Olga hadde brukt hele dagen på å gjøre klart til nyttårsfeiringen: hun vasket, lagde mat og dekket bordet. Dette var hennes første nyttår ikke med foreldrene, men med mannen hun elsket. Hun hadde bodd sammen med Tor i hans leilighet i tre måneder allerede. Han var 15 år eldre enn henne, hadde vært gift før, betalte barnebidrag og tok seg gjerne en fest innimellom… Men alt dette betydde ingenting når man elsker noen. Hva det var som fikk henne til å falle for ham, kunne ingen forstå: han var slett ingen kjekkas, tvert imot, og personligheten var ikke noe å skryte av – både smålig og gjerrig, og pengene satt aldri løst. Og hadde han penger, brukte han dem kun på seg selv. Men nettopp denne “Vidunderlige-Tor” hadde Oda forelsket seg i. Oda håpet alle tre månedene hun bodde der, at Tor skulle innse hvor snill og huslig hun var, og selvsagt ta henne til kone. Han hadde selv sagt: “Vi må bo sammen litt, så jeg ser hvordan du er å leve med. Du er kanskje akkurat som eksen min.” Hvordan eksen egentlig var, fikk Oda aldri greie på – Tor sa aldri noe vettugt. Så hun gjorde sitt beste, viste seg fra sin aller beste side, sa aldri et ord når han kom hjem full, lagde mat, vasket og handlet inn for egne penger (man måtte jo ikke virke grådig). Også nyttårsbordet dekket hun for sine egne penger. Hun kjøpte til og med ny mobil til ham i gave. Mens Oda forberedte festen, lot ikke Tor tiden gå til spille – han “forberedte seg” på sitt vis og drakk med gutta. Han kom hjem småbrisen og annonserte at de fikk besøk på nyttårsaften – hans venner, folk hun aldri hadde møtt. Oda hadde alt klart, og det var én time igjen til midnatt. Stemningen ble ødelagt, men hun holdt seg i skinnet – hun skulle jo ikke være som eksen. En halvtime før nyttår kom en full gjeng menn og kvinner dundrende inn. Tor skinte opp, satte alle rundt bordet og festen fortsatte. Han presenterte ikke Oda for noen, og hun ble nesten ignorert – de pratet og lo for seg selv. Da hun sa at nyttåret kom om to minutter og at det var tid for å fylle glassene med champagne, så de på henne som om hun var ubedt gjest. “Og hvem er det der?” spurte en av damene med grøtete stemme. “Bare naboen i senga,” lo Tor, og hele gjengen lo med. De spiste maten Oda hadde laget og lo av henne. Da klokka slo tolv, lo de av Odas godtroenhet og skrøt av hvor smart Tor var som hadde skaffet seg gratis hushjelp og kokk. Og Tor forsvarte henne ikke, men lo med og gaflet i seg maten hun hadde kjøpt og laget – og tørket beina på henne, bokstavelig talt. Oda listet seg stille ut, pakket tingene sine og dro hjem til foreldrene. Hun hadde aldri hatt en verre nyttårsaften. Mamma sa det vante: “Jeg advarte deg jo”, pappa sukket lettet, og Oda gråt ut all sorgen og så endelig sannheten. En uke senere, da Tor var blakk, dukket han opp hos Oda som om ingenting hadde skjedd: “Hvorfor dro du? Sur eller? Du bare går hjem til mor og far, mens jeg har det ikke akkurat fett! Du begynner å oppføre deg akkurat som eksen min!” Oda ble nesten målløs over frekkheten. Hun hadde hundre ganger øvd på hva hun ville si, men nå sto hun der uten ord. Til slutt klarte hun bare å be ham dra langt pokker i vold og smelte igjen døren. Og slik startet et nytt år – og et nytt liv – for Oda.

Ingrid hadde brukt hele dagen på å gjøre seg klar til nyttårsfeiringen: hun vasket, lagde mat og dekket bordet. Dette var hennes aller første nyttår uten foreldrene, men sammen med kjæresten sin.

Hun hadde nå bodd hos Erik i hans leilighet i tre måneder. Han var femten år eldre enn henne, hadde vært gift før, betalte fortsatt barnebidrag, og tok gjerne et glass for mye nå og da… Men det spilte ingen rolle når man elsket noen. Ingen forsto helt hva hun falt for: han var langt fra noen skjønnhet, egentlig ganske stygg, hadde et grusomt temperament, var gnien som få, og aldri penger på bok. Og når han først hadde penger, brukte han dem utelukkende på seg selv. Likevel, dette særpreget hadde Ingrid forelsket seg i.

I tre måneder hadde Ingrid håpet at Erik ville legge merke til hvor snill og flink hun var i huset, og at han til slutt ville ønske å gifte seg med henne. Han sa ofte: «Vi må bo litt sammen først, så jeg ser hvordan du er som husmor. Vil ikke ende opp med ei som ekskona mi.» Men hvem denne ekskona var, forble et mysterium, for Erik fortalte aldri noe ordentlig om henne. Derfor gjorde Ingrid alt hun kunne for å vise seg fra sin beste side: hun klagde ikke når han kom hjem full, vasket klær, lagde mat, handlet inn for egne penger (man ville jo ikke bli tatt for å være materialistisk), og hun dekket til og med nyttårsbordet for egne penger. Til og med en ny mobiltelefon kjøpte hun til ham i gave.

Mens Ingrid forberedte seg til festen, gjorde Erik det også på sin måte. Han drakk med kameratene sine. Da han kom hjem ganske lystig, annonserte han at flere venner, folk hun aldri hadde møtt, skulle komme på besøk til nyttår. Ingrid hadde akkurat fått alt klart, og det var én time igjen til midnatt. Stemningen var ødelagt, men hun sa ikke et ord hun ville jo ikke være som ekskona hans.

En halvtime før nyttår stormet en gjeng fyllesterke menn og kvinner inn døra. Erik livnet straks til, satte alle ved bordet, og festen fortsatte. Han gadd ikke engang å introdusere Ingrid, og ingen la merke til henne de satt bare der og drakk, snakket og lo med hverandre. Da Ingrid sa at det var bare to minutter igjen til midnatt og spurte om hun skulle helle opp champagne, så de på henne som om hun var en ubuden gjest.

Hvem er hun? sløret en kvinne frem i fylla.
Naboen i senga, lo Erik, og vennene hans lo med.
De spiste maten Ingrid hadde lagd, men brukte all energien på å le av henne. Mens nyttårsklokkene slo, lo de fortsatt av hvor naiv hun var, og roste Erik for å ha vært «smart nok» til å skaffe seg en gratis hushjelp og kokk. Erik forsvarte henne ikke, men lo høyest av alle. Han stappet i seg maten hun hadde kjøpt og laget, og lot som det var hans eget hus uten å bry seg om henne i det hele tatt.

Ingrid gikk stille ut av stuen, pakket sakene sine og dro hjem til foreldrene. Hun hadde aldri opplevd et så forferdelig nyttår. Moren kom med sitt vante: «Hva var det jeg sa deg?», faren sukket lettet ut, og Ingrid satt hele natten, gråt ut skuffelsen og innså sannheten om Erik.

En uke senere, da Erik begynte å gå tom for penger, dukket han opp hos Ingrid som om ingenting hadde hendt og spurte:
Hvor ble du av da? Ble du sur eller? Og da han forsto at hun ikke hadde tenkt seg tilbake, slo han over til anklager: Ja, dette er flott, du slapper av hos mamma og pappa, og jeg har ikke engang råd til pålegg! Akkurat som ekskona mi, begynner du å oppføre deg nå!

Av sånn frekkhet mistet Ingrid nesten munn og mæle. Hun hadde mange ganger øvd seg på hva hun skulle si til ham, men nå sto hun der uten ord. Det eneste hun klarte var å få ut et kraftig «dra deg vekk!», før hun smalte døren igjen midt i ansiktet hans.

Slik startet det nye året, og et helt nytt liv, for Ingrid.