Vi blir hos deg en stund, for vi har ikke penger til å leie egen leilighet! sa venninnen min.
Jeg er en energisk kvinne. Til tross for at jeg er sekstifem år, klarer jeg å besøke mange steder og treffe svært interessante mennesker. Jeg husker ungdomsårene med både glede og vemod. Da kunne man feriere hvor som helst man ønsket! Man kunne dra til kysten, til de majestetiske fjordene. Man kunne dra på telttur med venner og kamerater. Man kunne sette seil på en elvecruise som fløt langs de stille vannene. Alt dette kunne man klare for en håndfull kroner.
Men alt dette hører nå til fortiden.
Jeg har alltid elsket å bli kjent med folk. Jeg møtte folk på stranden i Bygdøy, i teateret i Oslo. Med mange av mine bekjente har jeg opprettholdt vennskap i mange år.
En dag møtte jeg en kvinne som het Solveig. Vi bodde sammen i ferien i et lite gjestehus på Hvaler. Vi skilte lag som venner. Noen år gikk. Av og til sendte vi hverandre brev med juleønsker. Så, en dag, mottok jeg et telegram uten avsender. Det stod kun: «Klokken tre om morgenen kommer toget. Vent på meg på stasjonen!»
Jeg forsto ikke hvem som kunne ha sendt det. Selvfølgelig hadde jeg ikke reist bort med mannen min. Men klokken fire om morgenen ringte noen på døren vår. Jeg åpnet, og ble lammet av overraskelse. På dørstokken sto Solveig, to tenåringsjenter, en bestemor og en mann. De hadde en enorm haug med bagasje. Jeg og ektemannen min, Bjørn, sto målløse. Likevel slapp vi dem inn i leiligheten. Solveig spurte meg:
Hvorfor dro du ikke etter oss? Jeg sendte deg telegrammet! Dessuten koster en drosje penger!
Beklager, jeg visste ikke hvem som hadde sendt det!
Vel, jeg hadde adressen din. Her er jeg.
Jeg trodde vi bare skulle skrive brev til hverandre, det var alt!
Senere fortalte Solveig at en av jentene hadde nettopp fullført videregående og skulle starte på universitetet. Resten av familien hadde kommet for å støtte henne.
Vi skal bo hos deg! Vi har ingen penger til å leie! Og dere bor så nær sentrum!
Jeg ble helt forbløffet. Vi var ikke engang i slekt. Hvorfor skulle vi la dem flytte inn? Vi måtte mate dem tre ganger om dagen. De brakte med seg litt mat, men lagde aldri noe selv. Jeg måtte ta meg av dem alle.
Etter tre dager klarte jeg ikke mer, og jeg ba Solveig og hennes slektningene om å flytte ut. Jeg brydde meg ikke om hvor de skulle dra. En voldsom skandale brøt ut. Solveig begynte å knuse tallerkener og skrike hysterisk.
Jeg var bare sjokkert over oppførselen hennes. Så dro de. De klarte å stjele nattkjolen min, noen håndklær, og på et mirakel tok de også med seg en stor kjele med surkål. Jeg vet ikke hvordan de fikk den med seg kjelen bare forsvant i luften!
Slik endte vårt vennskap. Takk og lov! Jeg hørte aldri mer fra henne, og så henne aldri igjen. Nå er jeg mye mer forsiktig når jeg møter andre mennesker i drømmelignende morgentåke.
