Oline, jenta mi, jeg ber deg – mamma satte seg på huk foran Oline – vi må bare bli her en stund, vennen, snart er alt over, og da drar vi tilbake til byen Oline så stille på moren. – Oline, hører du meg? Forstår du? – mamma ristet forsiktig i Oline. – Jeg hører, mamma … – Så hvorfor er du så stille? – mamma virket nervøs, det så Oline. – Jeg har ikke vært stille, mamma, jeg bare tenkte. – Tenkte, ja. Se hvor mange bøker det er her, Oline… Åh, som jeg elsket å lese bøker da jeg var barn… – Mamma … må vi være her lenge? – Jeg vet ikke, lille venn, vi må bare være her en stund. Oline forstod alt som hadde skjedd med dem og familien. Mamma trodde visst at Oline var liten og ikke skjønte noe, men det stemte ikke. – Oline, tante Kari kommer og ser til deg, jeg skal lage mat for hele dagen, dra tidlig, og komme hjem om kvelden. I helgene skal vi være sammen, bade i elven… Mamma dekket ansiktet med hendene. – Tilgi meg, vennen, tilgi meg … – Ikke gråt, mamma, ikke vær lei deg. Jeg vet at pappa forlot oss, jeg vet at vi må klare oss på egen hånd, og at det var best å flytte hit til mormors hus og leie ut leiligheten. – Jeg vet alt, mamma … Jeg lover å være snill, jeg skal vente på deg og lese bøker, og tante Kari passer på meg. – Vi klarer oss, mamma … Og til høsten skal jeg begynne på skolen. – Mamma … finnes det skole her? – Nei, vennen, det var en skole før, men ikke nå. Men til høsten, jeg lover, da flytter vi tilbake til leiligheten vår. Dette er bare midlertidig, til jeg finner en ordentlig jobb. – Leiligheten er utleid til august, så vi rekker alt, pusser opp og får det fint. Det blir bra, jenta mi … – Jeg vet det, mamma… Den kvelden satt mamma og Oline lenge på trammen foran det lille huset, og mamma fortalte om sin barndom og sin gode mormor. – Mamma, hadde du … en mamma? – Ja, sukket mamma, det har jeg fortsatt, men … hun trenger meg ikke mer. – Hvordan det? Ikke trenger deg? – Sånn er det, vennen. Jeg kom for tidlig for henne, og hun og pappa fikk det ikke til. Han dro til en annen by, startet ny familie. Mamma prøvde litt, men så satte hun meg av hos mormor Synnøve. Selv dro hun til byen for å finne lykken … – Og … fant hun lykken? – Lykken fant hun, jenta mi – men meg glemte hun helt … Hun giftet seg igjen, fikk to barn, jeg fikk bare bursdagshilsen og kanskje noe til jul eller påske. – Jeg husker hun kom på besøk en gang, da et av barna hennes var sykt – hun tok dem hit for frisk luft. – Hun fortalte dem aldri om meg, de visste ikke at jeg var deres søster. – Mormor ba henne kjøpe kjole til meg til skoleavslutningen … Da skjelte hun ut mormor – sa hun var hjerteløs, at hun hadde sykt barn, og at mormor bare tenkte på kjole! – Zoya, ropte mormor, Synnøve er jo også barnet ditt! – Hun svarte kaldt, sa jeg kunne tjene til kjole selv. Og mormor ble så sint at hun kastet henne ut… – Mamma, du har aldri kalt henne mamma, bare brukt navnet hennes … – Jeg vet, unnskyld, vennen … Jeg klarer ikke å kalle henne mamma, for min mamma, det var mormor Synnøve. – Du heter Synnøve etter henne, ikke sant, mamma? – Ja, det gjør jeg … etter mormor … – Elsket du henne, mamma? – Hvem da? – Mormor Synnøve. – Veldig, veldig mye! Da hun døde, ble alt mørkt for meg … Jeg elsket Zoya, altså min mor, også – ventet alltid på henne i bursdager og til høytider. – Når jeg var syk, til første skoledag, da mormor døde … alltid ventet jeg. – Hun kunne ikke komme, fordi svigermor hadde rund dag … Etterpå kom hun, gråt og ba meg pakke sammen – jeg var umyndig den gangen. – Jeg trodde mamma skulle ta meg med hjem, men hun satte meg på internat mens jeg studerte. – Min første nyttår uten mormor. Naiv som jeg var, trodde jeg moren min ville invitere meg, men hun sa: – Beklager, Synnøve, det er fullt her, slekta skal komme, hvor skulle jeg gjøre av deg? Så jeg reiste til huset, ba om nøkkel til mormors hus … – Hvorfor? sa hun nervøst. – Det er mitt hjem, og om du tror du kan overta arven min, tar du feil. – Det er også mitt hus, sa hun oppgitt, og de hadde planer om å feire nyttår der ute. – Hvis dere kommer, ødelegger jeg festen! Gi meg nøkkelen! – Hun ga meg ikke nøkkelen, men jeg klatret over gjerdet, kjøpte nye låser i byen, fikk onkel Fredrik til å bytte dem. – Alle naboene sa at om Zoya prøvde å ta huset, skulle de stille seg foran meg, for mormors skyld. – Nyttår feiret jeg alene – men venninner kom, det ble hyggelig… – Og så fylte jeg atten. – Har du sett henne etter det? – Nei … Hvorfor skulle jeg det? Vi har ikke noe å snakke om. – Mamma … du … – Hva? Om jeg kunne gjøre det samme mot deg? Aldri i livet, forstår du, aldri! …Oline har blitt voksen, og hun er ikke redd. Mamma dro på jobb, tante Kari kom innom to ganger. Hun spiste, ryddet av bordet, vasket koppen, ga dukkebamsen sin mat, og satte seg for å lese. Oline lærte å lese for litt siden, og hun elsker å lese for dukken Gerd og bamsen Bjørn. Dagene gikk i samme rytme. Først gråt hun, eller, tårene kom av seg selv – Oline prøvde dytte dem vekk, men de trillet … Det er ikke sikkert hun gråt med vilje, men tårene, de ugreie, måtte bare ut. Men så kom mamma hjem, og alt ble bra igjen. En dag kom ikke mamma hjem. Hun kom ikke, ikke … Det ble mørkt, Oline tente lyset og trakk for gardinene. – Ikke vær redd, Gerd, Bjørn, Marie, Nina og klovnen Anders, ikke vær redd – sa Oline til lekene sine. Kanskje hun skulle gå til stasjonen for å møte mamma – men veien var vanskelig å huske, hun kunne gå seg bort. Oline slo vekk de vonde tankene – nei, mamma ville aldri gjøre slik mot henne, ikke som mormor Zoya – hun hadde jo ingen mormor Synnøve igjen, hvem skulle hun da bli hos? Hun så for seg at mamma fikk nye barn og glemte Oline. Oline ble igjen alene i det lille huset … Det var så synd på henne selv at hun begynte å gråte og hylte høyt. Hun hikstet, tårene rant, øynene verket, halsen var hes – hun gråt seg i søvn på stolen ved vinduet. Så hørte hun lyd på gangen – kanskje det var rotter, eller plutselig … plutselig mormor Zoya, som hun aldri hadde sett – tenk om hun kom for å ta fra dem huset? Kaste Oline ut? Hun klynket stille. Brått åpnet døren seg, lyset ble tent. – Mamma! – Oline spratt opp, stolen veltet. – Mamma, mammaen min! – Kjære, kjære Oline, jenta mi … tilgi meg … jeg rakk ikke siste toget, måtte gå fra nabostasjonen. – Var du redd, mamma? – Veldig redd, Oline, mest for deg! Jeg gråt, ba deg ikke gråte, men gråt selv … Skremte alle ulvene i skogen, fniste og gråt mamma. – Jeg var redd for at du skulle tro jeg hadde forlatt deg. Og da … da løy Oline for mamma for første gang. – Mamma, jeg trodde aldri sånt om deg, jeg vet du aldri ville forlate eller svikte meg. Sånn løy Oline – for hun hadde tenkt tanken, men ville ikke gjøre mamma enda mer lei seg. Mamma og Oline ble i huset til slutten av august, så begynte Oline på skolen, og mamma fikk seg jobb. Pappa ville plutselig ha samvær annenhver helg. Mamma lo og sa han aldri hadde villet møte barnet før. – Jeg har aldri nektet, sa mamma, men han har aldri spurt … Nå ser Oline pappa i helgene. Før gledet hun seg, så … – Mamma, jeg tror pappa er sånn som din Zoya – han trenger meg ikke egentlig, men møter meg likevel. Han tar meg med på lekerom i kjøpesenteret og snakker bare i telefonen. – Jeg sitter på benken og ser på småbarna, mamma … jeg vil ikke være med pappa … Kan vi si det til ham? Pappa ble sint, beskyldte mamma for å vende barnet mot ham. – Jeg er faren, skrek han, du nekter meg barnet! – Pappa… jeg er ikke liten lenger, hvorfor tar du meg med på det tullete lekerommet? Jeg liker ikke potetgull … Jeg har blitt stor. – Da du dro fra meg og mamma, og når jeg var hjemme alene hele dagen … da mamma engang kom for seint og måtte gå fra nabostasjonen gjennom skogen, da løp ulvene etter henne – og jeg var helt alene … Oline løy for pappa. Om ulvene. Han lyttet stille, så gikk han. Men han kom tilbake – etter en måned… Han ba om unnskyldning og sa han hadde forstått. Så gikk de på kino… med Oline… Nå gledet Oline seg når hun skulle møte pappa … – Synnøve … løp du virkelig fra ulver den gangen? spurte pappa. – Ja, sa mamma bestemt. Så snakket de sammen og … pappa rakk ikke toget. Det sa mamma at han ikke rakk det. – Mamma, sa Oline – hvis pappas tog har gått, hvordan skal han komme seg hjem? Skal han ikke bare bli hos oss? Pappa så på mamma. Men hun var urokkelig. – Han får gå til fots … det er ingen ulver her, sa mamma og sendte pappa av gårde. – Mamma … han ville vel hjem til oss igjen, ikke sant? spurte Oline senere, i sengen ved siden av mamma. – Ja … – Vil du ikke tilgi ham? Mamma var stille. – Det er ditt valg, mamma … men jeg elsker dere begge … – Jeg vet det, Oline, jenta mi. – Men deg mest, for du er verdens modigste mamma, du løp til meg i mørket, til og med uten å være redd for ulvene. …Årene gikk. Oline skulle gifte seg. – Mamma… jeg må innrømme noe. – Ja, jeg hører. – Jeg tenkte den gangen at du hadde forlatt meg, som Zoya gjorde … – Min lille jente … Jeg kunne aldri gjøre det mot deg … – Det visste jeg ikke den gangen, mamma … tilgi meg. – Det er du som må tilgi meg for alt du måtte gjennom … De sto sammen i en varm klem, mor og datter… de to, alltid sammen. Mamma er alltid der.