Du skulle hatt hushjelp, ikke kone
Mamma, Nora har tygd i stykker fargeblyanten min igjen!
Lille Ingrid kom stormende inn på kjøkkenet med den avgnagde blyanten sin, og rett bak henne kom familiens skyldbetynget labrador, Balder, med viftende hale. Karin løftet blikket fra grytene, der suppa boblet og kjøttkakene freste, og sukket tungt. Tredje blyanten i dag.
Sleng den i søpla og ta en ny fra skuffen. Erik, har du gjort matteleksa?
Nesten! ropte det fra rommet hans.
«Nesten» fra tolvåringen hennes betydde vanligvis at mobilen glødet, og lekseboka lå urørt ved siden av. Men akkurat nå måtte hun ta ut kjøttkakene, røre i suppa, hindre fire år gamle Eirik i å krype bort til hundeskåla og samtidig huske på klærne i vaskemaskinen.
…32 år. Tre barn. Én mann. Én svigermor. Én labrador. Og hun eneste som fikk hele maskineriet til å gå rundt.
Karin ble sjelden syk. Ikke fordi hun var av stål, men fordi hun rett og slett ikke hadde tid. Hvem skulle lage mat? Hvem fikk barna avgårde til skole og barnehage? Hvem luftet Balder? Svaret var alltid: Ingen andre.
Karina, er middagen snart ferdig?
Svigermor Magnhild sto i døråpningen, støttet seg på stokken hun aldri laget mat med. 85 år, skarp i hodet, god appetitt.
På fem år sammen under ett tak kunne Karin telle på en hånd de gangene gamle Magnhild hadde gjort noe nevneverdig husarbeid.
Om ti minutter, Magnhild.
Hun nikket fornøyd og ruslet inn i stua igjen. I blant leste hun nattahistorier for Eirik alltid «Askeladden» eller «Bukkene Bruse», ikke verdens lengste spilleliste, men ungen lyttet trollbundet. Resten av tiden så Magnhild på såpeserier eller ventet på neste måltid.
…Klokka nærmet seg halv seks da det raslet i ytterdøra. Morten trampet inn med uttrykket til en som akkurat hadde fullført en arktisk ekspedisjon.
Er maten klar?
Ikke et «hei». Karin pekte bare mot det ferdigdekkede bordet. Morten vasket hendene, satte seg, fjernkontrollen limt fast i hånda. TV-en skrudde seg på nesten av seg selv.
Ingrid fikk toppkarakter i lesing i dag, prøvde Karin.
Mmh.
Og Erik trenger hjelp med samfunnsprosjektet sitt.
Mmh.
«Mmh» det var det hun kunne få. Etter middag flyttet Morten seg rett over til sofaen. Arbeidsdagen hans var over. Oppdrag utført. Han hadde tjent penger resten angikk ham ikke.
Senere, da ungene sov, åpnet Karin laptopen. Fjernarbeid for en nettbutikk svarte på bestillinger, kunder, ordnet leveranser. Ingen rikdom, men egne, ærlig tjente penger. I tillegg fikk hun inn leie fra leiligheten hun hadde leid ut i fire år.
«Burde vi flytte?» slo det henne igjen. Men så kom de vante unnskyldningene: Erik går på en god skole, Ingrid har vennene sine i barnehagen, hva med leieinntektene? Hun lukket igjen pc-en. I morgen. Alltid i morgen.
Så kom desember og med den, influensaen. Feberen fór opp til 39 på et øyeblikk, hele kroppen verket, halsen brant, hodet kjentes som en ballong. Karin orket knapt å komme seg til senga.
Mamma, er du syk? konkluderte Erik da han kikket inn.
Morten kom etter, så faktisk litt bekymret ut, men særlig for kona var det ikke.
Bare ikke smitte mammaen min. Influensa er alvorlig i hennes alder, vet du.
Karin lukket øynene. Selvfølgelig. Magnhild. Hvordan kunne hun glemme svigermor?
De neste tre dagene gikk i ett, i feberdrømmer. Putetrekkene våte, leppene tørre. Ingen verken mann, barn eller svigermor kom inn med et glass vann. Vannkokeren sto på kjøkkenet, ti skritt unna, men de ti skrittene gikk hun selv støttende seg til veggen.
Folk var bare bekymret for Magnhild. «Ikke gå inn der, mamma er sjuk.» «Ta på deg munnbind.» «Kanskje hun burde sove på et eget rom?» Hun, altså Karin. Hun var smittekilden som måtte beskyttes mot de viktige familiemedlemmene.
En uke senere slo viruset til på resten. Først Eirik snørrete og varm og småsint. Så Ingrid. Så la Morten seg demonstrativt på rommet med 37,2 i feber. Magnhild ble syk sist med størst bravur.
Karin, ennå ikke frisk, sto opp. Kyllingsuppe, apotek, febermåling, vaske litt, sette på mer klær hun gikk ruta si som en vanlig dag, bare med bein av bomull.
Morten, kan du ta Eirik en time? Jeg må på apoteket.
Mannen himlet oppgitt, men nikket. Eksakt én time hun så på klokka kom han inn og leverte Eirik tilbake.
Jeg er sliten. Jeg har faktisk feber, jeg også.
36,8, ikke 38, Karin sjekket.
Våren ble ikke særlig snillere. Ny omgang omgangssyke, nye syke barn, nye våkenetter. Eirik sutret hele natta, Ingrid nektet medisin, Magnhild måtte ha spesialmat. Midt i kaoset helt frisk Morten.
Morten, jeg trenger deg med ungene.
Karina, jeg hjalp forrige gang da var det tross alt helg. Nå jobber jeg, blir sliten.
Han bare trakk på skuldrene. Rolig, men endelig. På kvelden satte han seg som vanlig ved bordet, ventet på middag. Syke barn, utbrent kone, rot overalt ikke hans problem.
En kveld, da Eirik endelig sloknet og de eldste gjorde lekser, satte Karin seg. TV-en surret med fotball i bakgrunnen.
Hvorfor hjelper du meg aldri? Hvorfor får jeg aldri noe hjelp?
Morten svarte ikke. Skruen på lyden gjorde bare tv-serien høyere.
Karin sto og så på nakken hans. Alt var plutselig så tydelig. Uten et ord.
Dagen etter fant hun frem store bager. Barneklær, leker, papirer. Erik ble stående i døra:
Mamma, skal vi reise vekk?
Vi skal til mormor Inger.
Lenge?
Vi får se.
Ingrid jublet mormor bakte alltid de beste skolebrødene. Eirik skjønte lite, men dro ivrig med seg kosekaninen.
I siste liten kom hun på Balder. Han skulle selvfølgelig være med.
Morten lå på sofaen. Vesker, sammenpakket, barn i jakker han rørte ikke på seg. Da døra smalt bak dem, skrudde han sikkert bare over på en annen kanal…
Mammaen hennes, Inger, åpnet døra, ga dem mat og varme klemmer. 58 år, lærer med hjerte av gull og lang erfaring skjønte alt uten forklaringer.
Bo her så lenge du vil.
Telefonen ringte tredje dagen. Morten.
Karina, kom hjem! Det er rotete her. Ingenting å spise. Magnhild maser om alt mulig.
Ikke noe «jeg savner deg». Ikke noe «jeg savner ungene». Bare irritasjon over det praktiske.
Morten, du trenger ikke kone du burde heller ha hushjelp.
Hva? Hva mener du…
Har du i det hele tatt savnet ungene?
Stillhet. Lang og talende stillhet.
Jeg tjener jo penger, svarte han omsider. Hva mer vil du ha?
Karin la bare på. Det var over og det var en lettelse.
Et par uker senere flyttet leieboerne ut. Flyttingen tok én dag. Ny skole for Erik, ny barnehage for Ingrid alt ordnet seg lettere enn hun hadde forestilt seg.
…Neste samtale ble den siste. Alle svelgede kameler, alle tause kvelder, alle våkenetter alene med syke barn alt rant ut som et rop hun ikke kunne holde tilbake.
Jeg har vært gratis hushjelp i tolv år! hylte hun i telefonen. Ikke én eneste gang har du spurt hvordan jeg har det! Hvordan jeg EGENTLIG har det! Du… Du… Nå er det nok!
Hun blokkerte nummeret og sendte inn skilsmissepapirene.
Rettssaken tok tjue minutter. Morten protesterte ikke. Skrev under på barnebidrag. Nikket til dommeren og gikk ut. Kanskje han skjønte noe, eller kanskje han bare var lei.
…Samme kveld satt Karin på kjøkkenet i den nye gamle leiligheten. Erik leste bok på rommet. Ingrid tegnet ved bordet, tunga ut av munnviken. Eirik lekte med klosser på gulvet.
Stille. Rolig. Balder lå ved føttene hennes og sov.
Hun måtte fortsatt lage mat, rydde og jobbe på kveldstid. Men nå bare for de som faktisk var familien hennes. Og hun skulle passe på at barna lærte bedre. De skulle ikke ende opp som faren.
Mamma, sa plutselig Ingrid, du smiler mye mer nå.
Og Karin? Hun smilte igjen, hun også. Ingrid hadde rett.
