– Vi blir boende hos deg en stund, for vi har ikke råd til egen leilighet! – Sa min venninne til meg. Jeg er en svært aktiv kvinne, og selv om jeg er 65 år, reiser jeg til mange steder og møter interessante mennesker. Jeg minnes ungdomstiden med både glede og vemod – da kunne man reise på ferie hvor man ville! Man kunne dra til sjøen, dra på telttur med venner, eller ta båt på hvilken som helst elv. Alt dette kunne man gjøre for en rimelig sum. Men nå er det fortid. Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker – på stranden, i teateret. Mange av mine gamle kjente har jeg vært venn med i årevis. En dag ble jeg kjent med en dame som het Sara. Vi bodde på samme pensjonat i ferien, og skiltes som venninner. Årene gikk – vi skrev brev og sendte hverandre hilsener til høytider. Men en dag fikk jeg et telegram – uten underskrift, hvor det sto: “Toget kommer klokka tre i natt. Vent på meg på stasjonen!” Jeg ante ikke hvem som hadde sendt telegrammet, så selvsagt dro ikke mannen min og jeg noe sted. Klokka fire om natten ringte det plutselig på døra. Jeg åpnet og ble stum av overraskelse: På dørstokken sto Sara, med to tenåringsjenter, en bestemor og en mann – og en hel haug med bagasje. Mannen min og jeg sto målløse, men tok dem likevel inn. Da utbrøt Sara: – Hvorfor hentet du oss ikke? Jeg sendte jo telegram! Taxi koster penger! – Beklager, men jeg forsto ikke hvem det var fra! – Jeg hadde adressen din – her er jeg nå! – Jeg trodde egentlig vi bare skulle skrive brev… Sara forklarte at en av jentene nettopp var ferdig på videregående og skulle begynne på universitetet, og resten av familien fulgte for å støtte henne. – Vi skal bo hos deg! Vi har ikke penger til å leie! Og dere bor sentralt! Jeg ble helt satt ut – vi var jo ikke engang i slekt! Hvorfor skulle vi la dem bo hos oss? Vi måtte lage mat til dem tre ganger daglig. De tok med seg litt mat, men lagde aldri noe selv. Jeg måtte rett og slett varte opp dem alle. Til slutt orket jeg ikke mer, og ba Sara og familien hennes flytte ut etter tre dager. Jeg brydde meg ikke om hvor de dro. Da ble det fullstendig skandale – Sara knuste servise og skrek hysterisk. Jeg ble sjokkert over oppførselen hennes. Men de dro til slutt – og på veien stjal de både morgenkåpen min, flere håndklær og på mystisk vis klarte de å få med seg den store kasserollen med kål. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan det gikk til – den var bare borte! Slik endte vårt vennskap. Takk og lov! Jeg har aldri hørt fra henne siden, og nå er jeg mye mer forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt.

Vi kommer til å bo hos deg en stund, for vi har ikke råd til å leie noe eget! sa min venninne til meg.

Jeg er en svært livlig kvinne. Til tross for mine 65 år, drømmer jeg meg stadig bort til merkelige steder og møter de underligste mennesker. Ofte svever jeg mellom lyse og mørke minner fra ungdommen min. Tiden hvor man kunne dra på ferie hvor som helst! Sjøen sang navnet mitt, og vennene ventet med telt og bål i dunkle skogholt. Vi dro på båtturer på rare elver som virket uendelige. Alt det kunne man gjøre for noen slanter i lommen. Små sølvmynter, en kopp kakao, og verden åpnet seg men den verden er bare tåke nå.

Dette er alle ting jeg i drømme ofte savner.

Jeg har alltid likt å møte folk, om det så var på en forblåst strand på Sørlandet eller i det dunkle lyset på Nationaltheatret. Mange av de jeg traff der, beholdt jeg gjennom surrealistiske brev og små underlige kort i årevis.

En natt, i en drøm, traff jeg en kvinne som het Åshild. Vi bodde begge på det samme gamle pensjonatet ved en disig innsjø. Da reisen var over, skiltes vi som venninner. Årene gled forbi som skyggespill over Oslofjorden. Noen ganger sendte vi hverandre kort fra påskeharen eller brev fylt av blomsterfrø og snø. Men en morgen våknet jeg til et telegram liggende på kjøkkenbordet. Ingen underskrift. Bare ordene: Toget kommer klokka tre om natten. Vent på meg på stasjonen!.

Jeg skjønte ikke hvem som kunne sende noe sånt. Og nei, verken jeg eller min drømmemann gikk til noen stasjon. Men klokka fire ringte det ubønnhørlig på døren i det gamle huset. Jeg åpnet opp, og ble stående som forsteinet. På terskelen sto Åshild med to tenåringsjenter, en skrukkete bestemor og en mann som luktet furunål. Rundt dem lå hauger av av bagasje som så ut som tunge snøfonner. Min ektemann og jeg var paralyserte av undring, men til slutt slapp vi dem inn, som om det ikke fantes noen grense mellom ute og inne. Åshild stirret på meg:

Hvorfor kom du ikke for å møte oss? Jeg sendte jo telegram! Det er dyrt med drosje, vet du, alt for mange kroner og øre!

Unnskyld, men jeg skjønte ikke hvem det var fra!

Jeg hadde adressen din. Så her er vi.

Jeg trodde vi bare skulle skrive til hverandre, og det var det

Så begynte Åshild å forklare meg med stemmen til en vind at en av jentene hennes akkurat var ferdig med videregående, og ville søke seg inn på universitetet. Resten av slekten hadde fulgt med for å støtte henne.

Vi bor her hos deg! Vi har ikke råd til å leie for oss selv! Og dere bor jo så nær sentrum! Drømmens logikk gjorde alt dette selvfølgelig.

Jeg ble helt forstenet. Vi var jo ikke engang i familie. Hvorfor skulle vi la dem bo hos oss? Nå måtte vi lage mat til dem tre ganger daglig. Noen ganger hadde de med seg merkelige matpakker en pose rognebær eller lutefisk men å lage noe selv, nei, det var utenkelig. Alt måtte jeg gjøre, og bestemor så på, med fugleblikket.

Til slutt klarte jeg ikke mer, så etter tre døgn ba jeg Åshild og slektningene hennes pakke sammen skyene sine og forlate oss. Jeg brydde meg ikke hvor de gikk, bare at de gikk.

Da eksploderte Åshild som et tordenvær over Hardanger. Hun kastet kopper og fat og ropte ut i et språk bare drømmer forstår.

Jeg var helt rystet over hennes oppførsel. De forsvant til slutt. Likevel oppdaget jeg at de hadde plyndret med seg min deilige, lodne morgenkåpe, flere håndklær og uforståelig nok hadde de også fått med seg den store gryten full av surkål. Hvordan de fikk den ut av huset vet jeg ikke. Den forsvant som dugg for solen.

Slik endte vennskapet vårt i en tåke av knuste drømmer og forsvunnet surkål. Takk og lov! Jeg har aldri hørt fra Åshild igjen. Nå er jeg blitt mye mer forsiktig særlig i drømmer hvor folk kan komme og gå uten logikk.