Dagbok, 37 år gammel.
Det er nå ti år siden skilsmissen, og livet har beveget seg videre. Han var utro mot meg og det klarte jeg aldri å tilgi. Nå bor han sammen med henne, kvinnen jeg mistet ham til.
De fikk barn sammen. Han giftet seg, og det føltes som om jeg mistet kontakten fullstendig. Vi har egentlig ikke snakket sammen siden den gang, så alt om livene deres har vært et fjernt rykte.
Jeg tjener godt lønnen min er mer enn tilfredsstillende. Men forrige uke, uten forvarsel, dukket eksmannen min opp på døren. Jeg har ikke sett ham på så mange år, og ble skikkelig overrasket. Jeg hadde lyst til å si det rett ut, men han tok ordet først. Han fortalte at hans sønn hadde fått kreft. Behandlingen var dyrere enn de klarte å håndtere, og nå kom han til meg.
Han hadde fått vite at jeg nylig hadde solgt huset jeg arvet etter farmor, og dermed hadde penger. Så sto han der, og ba om hjelp. Veldig beleilig for ham at jeg plutselig hadde dette overskuddet, tenkte jeg.
Jeg har faktisk ikke bestemt meg for hva jeg skal bruke pengene på. Kanskje en god bil, men jeg har aldri tatt lappen så det må jeg fikse først. Pengene føles som en buffer, noe jeg ikke har hastverket med å bruke. Ærlig talt hadde han hjulpet meg om jeg ble alvorlig syk? Jeg tviler på det.
“Vet du hvor desperate vi er?!” sa han men jeg tenker på alle de gangene han aldri brydde seg om hvordan jeg hadde det. Heller ikke hun. Da jeg ble erstattet, var det aldri noen anger. Alt under skilsmissen ble delt likt, bortsett fra leiligheten, som jeg kjøpte før vi giftet oss et lykketreff for meg. Han var aldri takknemlig for noe. Så nå står han her, krever penger og snakker om følelser.
Han sa han kunne vise meg alle papirene fra sykehuset, om jeg ikke trodde på det. Jeg svarte at jeg ikke trengte å se noe. Jeg skal ikke engang forsøke å tenke på tilbudet. Selv om han sverger på at de skal gi alt tilbake, og barnet skal gjennom lang rehabilitering som koster mye, så tror jeg ikke på at jeg får se de pengene igjen.
“Kan du ikke spørre banken om lån?” spurte jeg ham.
Alt dette sa jeg rett ut. Han ropte, tilbød seg til og med å gå ned på kne. Men jeg har ikke lyst til å ydmyke ham jeg vil bare ikke ha med ham å gjøre. Han forrådte meg en gang. Jeg skylder ham ingenting. Han sa han skulle komme tilbake når jeg har fått tenkt meg om men det er ingenting å tenke på.
Kanskje noen mener samvittigheten min er fraværende, men jeg vil faktisk styre mine egne penger i mitt eget tempo. Jeg har ingen plikt til å hjelpe. Nå, etter denne praten med han, kjenner jeg en slags uro. Likevel nekter jeg å hjelpe dem de får klare seg selv, det er på en måte en gang for alle prisen de må betale for de valgene de tok.
