ikke viser deg respekt. Og pengene, ja de fikk hun tilbake til slutt, etter å ha truet Ola med advokat. Og så satt hun og lo sammen med venninnene over kaffe og sa: Du må nesten skille deg på grunn av frekkheten til andres familie!
