Barna mine har det godt, jeg har litt penger til overs, og pensjonen skal jeg begynne å ta ut.
For noen måneder siden mistet vi naboen min, Einar. Vi hadde kjent hverandre i over femten år og alltid bodd side om side. Vi var ikke bare bekjente, vi var familievenner, og barna våre vokste opp sammen. Einar og Ingrid hadde fem barn, og foreldrene deres jobbet hardt så alle skulle få sitt eget hus. Einar slet spesielt mye, han var en kjent bilmekaniker her i Oslo, og folk ventet i ukevis for å få bilen reparert hos ham. Eieren av den lokale bensinstasjonen ønsket seg sårt en så erfaren mekaniker en som bare ved å lytte kunne finne feilen på motoren, en ekte mester i sitt fag.
Rett før han døde, etter at yngste datteren hadde giftet seg, begynte Einar å slappe mer av, kjørte rundt på mopeden sin og gikk ikke så hurtig lenger; gangen hans ble roligere, akkurat slik man ofte ser hos eldre folk. Men han hadde jo akkurat fylt 59 nå i vår… Han tok seg fri fra jobben, og sjefen ba ham innstendig om å komme tilbake om ti dager så han ikke mistet kunder. Men Einar hadde bestemt seg: Han skulle slutte. Kvelden før siste arbeidsdag gikk han til sjefen og bad om å få slutte i fred, men lovet han kunne hjelpe til iblant dersom det virkelig stanset helt opp.
Av en eller annen grunn sa han ingenting til kona. Da han morgenen etter skulle gjøre seg klar til å dra til bensinstasjonen, strakte han bare på seg, snudde seg over på andre siden og sovnet igjen. Ingrid kom hastende inn fra kjøkkenet, der hun allerede hadde gjort frokosten klar, og klappet i hendene:
Sover du ennå? Hvem har jeg laget frokost til? Nå blir det kaldt!
Jeg spiser den kald jeg skal ikke på jobb i dag…
Hva mener du med det? Alle venter jo på deg!
Jeg har sagt opp, Ingrid.
Slutt å tulle rekk opp! Du må på jobb!
Hun dro av ham teppet med et smil, men Einar bare krøp sammen og dekket til øynene igjen.
Jeg er sliten, Ingrid. Jeg har brukt opp livskraften min Akkurat som motoren etter tredje overhaling Barna har alt de trenger, jeg har penger til overs, nå vil jeg leve pensjonistlivet
Hvilken pensjonist? Barna har masse å gjøre, husene skal pusses opp, de trenger nye møbler, Silje vil kjøpe bil! Hvem skal hjelpe dem?
La dem hjelpe seg selv, Ingrid. Vi har alltid stilt opp for dem vi har ingenting å skamme oss over
Senere kom Ingrid, helt opprørt, til meg og fortalte om den morgenen. Hun spurte hva jeg mente, og jeg svarte henne etter beste evne:
Han er virkelig sliten, hvis han selv sier det. Ikke press ham til å jobbe mer, la ham få ordentlig hvile nå. Han er ikke gutt lenger, hele dagen under bilene Sist jeg så ham i skumringen, kjente jeg ham nesten ikke igjen han gikk bøyd og sakte, som en gammel mann. Da jeg sa det til ham, svarte han bare: “Jeg er sliten…”
Ingrid ville ikke høre, hun mente det bare var sutring:
Han furter bare, han er ikke sliten! Jeg skal samle alle barna så de kan fortelle ham hvor mye arbeid som må gjøres!
Ingrid, du må roe ned. Hvor gammel er eldstemann, 45? Snart er han bestefar selv, og du vil fortsatt at Einar skal hjelpe? Nå får barna hjelpe deg, alderdommen banker på døren.
Hun ble dårlig fornøyd med dette og gikk.
En uke senere samlet alle barna seg hos Einar og Ingrid. De satt rundt det store bordet, praten gikk livlig, men alle var anspente. Alle forsto at de var samlet for en grunn, ikke bare fordi de ville.
Ingrid begynte:
Nå vil faren deres gå av med pensjon hva synes dere om det? Vi får klare oss selv, dere må trekke opp snippen…
Einar brøt inn:
Bare se på dere! Fem barn, alle voksne, klare for livet. Tror dere virkelig dere ikke greier å forsørge oss to, når vi har oppdratt fem? Vi har båret dere fram og gitt dere alt. Nå trenger kanskje vi litt hjelp. Det er ikke lett for meg å jobbe lenger jeg er redd for å falle ned fra liften på verkstedet…
Etter en kort pause begynte barna. Eldstemann, Lars, sa først noe, men han spurte ikke hvordan faren hadde det, han begynte med opptellingen av alle sine egne problemer:
Beklager, far, akkurat nå har vi ikke nok penger til å hjelpe dere kanskje etter hvert
De andre sa mer eller mindre det samme. Noen hadde behov for nytt hjem, andre ville ha bil, og alle håpte at mor og far skulle støtte opp om deres planer, akkurat som før. Ingen spurte hvordan pengene på magisk vis alltid var der.
Til slutt reiste Einar seg og sa med tungt hjerte:
Javel, når dere tvinger meg ut på jobb, så fortsetter jeg så lenge jeg klarer…
Dagen etter kom Ingrid igjen til meg, som om hun ville fortsette samtalen:
Se der, barna kom, snakket med faren og dro like travle som alltid, og så klager de: “Sliten, sliten!” Jeg er også sliten hva gjør vi nå?
Einar jobbet på verkstedet tre dager til, men ambulansen hentet ham derfra. Hjertet hans orket ikke mer, og alle barna kom igjen denne gangen til begravelsen og minnesamværet. Selvfølgelig var vi med, hørte barnas minner om faren og hva han betydde for dem og barnebarna. Jeg hadde så lyst til å spørre: Hvorfor sørget dere ikke for ham han ba om det til og med!
Det endte så trist for naboen vår. Ingrid bor nå alene, sparer på alt hun kan, for barna har egne bekymringer og uløste problemer…
